Du Store, Lille Verden!

Kale Soup - Doesn't get much healthier than this!

2009-10-08T18:45:00.002+01:00

My housemates and I get a box of delicious veggies from Boston Organics once a week. This means I have to get creative when I get veggies I am not too familiar with. Say hello to Kale, my new best friend. So healthy it's ridiculous, makes for fantastic soup!

You need:

6 cups of veggie broth (as usual, I prefer water + veggie boullion)

A bunch of fresh kale

About 3 small carrots

An Onioon

About 3 potatoes

A small can of white beans

Garlic - about three cloves.

A bay leaf

Some oregano and hot red pepper

Some apple cider vinegar

You do:

Sautee the onion and garlic with the spices (except for the bay leaf) in some olive oil. Add the broth and bring to a boil. Add all the veggies (should be somewhat finely chopped to allow for blending) except for the beans (+ the bay leaf). Let simmer for about 20 minutes, add the beans and let simmer for another five or so. I usually blend the soup, but not entirely so that there are still some whole veggies in it, giving it a heartier feel (but if you prefer a smoother soup, blend it all!). Remember to remove the bay leaf before blending.

Advanced Concepts:

While I haven't gotten around to experimenting yet I suspect that you could successfully substitute beans for lentils (in which case you'd not want to blend the lentils, so cook separately and add after everything else is done).

2009-06-22T19:12:00.002+01:00

So I know I said I'd be blogging here this summer. That was before my co-interns talked me into starting a group blog. It was also before I realized just how crappy my internet connection would be. Long story short: no blogging here. But if you go to http://ageinterns.blogspot.com/ you can read all about our summer in Malawi. Enjoy!

Next Stop: Malawi!

2009-05-31T11:29:00.002+01:00

Yes, I am heading out again! This time to Malawi. I shall keep you all posted on my adventures there. However, now I have to run. After all, I would not want to miss my flight!

Fake Gazpacho

2009-02-08T03:50:00.002+01:00

True Gazpacho requires a lot of work, love and seasonal high quality ingredients. This "fake" version is super simple (really I don't even think you can call this cooking - it's more like assembling), yet tasty.

You need:

1 can of diced tomatoes (I like to use the ones with green peppers, but any type goes)
Onion (1/2 to 1)
Garlic. Obviously no gazpacho without it.
Whatever veggies you have: green peppers, eggplant or zuchini all will work well (I recommend using two out of three, or only green peppers).
A little sugar (the tomatoes are bound to be a little too sour otherwise).
Black pepper, cayenne pepper.

You do:

Now, this is the beautiful part: Chop the veggies, sautee them for a lil' while in a frying pan, throw 'em in the blender, add tomatoes, sugar and spices, puree aaaaand it's done!

The point is that this is super easy and you can hardly go wrong (as you may have noticed, I didn't tell you how much of each ingredient to use - I just take whatever I have available and it has always worked out!)

Butternut Squash Soup

2009-02-08T03:22:00.005+01:00

This is an all-time favourite. Working with squash can be hard, but this soup is definitely worth it! It is truly heavenly!

You need:

Butternut squash: about a kilo (that is, a little more than 2 pounds)
Onions (about 1/2 - or, say 1/2 a cup)
Margarine: quite a bit, maybe 50 grams (or 1/3 of a cup)
About a liter (that is 4 cups) of water and vegetable boullion - in this case you may want to use a little more boullion than you normally would for the amount of water.
Light cream. The amount really depends on your taste - I genereally just put a little in each batch I run through the blender, using maybe 250 ml (1 cup) in total - but again, go heavier if you like it that way!
Black pepper, majoram and a little cayenne pepper if you like that kind of stuff.

Yo do:

Clean and cut the squash into four to eght pieces and roast it in the oven at 360 degrees F (or 180 degrees C) for 45 minutues or so.
In the meantime, sautee the onions in the margarine, add water & boullion and bring to boil.
When the squash is out of the oven it should be soft and easy to scoop out in small pieces. Add to the rest of the ingredients. Cook for 15-20 minutes or so. Use a blender to puree the soup, working in batches, adding a little cream to each batch.

You may want to add (if you feel confident experimenting):

Generally I like the pure version of this soup the best, but here are some suggestions if you'd like some change.

Add sweet potatoes or yams. If you do so, consider adding nutmeg and/or cinnamon. While I have yet to try this, I believe the sweet potato-version of the soup could benefit from adding an apple too!

PS: If you'd like to freeze the soup, skip the cream and then just add it when you defrost it!

Enjoy! (I know you will!)

Carrot Soup

2009-02-08T03:08:00.004+01:00

This basic carrot soup is just ridiculously delcious. Healthy too!

You need:

Carrots (but of course!). About 10 of them.
Onions. 1-2, depending on the size and how you like your soup.
Garlic. Oh yes. 3-4 cloves.
1,5 liters (that is, 6 cups) of water with vegetable bullion (or vegetable broth)
A little black pepper and cayenne pepper - depending on your preferences.

You do (it's oh so easy):

Peel & chop carrots and onions, saute the onions and garlic in a little olive oil, then add water, boullion and carrot and bring to boil. Let boil for 25 minutes or so, puree it and it's done!

You may want to add (if you feel confident experimenting a little):

Carrots go well with ginger. A little lemon juice may work well too. The recipe I used the first time I made it called for sun dried tomatoes, but I think it did little but flatten the soup (and they're expensive!).

Freezes well too.

Enjoy!

Souper Blog

2009-02-08T02:59:00.006+01:00

Let's face it: this blog has been hybernating for far too long. I guess I have just been too busy writing opinion pieces, policy memos and evaluative assesment for school to feel any urge for expressing my opinions on the blog. That is not likely to change for another couple of months. Yet it would be a pity to let the blog just die.

I've developed a new hobby since last summer: soup making! I host monthly soup get-togethers for a bunch of my classmates and whenever I feel down or stressed out I tend to make a soup out of whatever veggies I have avaiable. That is why I decided to convert my blog into a souper blog for a while!

I'll be posting soup recipes whenever I discover a new one. All recipes are vegetariain, and 'll do my very best to bridge the gap between the continents by providing both US and metric measures. Suggestions for recipe improvements are of course most welcome!

Heistur

2008-11-18T22:01:00.002+01:00

Dette er den morsomste saken jeg har lest på lenge! Japanerne har avholdt en ROMHEISkonferanse! En heis man kan ta til verdensrommet! Fantastisk!

Eliteskole?

2008-10-18T23:45:00.002+01:00

"Til og med Blindern er jo mer imponerende enn dette!"

utbrøt Petter i sjokk og vantro da han fikk se hvor gørrkjedelige bygninger "eliteskolen" Kennedy School of Government på Harvard.

Karriereplaner III

2008-09-27T14:34:00.003+01:00

Etter gårsdagens debatt mellom McCain og Obama er det ikke lenger tvil om hvilken karrierevei som er den rette: korrupsjonsjeger!

Det blir flott. Bare McCain blir president kan jeg da egenhendig løse finanskrisen. Jeg gleder meg allerede!

(Regner med at mange der hjemme ikke så debatten. Det jeg henviser til her er at McCain hver eneste gang han ble spurt om finanskrisen dreide sine innlegg inn på korrupsjonsbekjemping.)

Sommerferie

2008-07-15T08:44:00.002+01:00

Det er nok på tide å bekrefte det som allerede lenge har vært et faktum: denne bloggen har sommerferie. Men snart skal jeg til det store, merkelige landet der helseforsikringen dekker viagra men ikke p-piller, så jeg lover å komme sterkere tilbake så snart jeg har krysset Atlanteren. God sommer så lenge!

Jadda, helt likestilt!

2008-06-26T19:10:00.004+01:00

At dette i det hele tatt er en avissak i et "likestilt" vestlig land i 2008 er ikke mindre enn en skandale. Her har vi ei dame som jobber som journalist i Bagdad. Og - hold dere fast - hun har sex mens hun er der! Hele TO ganger! "Forførte mens kulene fløy". Skandale! Helsidesoppslag i New York Post (som ser ut til å være en Se og Hør-aktig avis), og av en eller annen aldeles mystisk grunn altså også i Dagbladet (som hvertfall påstår å være en halvseriøs avis) og Nettavisen (som vi for lengst har gitt opp).

Hvorfor er dette så provoserende? Jo fordi det aldri - merk mine ord: aldri - hadde blitt noen sak av at en mannlig journalist hadde hatt sex mens han var utstasjonert som krigsjournalist. Seriøst. Folk - både menn OG kvinner - har sex. Også når de er utstasjonert på jobb. Det er absolutt ingen sak for media, selv om det altså er en kvinne som har vært så skandaløst "frimodig" at hun har ligget rundt. Resultatet blir at man med slike artikler bidrar til å undergrave en seriøs journalists arbeid ved å lage "skandale" ut av vedkommendes privatliv(ja, privat ja!). Skjerpings Dagbladet!

2008-05-14T21:21:00.001+01:00

Takk! Endelig noen som sier det jeg har tenkt om Oslo sentrum det siste året. Jernbanetorget er en skandale. Ganske enkelt.

Anbefales

2008-05-12T18:37:00.003+01:00

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Det er fordi jeg er i overkant begravet i arbeid, og da først og fremst med bacheloroppgaven. Siden hverdagen i så stor grad blir preget av det arbeidet jeg holder på med virker det naturlig å la det prege bloggen også, så i dag vil jeg gjerne anbefale en aldeles fantastisk bok.

Jeg regner med at du, som jeg, har lest noen bøker i ditt liv som har påvirket måten du tenker på så sterkt at det føles som de har åpnet mang en forståelsens dør. For meg er Sanam Anderlinis bok "Women Building Peace - What They do - Why It Matters" et prakteksempel på en sånn bok. I en levende og enkel språkdrakt tar Anderlini oppgjør med mang en myte om kvinners rolle i krig og fred og viser enkelt og elegant hvorfor det er helt essensielt at kvinner får bidra til fredsprossessene i moderne borgerkriger. Ikke fordi det på død og liv skal være likestilling, selv om det også er et argument, men fordi tiden da en krig kunne avsluttes ved å signere en avtale, og partene kunne trekke seg tilbake bak hver sin grenselinje er ganske enkelt er forbi. Dagens moderne borgerkrig kan bare avsluttes ved at alle parter kommer sammen og bestemmer seg for å bygge et fredelig samfunn sammen, og da er det helt essensielt at kvinnene er med på prosessen: det er de som har båret det lille av dagligsamfunn som har blitt bevart gjennom krigens forløp, og de vil nødvendigvis måtte ta på seg store deler av gjennoppbygningsarbeidet.

Et annet spennende trekk ved boka er hvordan den er fullspekket med spennende historier som viser hvilken rolle og innsats kvinner mot alle odds har gjort i mang en moderne konflikt. Uten å overdrive og på en helt nøktern måte viser Anderlini leseren hvordan kvinner ofte har spilt usedvanlige viktige roller uten at noen i det internasjonale samfunnet så mye som vet om det.

Dette er faktisk en så viktig bok at jeg ikke kan annet enn å anbefale alle å lese den!

Regnvær

2008-04-15T18:29:00.005+01:00

Rett før jeg dro fra El Salvador skrev jeg et reisebrev om alle de små og dagligdagse - men ikke desto mindre praktiske og viktige - tingene jeg hadde lært i løpet av tiden der. Listen var lang og inkluderte ting som å jage bort kuer som sto i veien (noe jeg syns var fryktelig skummelt til å begynne med) og å gå med kjipp-kjapper i søle uten å få søla oppover hele ryggen.

Men én ting lærte jeg aldri: å beregne når regnværet kom. I regntiden kunne man banne på at jeg alltid befant meg i andre enden av landsbyen, eller i en av nabolandsbyene for den saks skyld, i det det begynte å bøtte ned. Resultatet var at jeg måtte vandre i opptil tre kvarter i øspøsen og med søle til knærne (før trodde jeg alltid at dette med "søle til knærne" bare var en talevending, men i El Salvador lærte jeg at det er et høyst reellt fenomen), mens folk tittet fram fra alle husene jeg passerte på veien og humret litt av la gringa som hadde feilberegnet regnværet igjen.

Noen ting lærer man aldri, og dette er en av dem. Det kan virke som jeg er dømt til å bli en regnværsvandrer. I alle fall om det skal fortsette med å begynne å regne et halvminutt før jeg går av bussen, slik det har gjort to ganger allerede bare denne uka.

Formålsparagraf

2008-04-04T17:11:00.004+01:00

Karl Johan Hallaråker, leder i Indremisjonen, mener det ikke er noen fordeler med en religionsnøytral skole. Han om det, en i hans posisjon skal naturligvis mene at kristen formålsparagraf er det eneste rette.

Imidlertid blir jeg ganske provosert på alle ikke-troendes vegne, når han hevder at "Det å bygge vår identitet uten en fast forankring, vil kun skape forvirring for barna. Forslaget om religionsnøytral skole og barnehage er å forråde våre barns fremtid". Jaha? Er det slik å forstå at man som ikke-troende ikke har noen identitet, siden man ikke har en kristen forankring? Kjære Karl Johan, jeg tror faktisk du undervurderer både norske barn og deres foreldre når du tror at det eneste som kan gi barna forankring og en framtid(!) er opplæring i kristen tradisjon gjennom skolen. Tror du ikke barn kan få både identitet, tro og tvil gjennom samtaler hjemme?

Internasjonale studier

2008-04-02T11:38:00.002+01:00

I disse samorndede opptakstider er det helt sikkert mange som har lyst til å søke seg inn på Internasjonale Studier ved Universitetet i Oslo. Jeg synes alle som vurderer å gjøre det bør lese denne først, for et litt mer nyansert bilde av studiet enn det du får i glanskatalogen til UiO.

Det statlige eierskaps veier er visst uransakelige

2008-03-14T12:43:00.002+01:00

Statlig eierskap er et merkelig fenomen. Før var jeg stor tilhenger av at staten skulle eie viktige bedrifter for å kunne styre disse med hensyn til fellesskapets - og ikke bare de kjipe aksjonærenes - beste. Når hver borger blir indirekte aksjonær, ja da blir ting bra, tenkte jeg. Da kunne staten - som jo styres av folk jeg har vært med på å velge - sørge for at bedriftene tok videre samfunnshensyn enn det næringslivet forøvrig gjør.

Nå, derimot, vet jeg faktisk ikke helt hva jeg skal mene om saken lenger. Hva er poenget med statlig eierskap når det ikke fører til at det tas noen flere samfunnshensyn? OK, staten tjener penger. Det er fint, det er jeg for. Men når de tjener penger på at selskapene de eier motarbeider den politikken Norge ønsker å føre? Når Aker leverer teknologi som sørger for å holde Sellafield åpen, til tross for at det er vedtatt norsk politikk å få anlegget stengt? Når Statoil Hydro informerer staten om at de ikke har noen intensjoner om å vente på SFBs utslippstillatelse for Melkøya før de begynner å slippe ut?

I dag skriver Dagbladet at det er sannsynlig at norske våpen brukes i krig. Jeg tenker: å så naivt, hva tror egentlig folk at våpen brukes til? Men mest av alt tenker jeg: Hvorfor i all verden eier den norske stat halvparten av en våpenprodusent? Hvilket samfunnshensyn er det vi tar med dette eierskapet?

Nei.

2008-03-06T16:04:00.003+01:00

Jeg lærer stadig nye ting. Om Sveriges politiske system, om andre verdenskrig og statistikk og andre mer eller mindre nyttige saker. Men det jeg aller mest trenger å lære meg, det lærer jeg aldri: Å si nei.

Nei, jeg har ikke tid. Nei, jeg har ikke lyst. Nei, det går ikke. Nei, det er ikke aktuelt. Eller bare nei. Helt uten begrunnelse.

Kan man gå på nei-skole?
Eller kanskje alle bare kan slutte å be meg om ting jeg har lyst til (men ikke klarer) å si nei til?

Veldedighet, solidaritet, seksualitet og sånn

2008-03-01T13:32:00.004+01:00

"Et typsik tilfelle, i følge Freud, er at mennesker som ikke får leve ut sin trang til seksuell aktivitet, overfører denne driften til en utøvelse av veldedighet, det vil si ikke-seksuell kjærlighet ovenfor andre mennesker."

Sitat funnet på en sivilarbeiders dør for mange år siden.

Det enkle er ofte det beste

2008-02-15T15:22:00.003+01:00

Det ser ut til at Universitetsnorge er i en dyp krise. (Det er jo alltid noe som er i krise, ellers hadde vi ikke hatt bruk for hverken VG eller Partiet for Folk Flest her til lands.) Det er visst en enkel vei ut av krisen, har jeg hørt: Alt ordner seg så snart vi får eliteuniversiteter! Norge skriker etter eliteforskning! Personlig skriker jeg egentlig for det meste bare etter noenlunde anstendig undervisningskvalitet.

I alle fall ser "alle" ut til å være hjertens enig om at vi har en krise (igjen) og at eliteuniversiteter er hva vi trenger nå. Mange har kommet med sine forslag til hvordan vi skal løse krisen og til hvordan vi skal bli elitistiske: Stjernø-utvalget mener at vi må slå sammen alle mulige småskoler, slik at vi får en haug regionale tipptopp-universiteter i stedet. UiO for sin del har Prosess Faglig Prioritering, der Humanistisk Fakultet, for eksempel, ser ut til å mene at eliteuniversitetet, ja det får vi om vi kutter ressurser på bachelor-nivå og heller setter dem inn på masternivå og forskning. (Hva det er som får HF til å tro at studentene blir bedre om de ignoreres i tre år, for deretter å "satses på" i de neste to, enn når de får jevnt god oppfølging i alle fem, er for meg rimelig uklart, men nok om det.)

Jeg for min del har en vesentlig enklere løsning på den påståtte krisen: begynn med å forvente at studenter har gått på videregående! Det er faktisk så enkelt. Alle som begynner på universitetet har jo gått på videregående skole en eller annen gang. Ettersom vgs. er en forutsetning for formelt opptak, synes jeg ikke at det er for mye forlangt om universitetet også legger opp undervisningen med forutsetning om at det man lærte på skolen, ja det kan man. Har man glemt det så får man jammen repetere.

Så kjære norske universiteter: krev at studenter VET at "regjeringen består av statsministeren og statsråder". Krev at de VET at "nynorsk brukes av færre enn bokmål i dagens Norge". Krev at de VET hvordan man regner ut hva gjennomsnittet er er og at når 2x = 4 så er x=2! Vips, så har man et bedre universitet!

Å nei!

2008-02-11T23:03:00.001+01:00

Nå er det snart Valentines Day (bedre kjent som Dagen Spesialdesignet for at Du skal føle deg som en Ensom Taper (DSDET)) igjen. Topp.

I historiens sus

2008-02-10T13:27:00.000+01:00

Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva det er med Balkan som fascinerer meg slik. Balkan er komplekst, og det er helt sikkert i denne kompleksiteten man må søke en del av områdets tiltrekningskraft. Noe av det jeg syns er aller mest spennende med å være på Balkan er følelsen av å befinne seg i historiens sus - følelsen av at historien er allstedsnærværende og mektig. Det er en følelse man sjelden har i Norge, ganske enkelt fordi ingen østerriksk erkebiskop noen sinne har blitt skutt i Norge, ingen osmanerne (eller andre) har inntatt Østlandet og det egentlig aldri har utspilt seg noen krig på norsk jord. I Norge lever vi stille og rolig for oss selv. Vi registrerer at verden utvikler seg, at det utspiller seg hendelser av historisk betydning, men vi er alltid litt isolert fra det hele, her vi sitter langt oppe i nord.

Jeg har aldri vært med på noe som kan kalles "historisk betydningsfullt". Rektor kan prate så mye han vil om at Kattas 850 årsjubilum var en historisk hendelse, men i det lange løp er det en fillesak.

Snart, veldig snart, vil en historisk ekstremt viktig hendelse igjen finne sted på Balkan. I løpet av neste uke, mest sannsynlig neste søndag, vil en ny stat fødes i Europa. Det skjer ikke så ofte lenger. Tiden da nye stater oppstår og faller sammen er liksom forbi. Likevel vil det i løpet av kort tid bli en ny europeisk stat å forholde seg til: Kosovo. Hvilke konsekvenser den hendelsen vil få sett i lys av historiens lange linjer gjenstår å se, men at det er en utvikling av stor betydning hersker det likevel liten tvil om.

Jeg har vanvittig lyst til å reise til Pristina nå. Bare være der når det skjer. Stå midt i historiens sus, rett og slett.

Tilværelsens tenke-tank.

2008-02-08T12:40:00.000+01:00

Jeg tenker for mye. Det er en kjent sak. Akkurat nå tenker jeg at dersom jeg bare hadde brukt en brøkdel av all den tiden jeg bruker til å tenke på at jeg skal gjøre ting til faktisk å gjøre alle de tingene jeg tenker på, ja da hadde jeg vært et supereffektivt menneske.

Jeg tenker også at jeg egentlig ikke kan få meg noen annen jobb i framtiden enn i en tenke-tank. Det høres jo så fint ut. Tenk, tank!

Q & A's

2008-01-29T17:36:00.000+01:00

Q: Hva er definisjonen på umotivert?
A: Meg, når jeg må høre på definisjonen av henholdsvis "komparativ" og "politikk" i 45 minutter.

Q: Liker du berg-og-dalbaner?
A: Ja, jeg elsker dem, så lenge det ikke er livet mitt som er berg-og-dalbanen.

Q: Hvorfor blogger du så lite om dagen?
A: Se over.

2008-01-19T11:47:00.000+01:00

På spørsmålet "hvem ville du vært for en dag?" svarer mange idealister at de ville vært president i USA, for da kunne de gjort verden så mye bedre. Ikke jeg. Jeg tror jeg ville vært Paven. Presidenten i USA er tross alt bare et menneske. Riktignok et menneske med ganske mye makt, men like fullt et menneske som mange folk ikke tar alvorlig. Se bare på alle Bush-vitsene. Paven, derimot, han er Guds utsending på jord, hans ord er lov for et vanvittig antall folk, uten særlig kritisk etterprøving. Bare tenk på effektene det ville ha hatt om Paven sa at kondom er en bra ting. Men han gjør ikke det. I stedet ser han ut til å synes det er veldig viktig å fordømme Harry Potter. Snakk om å bruke sin gudelige makt på beste tenkelige måte.

Jeg, en epost-aktivist.

2008-01-15T11:17:00.000+01:00

Jeg har tenkt på det lenge. På at jeg, med mitt store sosiale og miljømessige engasjement, burde bruke forbrukermakten min mer aktivt. For i dagens samfunn er det bare "markedet etterspør det" og "kundene ønsker det" som er gyldige argrumenter når bedrifter tar sine avgjørelser.

Lenge tenkte jeg at løsningen var å ikke kjøpe (altså etterspørre) produkter som er miljømessig ugunstig, eller som ble produsert av selskaper som driver med stygge ting i Afrika eller Amazonas. Men den typen boikottaksjoner er tilnærmet umulig å følge opp konsekvent, fordi selv de "snille" selskapene eies av en stor stygg ulv, om man sjekker eiereforholdene gjennom mange nok ledd. Da jeg i tillegg oppdaget at selv mitt motto om å spise "mat fra jord der du bor"også var relativt lite hensiktsmessig, ettersom griser fra Toten blir foret med soya, og soya enten importeres fra USA (der den mest sannsynlig er tuklet med genetisk) eller fra Brasil (der den dyrkes i områder som tidligere var regnskog) ga jeg opp hele prosjektet.

Derfor skal jeg nå angripe i den andre enden - ved å spille på at "kundene ønsker det". Jeg skal bli en epost-aktivist. Det er jo rasende enkelt! I dag skrev jeg mail til Tine for å fortelle dem at jeg "som kunde" ikke ønsker flere produkter med skrukork på kartongen, fordi det er en helt unødvendig miljøbelastning. Heretter skal jeg ikke bare mene det ene og det andre om ulike produkter og selskaper, jeg skal også bruke de tretti sekundene det tar å skrive det ned i en epost til dem.

Ergo er mor Nille en stein!

2008-01-13T10:56:00.001+01:00

I gårsdagens Aftenposten er Senaid Kobilica, leder for Islamsk Råd, ute og mener at det neppe finnes mer enn noen ytterst få homofile muslimer i Norge. "Jeg har ikke sett dem, så jeg er veldig skeptisk til at de finnes" sier han. Og videre: ”Ingen har sett dem, og ingen har blitt kontaktet av dem. Jeg ser ingen grunn til at de ikke har kontaktet oss”.

Én ting er nå mannens selvinnsikt. Jeg tror de aller fleste bortsett fra han selv ser opptil mange gode grunner for homofile muslimer til ikke å kontakte han, eller hans meningsfeller i Islamsk Råd. Nok om det, det var egentlig ikke det jeg ville ta opp. Det jeg ville skrive om er logikken han legger til grunn.

Jeg har sansen for den. Logikken altså. Så mye enklere verden skal bli å forholde seg til om slutningen ”jeg har ikke møtt noen, ergo finnes de ikke” anses som logisk korrekt (og det gjør den vel når den får en helside i Aftenposten?)! Med en gang blir det så utrolig mange færre problemer å forholde seg til! Jeg har for eksempel aldri møtt noen isbjørner. Altså finnes ingen isbjørner og da skjønner jeg pokker ikke hva alle disse miljøfolka maser om når de sier at isbjørner dør på grunn av min bilkjøring. Jeg har heller aldri møtt noen fra Zimbabwe – og jeg ser ingen grunn til at de ikke skulle ha kontaktet meg – så da finnes det neppe noe land som heter Zimbabwe og de som sier at det finnes en fyr som heter Mugabe og undertrykker Zimbabwes innbyggere, de lyver.

Derfor har jeg en henstilling til alle jeg ikke liker, eller som det er vanskelig for meg å forholde meg til: ta for all del ikke kontakt med meg! Så lenge dere ikke gjør det finnes dere nemlig ikke.

Egoistfeminsme II

2008-01-09T18:52:00.000+01:00

Egoistfeministene er i ferd med å overta verden. De vant bade-toppløs-saken. Jeg vil ikke leve i et gubbevelde, men like lite vil jeg leve i en verden der egoistfeministene har makta.

Mange mennesker i Kina

2007-12-16T10:23:00.001+01:00

Denne høsten har jeg lest litt kinesisk historie. Det syns jeg er innmari fascinerende. Det er litt sånn: og så hadde Mao en lysende idé om at Kina skulle ta et digert sprang framover. Siden viste det seg at det nok ikke var en så voldsomt god idé likevel, og det hele endte i en sånn middels stor hungersnød. Og så døde det en 30 millioner mennesker.
Nevnt litt sånn i forbifarten, liksom.

Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at alt var så stort i USA. Vi burde i samme slengen ha lært at i Kina er det vanvittig mange av alt og at tall og statistikk dermed får en helt annen dimensjon enn vi er vant til.

Idol i Norge er en nokså kjedelig affære, rett og slett fordi det er bederenset med potensielle idoler i den lille andedammen som Norge tross alt er. Jeg lurer på om de har Idol i Kina. Det må i så fall være en usedvanlig spennende konkurranse.

2007-12-14T19:27:00.000+01:00

For å følge opp den euforiske bloggposten fra onsdag så er i dag en dårlig dag. Jeg våknet av at jeg frøs. Jeg brukte fire timer på å skrive om indre og ytre fristilling, som jeg ærlig talt ikke helt vet hva er, og på å diskuterer New Public Managment. Da jeg kom til drøftedelen, som vanligvis er kronen i mine eksamensverk, kom jeg på at jeg ikke ante hva jeg egentlig skulle skrive. Jeg ble skult stygt på av en slem pensjonist/eksamensvakt da jeg ville ut for andre gang i løpet av fire timer med null luft i en forbanna svett gymsaleksamenssalsåkalt, og ble spurt om jeg skulle ut igjen. (Ja det skulle jeg, og pensjonisten hatet meg og jeg hatet pensjonisten.) Etterpå gikk jeg på butikken for å kjøpe trøstesmågodt. De hadde ikke smågodt. Hverken til trøst eller glede. Ikke noe smågodt i det hele tatt. Og da jeg kom hjem hadde jeg fått testresultater som bare kan beskrives som møkk. Blæ.
Rart at noen dager er så bra fra ende til anen, mens andre er så gjennomført dårlige.

Verdens Gang sa De?

2007-12-12T21:48:00.000+01:00

Landets største avis og jeg har et litt anstrengt forhold for tiden. I dag er årsaken denne: Diger miljøkatastrofe i Nordsjøen. Spør du meg er det da relevant å spørre hvordan dette kan skje i miljønasjonen (nuvel, det selvbildet der skal jeg skrive en kritisk post om når jeg får tid) Norge. Debatten burde gått høyt og hett om oljevern og om opprydding. Men så spør man ikke meg da. Man spør avisa som skråsikkert kaller seg Verdens Gang. Og da er essensen at 12 millioner kroner gikk rett i sjøen. Åneiåneiånei!

God dag!

2007-12-12T12:50:00.000+01:00

I dag er en bra dag!
Jeg visste at det måtte bli det da jeg i dag morges, for første gang på evigheter, hadde to minutter jeg kunne bruke på sminke, da jeg ikke måtte løpe til bussen, da jeg ikke sølte kaffe, og i alle fall da den første sangen som kom på ipoden min var Ella Fitzgerald som følte seg for ung til å være trist og jeg ble i hvertfall sikker da den neste var med Billie Holiday som med månen som vitne ønsket seg en mann og fikk ønsket oppfylt.
Jeg visste det måtte bli en god dag. Det ble det!

2007-12-10T09:22:00.000+01:00

Hva man ikke får med seg når man leser nettavis i stedet for pensumbøker! Stakkars mennene som dør av Viagra. Jeg venter i spenning på når Partiet for Folk Flest skal ta opp denne saken og kreve at UD griper til handling for å rydde opp. Jeg mener, det er jo alltid en sammensvergelse ute og går!
Gapskratt!

2007-12-09T19:22:00.000+01:00

I dag satt det er dyr ved siden av meg på bussen. Eller egentlig mange dyr. Døde alle sammen, selvsagt. De hang på en dame med usedvanlig høy neseføring. Det var mange ting jeg hadde lyst til å si til den damen, men usikkerheten holdt meg tilbake. For hva om jeg tok feil? Hva om det ikke var annet enn falske døde dyr hun hadde på seg?

Finnes det noen måte å se hva som er ekte og hva som er fake pels?

Jeg vil gjerne vite det sånn at jeg kan begynne å si ting til folk med døde dyr på seg.

Og så syns jeg Kyrre kan slutte å være idol-tullebukk og pelle seg tilbake til radioen for å spørre om alle tingene han (og alle vi andre) lurer på igjen! Han hadde sikkert funnet ut av dette i en fei, og det på en morsom måte også.

Hvorfor reise til Egypt når Bosnia er mye nærmere?

2007-12-08T17:36:00.000+01:00

Fantastisk! Nå har den bosniske pyramidemyten nådd norske aviser! Jeg er for. Generelt for det meste som genererer godartede inntekter til Bosnia (sånn i tillegg til kafedriften, naturligvis!), enten det er en pyramide under gresset der eller ikke. Moro.

Hana lader opp til OPA-eksamen med byråkratifilosofi

2007-12-01T11:06:00.000+01:00

Vi nordmenn er veldig glade i le av byråkratiske tyskere. Gjengs oppfatning i Norges land er at i Tyskland fungerer ingenting med mindre man har ti papirer med tilsvarende mange underskrifter, stempel og det som hører til. Jeg er selv med på den leken, aiaiai, disse byråkratiske tyskerne!

Det er klart det er grunner til at vi oppfatter tyskerne som ekstremt opptat av regler. Gitt landets historie er det til og med ekstremt fornuftig at de har skapt seg et samfunn som er tvers igjennom rettsliggjort og byråkratisert.

For noen dager siden skulle jeg søke et tysk studiestipend. Og så forlangte de å få se vitnemålet mitt fra videregående. Da ble jeg ganske perpleks. Hadde aldri trodd at jeg skulle måtte vise det fram noensinne igjen etter at jeg hadde fått plass på norsk universitet. Siden beskrev jeg saken for en vennine omtrent som dette: "disse tyskerene! Selv om du har en hel grad fra et norsk universitet så tror de ikke på at du faktisk har rett til å studere ved universitetet før de selv har sett papiret som sier at du har det. Ja du vet, disse byråkratiske tyskerne!"

Men når jeg tenker over det, så stemmer det ikke. OK, det med vitnemålet var litt mas, men sett i lys av min strabasiøse ferd gjennom norsk universitetsbyråkrati den siste tiden, framstår tysk universitestbyråkrati som en drøm. Ja, det framstår faktisk som nesten ikke-eksisterende i forhold. For norske universitetsbyråkrater er ekstremt opptatt av regler. Samme hvor firkantet de er. Og så har vi rutiner for alt. Alle ting som ikke kan løses rutinemessig er per definisjon uløsbare. Skjønn ser ikke ut til å være en egenskap man risikerer å støte på i universitetskorridorene. I Tyskland holder det stort sett å forklare problemet for rett person og så ordner det meste seg. Hvertfall på universitetet.

Når jeg kommer tilbake til Tyskland en gang tror jeg nesten jeg må fortelle alle om "disse byråkratiske nordmennene"! For, dersom universitetsbyråkratiet er representativt for resten av norsk forvaltning, ja da er vi fullt på linje med tyskerne.

Amen, nå skal det leses til eksamen i offentlig politikk og administrasjon!

Norge. Elementær klima- og geografilære. En inføring.

2007-11-28T19:58:00.000+01:00

Jeg har gått en stund og ventet på den første dagen med skikkelig snøfall, og det påfølgende obligatoriske trafikkaoset, sånn at jeg kan skrive et ordentlig sarkastisk blogginnlegg om det. Den dagen kom i dag, og tilfeldigvis falt det på samme dag som Oslo S brant og alle togene sto stille. Vi snakker skikkelig kaos! En drømmedag for sarkastiske bloggere som meg. Hurra!

For hør nå her: vi bor i Norge. Norge er et land ikke så voldsomt langt fra Nordpolen. Det betyr at det blir vinter i Norge hvert eneste år. Og vinter, det betyr snø. Hvert eneste år, selv om det kommer mye snø noen år og litt midre snø andre år, det faller uansett snø! Stort sett kommer den første snøen en gang i løpet av november. Det gjør den nesten hvert år, og det har den gjort så lenge noen kan huske. Ikke noe nytt under sola, med andre ord.

Så hvordan kan det da ha seg, at bilistene, veibrøyterne, Sporveiene og alle andre som beveger seg i Norges gater blir like overrasket hvert år når snøen kommer? Og så blir det kaos. Trafikkaos. Folk kræsjer. Det er lange køer. Busser sklir og trikker stopper opp. Er ikke sammenhengen Norge, et land langt nord der det blir vinter hvert eneste år, gjerne i november, en klar nok indikasjon på at det er en god idé å ha skiftet til vinterdekk og dessuten til å ha brøytemannskaper parat?

En annen ting som er ganske spennende med Norge er at når det graves for å gjøre en del av kollektivtilbudet (trikken) bedre, så glemmer man å sjekke om det er noen skumle kabler som er vitale for andre deler av kollektivtilbudet (toget) man risikerer å grave tvers over. Så da de gravde i natt, kuttet de like gjerne over en diger kabel av noe slag og så ble det jammen en storbrann på Oslo S. Og dermed sto all togtrafikken på hele Østlandet helt stille i dag morges. Samme dag som snøen lagde trafikkaos. Haha, for et herlig kjempekaos! Og NSB, ja de klarte å skaffe 20 busser for å ersattte togene som ikke gikk. 20 busser for å dekke opp for all togtrafikk på hele Østlandet. Det er jo fantastisk!

Jeg kan faktisk ikke annet enn å le. Av og til er Norge så innmari Molboland. Og noen dager ligner infrastrukturen vår mest på den man forventer å finne i El Salvador, for eksempel. Så, huskelapp til neste år: det snør i Norge om vinteren, vinteren kommer hvert år, og når man graver er det lurt å sjekke hva som ligger av kabler, så man ikke ender med å lage storbrann én gang til!

Hva skjedde egentlig med afghanerne?

2007-11-26T08:02:00.000+01:00

Er det noen som vet hvordan det gikk med afghanerne til slutt? Det var jo stor sak og mye oppmerksomhet da de sultestreiket. Så ble det stille en stund, før avisene igjen var fylt til randen av stoff om dem da de dro på pilgrimsferd og (noen av dem) lot seg døpe. Siden ble vel noen sendt ut, og noen ikke, og mer har jeg ikke hørt om den saken.

Siden jeg tilhører den delen av norges befolkning som stadig får høre at vi er "naive og blåøyde" fra Partiet for Folk Flest (uten at jeg føler meg hverken mobbet eller konspirert mot av den grunn), og som i bunn og grunn mener at det bare er rett og rimelig at Norge tar imot flyktninger fra land der vi fører krig (om det er "krig" mot terrorister eller faktisk krig mot stater er mindre viktig, poenget er at effekten er den samme: det skytes og det bombes og det blir generelt lite trivelig for lokalbefolkningen), så følte jeg umiddelbar sympati med afghanerne.

Men det hender jo at den siden i en sak man umiddelbart føler har rett faktisk tar feil (slik tilfellet var med Greenpeace i Brent Spar-saken for eksempel), så derfor lurer jeg på hvordan et gikk med afghanerne. Hva skjer med de av dem som fortsatt ikke er sendt ut? Men enda viktigere: hvordan går det med dem som ble sendt tilbake til Afghanistan? Klarer de seg? Lever de i konstant frykt? Blir de utsatt for voldshandlinger?

Noen som vet?

Egoistfeminismen lenge leve

2007-11-23T14:10:00.000+01:00

Saker som denne er grunnen til at jeg har problemer med å identifisere meg med moderne (vestlige) feminister. Ærlig talt, i Nicaragua dør skokkevis av kvinner under fødsel hvert år fordi det ikke under noen omstendigheter er lov å ta abort, og dette er den beste kampsaken nordiske kvinner klarer å komme opp med?

Hana slåss mot vindmøllene del I

2007-11-21T11:55:00.000+01:00

Universitetet i Oslo er som en forbanna diger vindmøllepark. Enda verre: en vindmøllepark full av skurrende, irrasjonelle vindmøller. Jeg tar opp kampen.

På Universitet i Oslo er standrard prosedyre at man bestiller en karakterutskrift per internett, og så sendes den til deg i posten. Sist jeg gjorde det tok det ti dager fra jeg bestilte utskriften til den lå i postkassa mi. Siden jeg skal søke mastergrader snart må jeg sørge for at en karakterutskrift som inkluderer karakterene jeg får nå til jul kan infinne seg på andre siden av jordkloden i midten av januar. Karakterene kommer ikke før i starten av januar, så det er klart at jeg ikke har sjans til å rekke fristen om UiO skal bruke ti dager (og porto, til tross for stadig pengemangel) på å sende meg den først. Jeg har sett det skje på Handelshøyskolen, så da må det vel finnes noen, et eller annet sted i byråkratiets dyp, som kan skrive ut karakterene mine direkte, så jeg får dem rett i hånda.

Men nei.

Av personvernhensyn er ikke det mulig. Forstå det den som kan. At et ark med mine karakterer sendes i posten er bedre for mitt personvern enn at det samme arket overleveres fra hånd til hånd med pass og studentbevis som legitimasjon. Sier universitetet som la ut flere hundre personnummer på nett i fjor. Ærlig talt!

Fordi dette er sånn omtrent den tusende gangen UiO gjør hva de kan for å stikke kjepper i hjulene for mine videre studieplaner tar jeg opp kampen mot de skurrende vindmøllene.

Sjefsvindmølle, pass deg, jeg finner deg og stiller meg utenfor kontoret ditt og lager bråk til du gir deg! Jeg er kanskje liten, men undervurder ikke min evne til bråkmakeri!

Oppdatert:
Jeg fant sjefsvindmøllen. Hun hadde skuffende lite makt sett i lys av at hun er sjef. Eller kanskje hun bare lot som, for å slippe bryet. Tviler på at det ordner seg, men i det minste slapp jeg å høre på latterlige personvernhensynsargumenter.

Komparative julefortrinn og andre nyheter fra den store, lille verden

2007-11-19T08:54:00.000+01:00

Radionyhetene i dag morges: "Det er juletremangel i Europa! Norske juletreeksportører jubler!"

Bare tenkte du måtte vite det.

Karriereplaner II

2007-11-18T21:25:00.000+01:00

Lingvist. Det er hva jeg burde ha blitt. Smak på ordet: lingvist. En som har peiling på språk. En som kan være småpirkekverulant og bli respektert for det - ai for en tilværelse! Jeg kunne ha skrevet masteroppgave om utbredelsen av ord delings feil i norsk språk. Siden kunne jeg ha brukt doktoravhandlingen til å utvikle et pedagogisk program for å lære lærestudenter at ord ikke skal deles på norsk, og på den måten bidra til at framtidens norske barn aldri lærte å begå disse tullete feilene. Når jeg ble lei av det kunne jeg ha forsket litt på hvorfor tsjekkiske journalister syns det er så fint å si "ex-president" når de helt fint kunne ha sagt tidligere president, og hvorfor de lager grammatiske konstruksjoner som aldri noensinne har eksistert i tsjekkisk språk i det de oversetter ordrett fra engelsk. Så kunne jeg ha hatt det gøy med å se hvor mange rare tyske lånord jeg finner i størst mulig antall språk, og deretter ha funnet ut nøyaktig hvorfor ingen tysker finner på å dele sammensatte ord, selv om de er mye lenger enn noe sammensatt ord vi har på norsk. Kanskje hadde jeg klart å lære meg de norske kommareglene en gang i løpet av karrieren også.
Det hadde vært litt av et liv!

Kjære Julenissen, skru av lysene!

2007-11-15T19:51:00.000+01:00

Det er mange ting jeg er imot. En av dem er for tidlig jul. For et mas! Julelys, julemat, julemusikk, julehandel - alt fint til sin tid, men ikke før. Første advent er det lov å starte, ikke før.

Det er mange ting jeg er for også. Svært mange av dem har en eller annen sammenheng med miljøvern. Elektrisitetssparing for eksempel. En bra ting.

I går, den 14. november, kom julelysene opp på løvtrærne(!) på Blindern.

Tenk om man hadde ventet to uker til med å henge dem opp, da hadde det blitt to fluer i en smekk for meg: jul til rett tid OG strøm spart. Jammen hadde ikke Universitet spart noen kroner også. Så kunne de kanskje brukt dem på noe fornuftig undervisningsrelatert i stedet - de mangler jo alltid penger til sånt.

Fagdebatt = hanekamp

2007-11-07T18:18:00.000+01:00

En gang i tiden - da jeg enda var ung, dum og naiv - trodde jeg at universitetet var et sted med stor takhøyde, et sted med rom for debatt og læring, et sted for selvstendig tenkning. Det var ikke mange ukene med studier ved Institutt for Statsvitenskap jeg trengte for å innse hvor feil jeg hadde tatt.

I dag var jeg på debatt mellom professorene Raino Malnes og Iver Neuman om konstruktivisme og realisme, to teoriretninger innen studiet av internasjonal politikk. Skjønt, debatt er ikke et treffende ord - de to professorene snakker jo ikke sammen, alt på grunn av en knallhard faglig strid som har pågått i mange år. Den såkalte debatten bestod vel egentlig mest i at en selvgod Raino Malnes brukte alle sine tale- og sjarmgaver på å latterliggjøre. Latterliggjøre enhver som tenker litt annerledes enn han selv, og især Iver Neuman og andre som måtte mene at konstruktivismen muligens har noe å fare med. Det kunne like gjerne ha vært en case-studie i anvendelsen av hersketeknikker: Raino mestrer dem alle til fingerspissene, og han er slett ikke redd for å bruke dem. Han er jo tross alt ute på et edelt oppdrag, han skal nemlig redde samfunnsvitenskapen fra dårlig vitenskap - og da sier det seg selv at alt er lov. Med en slik høyverdig misjon er det klart at det er greit å kalle en annen professors faglige meninger for "tøv" og mannen selv (og hans meningsfeller) for "dust".

Når jeg ser hvordan disse to professorene - dannede mennesker skulle man tro - oppfører seg (og da særlig den ene av dem) er det nesten så man gir opp håpet om at positiv utvikling er mulig her i verden. Det er nesten så jeg begynner å tro på realismens grunnantakelse: at mennesket er egoistisk, herske- og maktsykt. Sånn sett er jo Raino Malnes prototypen for det teoretiske synet han forfekter.

Men Raino, hva skjedde med alle reglene for saklig argumentasjon du foreleser om i fag som politisk teori? En stor del av Malnes' åpningsinnlegg gikk med til å lese opp tilfeldig utvalgte setninger fra en av konstruktivismens viktigste bøker, setninger tatt fullstendig ut av sammenheng, for så å vise at dette er "tøv og en komplisert framstilling av åpenbare selvfølgeligheter". På grunnlag av tre tilfeldig valgte sitater mener altså Malnes å kunne fastslå at en hel teoriretning er fullstendig ubrukelig. Lurer på hva som ville skjedd om jeg tok tre tilfeldig valgte setninger fra Hobbes verk Leviathan, for eksempel, og på grunnlag av dem konkluderte at Hobbes var en dust det ikke er noe som helst å lære av? Kanskje jeg skal prøve på eksamen, det er jo Raino som skal rette den.

Videre hevder Raino at "studenter ikke bør bruke tid på å lese dårlige bøker". Det er jeg glad for han sier, ettersom den dårligste boka jeg har på pensum i år er skrevet av ingen ringere enn Raino Malnes. Jeg går da ut fra at det er greit å droppe å lese den.

I dag har jeg lært at alle som tenker bittelitt annerledes enn Raino er urbukelige idioter. Raino har nøkkelen til hva som er god vitenskap (noe han forøvrig nektet å definere hva var, han ville bare snakke om hva som var dårlig vitenskap), og da er det jo ingen grunn i verden til å tro at andres synspunkter kan utvide ens egen kunnskapshorisont. Det skumle er at mannen har en formidabel tilhengerskare der oppe på Instituttets Høyborg.

Jeg kan ikke avgjøre hvorvidt den ene eller den andre teorien gir den beste beskrivelsen av internasjonale forhold - men jeg er helt sikker på at ulike innfalsvinkler er en berikelse for et fag som tross alt prøver å forstå noe så komplekst som internasjonal politikk. For en som ønsker seg et samfunn - og et universitet - med stor takhøyde var dagens debatt intet mindre enn en tragisk påminnelse om at jeg er på feil sted. Hvor ender vi om vi nekter å lytte til folk som har andre meninger enn en selv, Raino?

Filmanmeldelsen du ikke ser i avisa

2007-10-28T21:25:00.000+01:00

Nå har jeg sett Jason Bourne nummer tre på kino, og her er en oppsummering for den nysgjerrige: løpe, løpe, kræsj!, bom!, bang!, skyt, løp, "who am I?", løpe, kræsj!, bang!, pang!, bom!, kræsj!, "we've got a situation!", pang pang!, kræsj!, bang!, "take him out!", bom!, bang!, kræsj!, kræsj!, kræsj!, pang!, "this is where it ends".

Spennende.

Karriereplaner

2007-10-02T16:49:00.000+01:00

Jeg søkte om et stipend her om dagen. De ville at jeg skulle skrive en hel masse om karriereplanene mine, men det syns jeg var ganske vanskelig. Det er jo tross alt så mange spennende ting man kan bli her i verden! Missegeneral for eksempel. Respekt til deg for yrkesvalget, mannen!

2007-09-27T15:24:00.000+01:00

Jeg studerer for å bli klok. Det går storveis, jeg lærer stadig nye ting. Særlig om offentlig politikk og administrasjon. "Regjeringen består av Statsministeren og statsråder". Og når vi vil snakke om dem som jobber i statsforvaltningen, ja da taler vi om "den demografiske utviklingen i sentralforvaltningen".

Takk for utakken.

2007-09-19T11:17:00.000+01:00

Av og til - nei egentlig ganske ofte i det siste - lurer jeg på hvorfor i all verden jeg gidder å studere. Her tar jeg opp lån for å få lov til å slite vettet av meg på en iskald lesesal i førti timer i uka, for å bli behandlet uhøflig av unibersitetsbyråkrater og for omtrent ikke å ha noen av de rettighetene folk ellers i samfunnet har.

Man kan føle seg dum av mindre.

Å være student fungerer fint om man er A4. Med en gang man er det minste grann annerledes enn den standardmodellen uten helse, følelser eller liv utenfor universitet, som de sympatiske universitetsbyråkratene ønsker seg er bråket i gang. Universitetet syns det er nesten uhørt at man har relevant jobb på siden av studiene, nei det er ditt eget problem, se å passe inn i våre skjemaer! Men riktig skandaløst blir det først om man blir syk. Da finnes det nemlig regler. Regler er fint, for de gir en hel masse rom for fleksibilitet, medmenneskelighet og skjønn. Nå har Juridisk Fakultet laget nye regler. Er du syk på eksamensdagen får du pent vente et halvt år med å ta eksamen. At Lånekassen blir sint og setter i verk sine økonomiske straffetiltak får være ditt problem! Pokker så glad jeg er for at jeg ikke går på jusen! Her på SV er reglene litt mer humane. Er du syk på eksamensdagen kan du få utsatt eksamen, er du derimot syk i hele eksamensoppkjøringen og må møte uforbedert, ja da er det ditt problem.

At vi gidder. Utakk er lønna vi får.

...og jula varer hele året!

2007-09-13T12:11:00.000+01:00

I dag er det den trettende september. Det er to dager etter den ellevte september, tre uker etter semesterstart, bladene på trærne er fortsatt grønne. I dag kom den første julereklamen. Og det til tross for at det står på postkassa mi at jeg ikke vil ha reklame.

Mer skulle ikke til for å ødelegge dagen for min del. Takk.

2007-09-12T18:06:00.000+01:00

Hørt på bussen (i harnisk over at Venstre ikke vil samarbeide med FrP i Oslo):

"Han der Sponheim da! Stå der med sine åtte prosent som en åtte ganger Mussolini!"

Nemlig. Siden det er åpenbart at ikke alt var bedre "den gang det fortsatt var disiplin i skolen" foreslår jeg herved tvungen historieundervisning for alle FrP-velgere i sekstiåra.

Good guys - bad guys

2007-06-19T12:45:00.000+01:00

At klimaendringene har gitt kjernekraftlobbyen ny vind i seilene er ingen hemmelighet. I Tyskland drar de det hakket lenger. Personlig liker jeg aller best kuene (som dessverre ikke synes særlig godt i min avbildning) - det er litt Freia-romantikk over det hele, liksom.

Til glede for mine ikketysktalende lesere er dette oversettelsen: "Ukens klimabeskytter: Kjernekraftverk Unterweser. Årlig energiframstilling: 10 mrd kWh. Årlig CO2-utslipp: Null."

Fine greier.

G8 leder an til framskrittet

2007-06-07T17:37:00.000+01:00

Lenge leve G8. Det er godt verden har slike ansvarsfulle ledere som tar verdensproblemene på alvor. Takk til Angie som har oppnådd en "stor seier" i klimapolitikken. Alle åtte har de skrevet under på at de skal tenke på (in Betracht ziehen) å halvere klimagassutslippene fram til 2050. Jeg tenker nok at Bangladesh' kystbefolkning puster lettet ut nå ja!

2007-05-25T10:54:00.000+01:00

Av og til tenker jeg nok litt negativt om hjemlandet. Så, for å minne meg selv på at Norge er verdens beste land å bo i (og fordi jeg er i listehumør om dagen) har jeg laget en liste over fine ting med Norge.

Man kan gå tur med hunden i skogen uten å lure på om den er fri for miner eller ikke. Gjør mange ting mye enklere!
Vannet i springen smaker godt.
Man slipper å kræsje magen sin med kruttsterk espresso, for enhver hustand -for ikke å snakke om kafé - med respekt for seg selv har en god gammeldags kaffetrakter.
Man kan le høyt inni seg over å se kjipe folk fra ungdomsskolen på bussen og konkludere med at de hverken har vokst av seg sminken, klesstilen eller intellektet de hadde den gang.
Og viktig: det er kino i Oslo!
Dog enda viktigere: Lenge leve norsk røykelov!

In transit

2007-05-18T16:23:00.000+01:00

Jeg er den heldige vinneren av å få lov til å tilbringe tre timer på flyplassen i Wien. Så langt har jeg vært her i tjue minutter og er allerde i et forbanna dårlig humør. Denne flyplassen provoserer vettet av meg. Rett og slett.
For det første: Jeg trodde jeg hadde kommet til en flyplass og ikke et kjøpesenter? Hvem i all verden er det som innbiller seg at jeg vil handle kinky artikler på Beate Uhse mens jeg venter på flyet hjem? Og hvordan kan dte ha seg at doene på den "fine vestlige" flyplassen stinker og er skitne, mens de på flyplassen i Sarajevo ("neddider") var helt fine?

Alt jeg vil er å finne meg en rolig krok der jeg kan lese boka mi mens jeg venter. Men noe slikt finnes ikke her. Akk.

Men alt dette kunne jeg tilgitt Wien International Airport, hadde det ikke vært for at de har provosert gørra ut av menneskerettsaktivisten i meg gjentatte ganger. Jeg observerte det sist jeg var her, og denne gangen tok det ikke mer en et halvminutt på østeriksk jord før det var i gang igjen. For hvem pokker gir politimenn rett til å løpe agresivt rundt på terminalen for fly til destinasjoner utenfor Schengen og høylytt kreve å se papirene til alle som ser det minste "fremmed" ut? Jeg med mitt akk så vesteuropeiske utseende blir selvsagt ikke kontrollert. Er du litt mørk i huden, derimot, ja da kan du forvente å bli behandlet som en rabiat terrorist i alle andre passasjerers åsyn. Det må være forbanna nedverdigende, særlig med tanke på at man allerede har vært igjenom x antall passkontroller for i det hele tatt å komme inn på den terminalen. Snakker om et grenseløst Europa.

Me out. Irritert.

2007-05-04T18:24:00.000+01:00

Godt og vel syv måneder er gått siden jeg kom til Bosnia. Her er en liten liste over litt halvpussige ting jeg har gjort, opplevd og lært (gale menn utelatt av plasshensyn!):

Hatt ansvaret for å passe på 25 jenter med hormonnivå til oppetter ørene, innkvartert på samme hotell som et fotballag i eliteserien.
Tatt buss til Pocitelj, bare for å oppdage at det ikke går noen buss tilbake. Sittet fem timer på kafé i Pocitelj - et sted omtrent så stort som et fingerbøl - før Goran klarte å organisere en redningsaksjon.
Brukt til sammen kanskje 250 norske kroner på inngangsbilletter til konserter, teateroppsetninger og andre kulturarrangementer. Vært på konsert, teater eller annet i snitt minst to ganger i uka.
På leting etter en liste over NGO’er i Mostar googlet jeg NGO + Mostar og fant en norsk antropolog på feltarbeid i Mostar – for siden å oppdage at jeg hadde laget radiointervju med den samme norske antropologen i det herrens år 1996.
Truffet en norsk-tsjekker på fest i Sarajevo, som siden har fått meg til å drikke Slivovica mang en gang ved å påstå at jeg er en dårlig tsjekker om jeg sier nei.
Drømt at jeg var i Sarajevo da byen var beleiret under krigen. Alt stemte geografisk/historisk sett, frontlinjene var riktig, Sniper Alley var der, det eneste rare var at snikskytterne skjøt piler i stedet for kuler.
Vært med i musikkvideo
Jobba i bar
Begynt å synes at steder som er en tolv timers busstur unna er ”rett rund hjørnet”
Ufrivillig lært samtlige av Madonnas, Mariah Careys og Seals sangtekster utenat, takket være Edos eminente valg av kontormusikk

Lista burde sikkert vært dobbelt så lang. Minst. Utrolig hvor mange merkelige og morsomme ting man kan oppleve på kort tid! Og dersom du lurer: ja, jeg har både gjort, opplevd og lært fornuftige ting også, men de er ikke like festlige å liste opp!

Aldri igjen

2007-04-23T01:07:00.000+01:00

På lørdag var jeg på åpningen av en kunstutstilling her i Mostar. Den bestod av svarthvittfotografier, alle relatert til krigen i Bosnia. Et foto fanget oppmerksomheten min.

Ved første øyekast viser bildet en kvinne i tradjsonell muslimsk drakt i det hun betrakter et utstillingsvindu. Det kunne ha vært et foto som fanget kontrasten mellom det tradisjonelle - drakten - og det moderne - shoppingvinduet. Det er det ikke. Det er nemlig ikke et butikkvindu kvinnen er oppslukt av, nei, det er et museumsvindu. Anne Frank-museet i Amsterdam, for å være helt konkret. Og hvem er så kvinnen på bildet? Jo, hun er en av de mange, mange kvinnene i Foreningen for overlevende fra Srebrenica. En som har opplevd folkemord på kroppen på tur til et Holocaust-museum. Paradoksalt.

Jeg klarer ikke slutte å tenke på det fotografiet. Det minner meg på en av de tingene som provoserer meg mest ved undervisningen om Holocaust i Europa. Vi reiser i flokk til Auschwitz og Sachsenhausen og sier indignert aldri igjen! Vi leser om hvordan Hitler fortryllet massene, som i sin tur tillot at deres ledere gjennomførte et gedigent folkemord, for siden å si at de ikke visste hvilke grusomheter som ble utført i deres navn, og atter en gang sier vi aldri igjen, vi er kloke av skade nå!

Men det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Det skjedde i Bosnia. Vi ga faen. Det skjedde i Rwanda. Ingen brydde seg. Det skjer i dette øyeblikk i Darfur. Bryr vi oss?
Hvor er massene som har besøkt konsentrasjonsleire opp gjennom årene og som har erklært at dette aldri igjen skal skje?

Det er enkelt å reise til en konsentrasjonsleir, bli opprevet og si at dette tillater vi aldri igjen. Det er vanskelig å sørge for at det blir en realitet. Jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften.

Hvorfor jeg synes tysk er et fantastisk språk?

2007-04-17T23:34:00.000+01:00

Fordi det inneholder ord som Dienstrechstneuordnungsgesetz. Og like viktig; selv ikke den største idiot finner på å lage en ord delings feil ut av det. Halleluja!

2007-04-14T04:06:00.000+01:00

Jeg er akkurat kommet hjem fra jobb og sitter på rommet mitt og hører at det kalles til morgenbønn. Morgenbønn ja, det er den klokka fem om morgenen. Noen dager ender man med å gjøre en haug ting man egentlig aldri har sett for seg en selv gjøre. I dag (eller kanskje heller i går?) er en sånn dag. Kommet hjem fra jobb sa jeg. Neida, elevene mine har ikke gått helt bananas, arbeidsdagen med dem ender fortsatt klokka fem. Altså den vanlige klokka fem, den om dagen. Men, nå er jeg altså blitt frivillig bardame. Meg. Dæven. Jeg som er altfor høflig og bare smiler forlegent når ekle menn sier ekle ting til meg. Og det gjør de jo generelt hele tiden. (Var det noen som nevnte fluepapir?) Nesten i hvertfall. Jeg. Bardame. Og neida, det dreier seg ikke om "trygge" omgivelser på SV-kjelleren en gang, nei det er for feiginger. Bardame på Balkan. Hu hei! Men det var moro. Og jeg har vært litt frekk med noen ekle menn. De blir litt redd når jeg forteller at jeg har bodd i El Salvador. Og alle sammen passer på meg uansett. Kan jo ikke plage lille Norge!

Den som tror det ender der, den tar smertelig feil. Når man først finner på sprell, så får man jammen gjøre det ordentlig. Så jeg takket like gjerne ja til å stå og danse rundt et bål omgitt av kameraer. Musikkvideoinnspilling kalles det. Jeg tror kanskje jeg ble klippet ut av scenen da, det var andre som var hippere enn meg. Det er nok like greit. Men kanskje, kanskje kan man glimte fem sekunder av meg dansende rundt et bål i Zanas neste musikkvideo. Men jeg tror ikke man legger merke til meg uansett. Zana vrikker seg nemlig ved siden av, i en kanllrosa, lårkort og wow! utringet kjole. Og godt er det, ville ikke vært mye til popstjerne om ikke.

Nei, nå er det natta. Blir spennende å se hva morgendagen bringer!

2007-04-04T18:32:00.000+01:00

I dag har jeg kjøpt den dyreste bosniske vinen som finnes på markedet.

Den kostet mindre enn den billigste du får tak i på Polet.

Jeg, midt i Europa

2007-04-02T17:56:00.000+01:00

Jo flere grenser jeg krysser, jo klarere blir det at det fine lille røde passet mitt er en av mine beste venner. Jeg blir ikke utkommandert av bussen og får ikke baggasjen min enevendt, slik damen fra Tel Aviv fikk på grensa til Makedonia. Ei heller blir jeg tvunget til å gå av bussen og bli igjen på en grenseovergang midt ute i gok klokka halv fire om natta, fordi et bulgarsk pass ikke er godt nok for å komme inn i Bosnia uten visum - til tross for at Bulgaria er EU-medlem. Jeg slipper også å stå i kø foran den italienske ambassaden fra midnatt til den åpner klokka ti, slik de som er så uheldige å ha et bosnisk pass er nødt til, dersom de vil ta en svipptur til den andre siden av Adriaterhavet.

Det lille røde er gull verdt. Ganske enkelt.

Har man et sånt kommer man rundt til masse spennende steder: et par timer og Kroatias nydelige kyst ligger for dine føtter. Åtte timer og man kan nyte det urbane livet i enten Beograd eller Zagreb. Tolv timer og man kan være i Budapest eller i Wien. Slå på enda en time fra Wien og du er i Bratislava. En natts fergetur og du kan spise pasta al dente og hva du ellers måtte ha lyst på av italienske spesialiter til du sprekker.
Så lenge du har det rette passet - hvor tragisk det enn er.

Guddommelig aktivist

2007-03-26T14:43:00.000+01:00

Lederen for den ytterligående muslimske Wahabi-bevegelsen, som i den siste tiden har laget en hel del kvalm mot normale og moderate bosniske muslimer, nekter å anerkjenne noen jordisk makt som ikke bygger på hans tolkning av religionen.

Derfor kjører han konsekvent på rødt.

Det er hva jeg kaller guddommelig aktivisme!
Stå på!

Bosnia er landet der ingenting er tillatt, men alt er mulig

2007-03-23T17:56:00.000+01:00

Disse visdomsordene kom fra min venn Goran en av de aller første dagene mine i Mostar. Den gang forsto jeg ikke den fulle dybden i det han hadde sagt, men for hver dag som går viser det seg å stemme bedre og bedre.
Ta i dag for eksempel. I dag har en kompis av Edo kjørt Edo, meg og to elever til Bileca for å gå på møte. To ganger ble vi vinket over av politiet, begge gangene kjørte vi så fort at førerkortet til sjåføren hadde blitt heftig prikkete om vi hadde vært i Norge. Den første gangen ble vi bare vinket videre før vi rakk å rulle ned vinduet en gang - politimannen kjente igjen sjåføren vår som en venn og gadd ikke bry seg noe videre med oss. Den neste gangen ble vi grundigere sjekket, men etter at vår kjære sjåfør klarte å innbille politimennene at vi var en internasjonal delegasjon på vei til Bileca med en større donasjon til skolen fikk vi kjøre videre - uten bot og uten bestikkelse. Helt utrolig.
I går traff jeg en amerikaner som skulle få noen til å fake et OHR-identifikasjonskort, for på den måten å slippe farstbøter ved å late som han har diplomatisk imunitet. Andre historier inkluderer Andreas, som lyktes i å krysse fire grenseoverganger mellom Bosnia og Kroatia uten pass.

Bosnia er virkelig landet der ingenting er tillatt og absolutt alt er mulig - om man bare er god til å bløffe.

Moro moro!

2007-03-20T21:49:00.000+01:00

Melding mottatt på OSSE-sambandet fra en gruppe EUFOR-soldater som har kjørt seg bort på veien fra Sarajevo til Banja Luka: "Where the fuck is CAPAJEBO??"

Løsningen på mysteriet? Gutta befant seg i Øst-Sarajevo, som er serbisk, og dermed er normale bokstaver byttet ut med kyrilliske. Og da er plutselig CAPAJEBO = Sarajevo...
Godt vi har de store og sterke gutta i EUFOR til å underholde oss!

Kvinnedag i Bosnia

2007-03-09T21:22:00.000+01:00

Jeg har alltid hatt et litt ambivalent forhold til kvinnedagen. I Norge syns jeg det blir mye rør om saker jeg ikke føler er så veldig viktige at det gjør noe - OK i år er jeg veldig for å ta natta og gatene tilbake - men å kjempe for at kvinner ikke skal ta mannens etternavn når de gifter seg, slik en aggresiv Ottar-dame gaulet om i et NRK-intevju for en tid tilbake, nu vel... I El Salvador syntes jeg kvinnedagen var utrolig viktig - listen over vettuge saker å gå i tog for var jo milelang. Å få lov til å ta abort dersom du blir gravid etter voldtekt for eksempel. Eller menneskelige arbeidsforhold i maquilaene for den saks skyld.
I Bosnia går de ikke i tog på kvinnedagen. I stedet synes dagen å være en krysning mellom morsdag og valentines day. Overalt poppet det opp blomsterselgere, og gutta vet å gjøre stas på alle jenter de kjenner. Jeg fikk rose av Vernes på kontoret, i likhet med alle de andre jentene som jobber der. En guttegjeng fra United World College uttrykte egentlig ganske godt hva jeg syns om den skikken: "vi bør kanskje spørre oss, om det å gi jenter blomster og gaver på kvinnedagen kanskje leder oppmerksomheten vekk fra de sakene som virkelig betyr noe".

Men det mest interessante med hele kvinnedagen, var en oppsetning av Eve Enslers Vaginamonologene oppført av United World College med et par lokale jenter på lasset. De delene av stykket som handler om kvinnelig orgasme, nytelse , seksuelt misbruk og generell kvinneundertrykking ble godt mottat av publikum, men samtidig var det klart at stykket var ganske kontorversielt. Der temaer som transseksualitet og det å være lesbisk ble tatt opp var det en helt, helt annen stemning blant publikum. I stedet for trampeklapp lød spredt og usikker applaus.
Det å være homofil er fortsatt enormt tabu i Bosnia - og grunn god nok til å få bank så det holder. Derfor tror jeg det var en ganske banebrytende oppsetning, som jeg er glad jeg fikk med meg.

Srebrenica

2007-03-02T22:20:00.000+01:00

For oss som vil tro på det gode i verden og som ønsker å tro på at det internasjonale samfunn, og ikke minst FN, vil gjøre alt som står i deres makt for å forhindre lidelse i verden, er det å komme til Srebrenica et hardt slag i fjeset. Ord kan ikke uttrykke den lidelsen dette stedet bærer i seg.

Nytt navn?!?

2007-02-25T19:07:00.000+01:00

Etter å ha gjort et aldri så lite bloggsøk og blitt sjokkert over hvor mange tullinger som kaller bloggene sine "Tanker om verden" begynner jeg å tenke at det er på tide med et nytt navn. Men hva? Forslag tas imot med takk!

EU Citizens Only!

2007-02-21T12:44:00.000+01:00

Jeg tror at et bosnisk pass er det kjipeste i hele Europa. Okei da, kanskje nest etter det serbiske og det albanske. I alle fall er det ekstremt få land som lar deg reise inn om du er så uheldig å ha et bosnisk pass. Rezad, en lokal kunststudent, tar det hele svært godt på kornet med sin siste installasjon på doen på Abrasevic. Til informasjon: Krana til høyre virker ikke...

Sarajevo blues

2007-02-13T19:23:00.000+01:00

Sarajevo fascinerer meg. Bildet fanger byen slik den alltid er, grå men uhyre vakker.

2007-02-12T08:15:00.000+01:00

Etter å ha vært et halvt år i Mostar, en by med hundre tusen inngyggere men ingen kino, skulle jeg gjerne vært her!
Lenge siden jeg har sett en film i noe særlig bedre enn pirat-DVD-kvalitet...
Begge temaene nevnt i denne særdeles korte posten - mangelen på kino og overfloden av svart filmmarked - er temaer vel verdt et helt innlegg i seg selv. Stay tuned!

Minelagt landskap

2007-02-10T11:07:00.000+01:00

Dette er et utkast til et fyldigere innlegg jeg skal skrive når jeg har tid til å gjøre mer research rundt statistikk og fakta!

I går var jeg i Trebinje, en sjarmerende liten by helt sørøst i Herzegovina. Kjøreturen fra Mostar til Trebinje kan bare beskrives som utrolig vakkes. Veien slynger seg mellom dramatiske fjell, over nydelige sletter og gjennom flotte dalfører. Likevel er det alltid en merkelig følelse jeg har når jeg kjører til Trebinje. For, som så mye av den vakre naturen i Bosnia, er alt dette fullstendig off limits. Langsmed store deler av veien står nemlig røde skilt med dødnighode på. Forsiktig, miner!

Trebinje er en del av Republiks Srska, mens Mostar ligger i den bosniakkisk-kroatiske Føderasjonen Bosnia Herzegovina. Dermed kjører man gjennom noen av de tyngst minelagte områdene i landet når man beveger seg over den interetniske skillelinjen, der det sto harde kamper i årene krigen varte.
Landminer er fortsatt et stort problem i Bosnia Herzegovina i dag. Anslagene for hvor mange som ligger igjen varierer, men alle er enige om at det vil ta meget lang tid før hele landet er fullstendig ryddet for miner - om målet noen gang nåes.
Derfor var det med stor bestyrtelse jeg leste følgende i google-alertsen min om Bosnia i dag morges:

"A unit of 36 professional soldiers, experts in de-mining, joined US troops in Iraq in October last year as the fourth Bosnian contingent in that country. "

Hva med å sørge for at egne innbyggere ikke sprenges i lufta når de gjeter kuene sine først, og heller la amerikanerne ordne opp i Irak?

Krisenherd Kosovo

2007-02-04T00:44:00.000+01:00

Am Freitag hat UN-Räpresentant für den Kosovo, Martti Ahtisaari – übrigens ein der heißesten Kandidaten für den Friedensnobelpreis im letzten Jahr – sein Vorschlag für die Zukunft Kosovos präsentiert. Im Vorfeld gab es viel Spannung, in Serbien, Bosnien, Russland und sonst so in den internationalen Medien. Die Veröffentlichung des Berichts wurde erst um Wochen verschoben, denn ein Bericht, der die Unabhängigkeit Kososvos plädieren würde, hätte die serbischen Wahlen negativ (das heißt, die Wähler in nationalistischere, extremere Richtung schieben) beeinflussen können. Deshalb hat die ganze internationale Gemeinschaft, die sich mit dem Balkan beschäftigt, Wochenlang auf „die Bombe“ gewartet. Ahtisaaris „Bombenbericht“ wurde die Unabhängigkeit Kososvos von Serbien vorschlagen, das haben wir alle als Wahr, aber noch nicht bestätigt, hingenommen.

In Bosnien ist deshalb die politische Situation höchst explosiv gewesen. Dodik, der Prämier der Republika Srpska – die serbische Hälfte Bosniens – hat mehrmals die rhetorische Frage gestellt wieso Albaner in Kosovo die Recht auf Unabhängigkeit haben sollen, während die internationale Gesellschaft nicht dazu bereit ist, den Serben der Republika Srpska dieselbe Recht einzuräumen. Außerdem hat er zum Teil kreative Lösungen was der Situation der serbischen Minderheit in Kosovo angeht vorgeschlagen – sollte Kosovo unabhängig werden, so Dodik, könnten alle Kosovo-Serben in die Republika Srpska ziehen. Bosniens Muslime fanden natürlich solche Vorschläge stark verletzend, denn in dem Falle würden die Serben aus Kosovo tatsächlich in Dörfer und Städte ziehen, aus denen, während des bosnischen Krieges, sämtliche Moslems vertrieben worden waren.

Und so stieg die Spannung. Sogar die norwegischen Zeitungen haben über Kosovo geschrieben. Bis es still wurde. Und zwar ganz still. Seit Freitag gab es in der internationalen Presse kein Wort mehr über den Kosovo. Ahtisaari hat nämlich doch nicht die Unabhängigkeit Kosovos befürwortet, stattdessen hat er irgendwelche Floskeln über einen „multikulturellen demokratischen Staat im Staat“ fallen lassen. Das klingt für mich wie Bosnien II und das kann wohl auch zum zweiten Mal kein Erfolg werden. Denn Bosnien funktioniert nur theoretisch als ein gemeinsamer Staat und das eben nur so lange die internationale Aufsicht da ist.

Das heißt eben, dass Kosovo auch in der Zukunft eine Provinz unter UN-Aufsicht sein wird – weder ein Teil von Serbien, noch ein selbstständiger Staat. Das heißt aber auch, dass keine endliche Lösung für die Zukunft vorliegt, acht Jahre nach dem Kosovo-Krieg. Und damit steht die regionale Stabilität auf dem Spiel. Aber das tut sie vielleicht sowieso, denn eine einfache Lösung gibt es für die Kosovo-Frage nicht.

Es ist mir in der letzten Zeit immer klarer geworden, dass solange die Frage der Zukunft Kosovos offen ist, wird auch die endliche Stabilität Bosniens nicht zu schaffen sein. Die internationale Gesellschaft kann Bosnien nicht verlassen ehe man zu einer dauerhaften Lösung für den Kosovo gekommen ist. Deshalb überrascht es mich – und vor allem bin ich darüber unruhig, dass eine hoch profilierte Kommission nach zwei Jahren Arbeit zu gar keinen Antworten gekommen ist.

Sykt kjedelig

2007-01-30T10:22:00.000+01:00

Jeg er tilbake i Mostar, men det er ikke blitt helt som jeg hadde tenkt meg. Da jeg ankom i forrige uke var det første jeg gjorde å ta en hodepinetablett. Deretter la jeg meg i senga, og siden har jeg stort sett blitt der. I stedet for intensivt språkkurs, tur til Sarajevo, treffe alle gamle kjente, gå på kule konserter på Abrasevic, så har det blitt host og snørr, feber og øre muskler på meg. Det kan trygt kalles en nedtur.
Sånt er ubehagelig, men først og fremst kjedelig. Sykt kjedelig. For det er jo ekstremt lite å ta seg til når man er syk! Så nå leser jeg en skikkelig kjip John Grisham-bok. Akkurat det kommer av ren desperasjon, vi har ikke TV og denne kjipe boka er den eneste boka i hele huset som ikke er en fagbok... Det sier vel en del om alle oss som bor her.
Mer spennende blog-inlegg kommer når mer spennende ting skjer.

Femten hunder på taket

2006-12-17T00:26:00.000+01:00

Abrasevic er mitt ubestridte favorittsted i Mostar. Stedet har alt; en koselig kafé med herlig jazzmusikk, bar om kvelden – også den med god musikk, god, varm og åpen stemning, folk som bare kan beskrives på samme måte, konserter i verdensklasse med (ennå) ukjente band, poesilesninger og (hold deg fast!) Mostars eneste kinotilbud, i form av en filmklubb som arrangerer filmvisninger i ny og ne. Bare én ting har de ikke lenger, og det er de femten valpene på taket. Ja, femten valper på taket og to mammahunder attpåtil. Abrasevic har nemlig tatt til seg to gatehunder. Det er nok de to lykkeligste gatehundene i Mostar. De får mat og de får kos, de vet at de hører hjemme på Abrasevic, og likevel nyter de all den friheten til å gjøre hva pokker de vil som ligger i det å være en gatehund. Og så fikk begge hundene valper samtidig. Resultatet var femten vanvittig søte små krabater, som nå (til min store skuffelse) har fått nye hjem.

Hvilket språk snakker du?

2006-12-16T19:41:00.000+01:00

Selv om mange vil hevde at Norge og Bosnia er to fundamentalt ulike land[1], så er det likevel noen ting mitt gamle og nye hjemland har til felles. Språkkonflikt for eksempel. Som norsk-tsjekker[2] har jeg alltid vært litt fascinert over hvor mye det går an å krangle om noe så lite substansielt som forskjellen på nynorsk og bokmål. I det gamle Tsjekkoslovakia virker det ikke som det der var noe særlig til problem å bry seg om. Man var fornøyd med å forstå hverandre enten det ble snakket tsjekkisk eller slovakisk, og valgte å ikke lage noe mer baluba ut av den saken. I Norge ble skolebøker brent, fordi de var skrevet på samnorsk. Noe lignende kan jeg uten problemer se for meg skje i Bosnia også. Her er nemlig språkkonflikt et spørsmål om liv og død, om identitet og etnisitet. Et høyst betent tema med andre ord.

Da Bosnia enda var en del av Jugoslavia var dette med språk aldri noe særlig stort problem. Tito var sjef, og det offisielle språket het serbokroatisk. Jeg ser for meg at det var noe tilsvarende samnorsken. Rundt om snakket folk dialekter av språket. Noen lå nærmere det som ble snakket i Kroatia, andre nærmere serbisk og andre igjen snakket en blanding. Generelt har jeg inntrykk av at de færreste tenkte noe særlig over hva slags blanding de snakket. Å forstå hverandre var ikke noe problem – forskjellen mellom serbisk og kroatisk er langt mindre enn forskjellen mellom enkelte norske dialekter.

Så kom krigen. Og alt ble annerledes. Plutselig var etnisitet alt, identitet var nøkkelen, det som i så mange tragiske tilfeller skilte mellom liv og død. I Anneks 4 til Daytonavtalen – som tilfeldigvis er Bosnias grunnlov - ble Bosnia gjenskapt som en multietnisk stat, med tre offisielle språk: kroatisk, serbisk og bosnisk. I følge lingvistene er det høyst tvilsomt om disse tre språkene egentlig – rent faglig – kan kalles separate språk, nei det dreier seg heller om dialekter av det samme språket. Likevel er det forståelig at det i et land, der det nettopp var utkjempet en krig på grunnlag av etnisk tilhørighet, ble viktig å understreke forskjellene i språk. Dermed ble det viktig å snakke riktig: om du bestiller en kava eller en kafa forteller straks den du snakker med hvorvidt du er kroat eller bosniakk. I en periode etter krigen var det å bestille en kafa (bosnisk) i Vest-Mostar nok til å få seg en på tygga, om ikke mer.

Vi nordmenn krangler riktignok mye om målformene våre, men så vidt jeg vet har vi bare en nasjonalsang – på bokmål. Bosnia er vel sannsynligvis det eneste landet i verden som har en nasjonalsang fullstendig uten tekst – det ble for vanskelig å enes om hvilket språk den skulle være på[3].
Sånn oppstår mange morsomme situasjoner for meg selv. Jeg treffer for eksempel lokale som i fullt alvor kan fortelle at de snakker fire språk: engelsk, bosnisk, serbisk og kroatisk. Så da jeg skulle oppdatere CV’en min nylig, førte jeg like greit opp ”bosnisk/kroatisk/serbisk språk”. Den politisk korrekte betegnelsen er ganske enkelt ”lokalt språk” – sier du til en kroat at du lærer bosnisk (eller omvendt), kan du i enkelte tilfeller risikere å miste en venn. Med fare for å virke stor på det, må jeg si at jeg skulle ønske folk fant bedre ting å bruke energien sin på enn språkstrid – både i Norge og i Bosnia. Særlig med tanke på alle de problemene det bosniske samfunnet står ovenfor, synes språk som en veldig lite hensiktsmessig ting å slåss om. Hvorfor slåss når det som trengs er samhold og vilje til å kjempe for felles saker, slik at framtiden blir lysere for alle landets innbyggere? Personlig prøver jeg å unngå å si lokalt språk, og sier heller ”vaš jezik” – altså deres språk. Når folk betegner kroatisk, bosnisk og serbisk som ”naš jezik” – vårt språk - ja da tror jeg det er et godt utgangspunkt for framtiden!

[1] Sånn som for eksempel Sumatra Bose, som i boka ”Bosnia after Dayton” hevder at "Tre land, så kuturelt og politisk ulike som Norge, Bosnia og Argentina..."
[2] Takk til Språkrådet for at de minnet meg på at jeg ikke er etnisk norsk!
[3] For ikke å snakke om at det var vanskelig å finne et tema for teksten man kunne enes om, i et land der serberne ønsker å løsrive seg, og som storparten av kroatene heller ikke er begeistret for å være en del av.

Hvorfor kvinner er menn overlegne - en studie i Balkans machokultur

2006-12-06T20:46:00.001+01:00

Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke hadde den minste peiling på bosnisk kultur og samfunn før jeg flyttet hit. Som de aller fleste barn utlært i norsk skole, der mottoet er at Norge er verdens navle, var Balkan bare en stor svart flekk på kartet der det var masse krig og hat og jævelskap (for ikke å snakke om at å lære geografien i det området ikke er noe vits i uansett, for grensene skifter jo like ofte som vi skifter undertøy i Norge). Dessuten har de en vanvittig machokultur. Veldig pussig, men det er de to tingene jeg trodde jeg visste om Balkan før jeg kom hit.

For å ta begrepsavklaringen først: hva tenker du når du hører Balkan? Jeg tør vedde på at inni de fleste norske hoder så er Balkan sånn omtrentlig synonymt med Ville Vesten. Det er de aller fleste som kommer herfra klar over. Derfor prøver de å unngå betegnelsen "Balkan" når de kan.

Jeg tror sjelden jeg har fått et så såret blikk som da jeg - skuffet og opprørt over ikke å få adgang til en landskampvisning fordi det var en ren guttekveld - liret av meg frasen "forbanna Balkan-machoer!" Ikke bare hadde jeg manifestert mine fordommer mot det bosniske samfunnet, nei jeg hadde i samme slengen generalisert på den styggeste måten jeg kunne og sidestilt den bosniske mannen med for eksempel den albanske (og han har mange bosniere en hel masse fordommer mot.).

Lonley Planet-boka klarte å skremme meg ganske kraftig før jeg kom hit, da de kunne fortelle at dersom jenter var i selskap av menn, så kunne de forvente å bli behandlet som luft fordi det bare var mannen som ble ansett som en reell samtalepartner. Jeg har enda til gode å føle meg som luft. En annen ting jeg knapt har merket noe til er "blond jente-effekten". Det er nesten så jeg våger å si at mitt blonde hår vekket mer oppmerksomhet hos det motsatte kjønn i Tyskland enn her.

Så hvorfor har jeg da alltid trodd at Bosnia (nest etter Latin-Amerika) er machismens hjemland? De første ukene gikk jeg og stusset på det. Over alt ble jeg behandlet med respekt, ingen så ned på meg og ikke ble jeg lagt an på av ekle, fulle, gamle menn, slik jeg ofte blir i Norge. Jeg har etterhvert diskutert saken litt med en del av mine guttevenner her nede, og jeg skal la dem slippe til nå.

Vlatko ser omtrent akkurat sånn ut som man forestiller seg en kjekk Balkan-macho. Han leder den lokale versjonen av Topp 20 på TV og det er nok mer enn én jente i Mostar som svermer kraftig for han. Vlatko er en sjarmør - en som vanligvis har opptil tre kjærester samtidig, noe som er en kunst i en så liten by som Mostar. Da krigen kom til Mostar brøt Vlatko og et par kompiser seg inn i den lokale videosjappa og stjal alle krigs- og pornofilmene de hadde. Det var visst nok filmer til å underholde dem så lenge krigen varte.
Vlatko mener at det slett ikke er en machokultur i Bosnia - det er bare på overflaten. For egentlig er det kvinnene som styrer verden, det bare synes ikke. Grunnen er at bak enhver stor mann står en enda større kvinne. Og jenter som drikker gutta under bordet, det er vanvittig kult, det bare er ikke så mange av dem (og jeg er i hvertfall ikke en av dem).

Bandi er en annen lokal sjarmør, riktignok ikke av Vlatkos kaliber, men også han vet å anvende sjarmen til sin fordel. Bandi er helt enig med Vlatko i at kvinner er menn overlegne, men hans forklaring er litt annerledes. Bandi liker nemlig godt å se på dokumentarfilmer på TV, og gjenforteller stadig hva han har lært - så også om kvinners overlegenhet. Og grunnen til at kvinner er menn overlegne, er ganske enkelt at kvinner er i stand til å multitaske. "Beviset" for det var meg selv. Den kvelden vi hadde denne samtalen var jeg ute med en gruppe på fem gutter. Jeg satt og snakket med Bandi og Vlatko, men kunne likevel gjengi hva den andre gruppen snakket om - jeg er jo kvinne og kan derfor konsentrere meg om to ting samtidig! Ingen av gutta klarte det samme.
At Bandi overhodet ikke er i stand til multitasking oppdaget jeg da han kjørte meg hjem forleden. Han var helt edru, men jeg har likevel aldri vært så redd for livet mitt i en bil før. Bandi fortalte nemlig om det nyeste filmprosjektet sitt, noe som skjedde ved bruk av både hender og føtter uten tanke på at han faktisk skulle kjøre bilen...

På én måte er Bandi og Vlatko de perfekte eksempelene på den balkan-machoen jeg hadde sett for meg før jeg kom hit - men likevel er de alt annet enn det. De behandler kvinner med respekt, selv om de er playere av det store slaget. Men dem har vi jo minst like mange av i Norge, det er ikke et kulturelt trekk ved Bosnia!
Kvinner er visst menn overlegne. Jeg jobber fortsatt med å overbevise vennene mine om at det slett ikke er sånn - at kvinner og menn er akkurat like bra... Og inntil de innser det, gleder jeg meg over multitasking-evnen min og lar være å kjøre bil med Bandi!

Jeg skal ta ansvar for mitt klima

2006-11-28T12:17:00.000+01:00

Jeg tror at klimasaken er i ferd med å bli trendy og populær også blant "folk flest". Hvorfor? Vel, i dagens nettutgave av VG er det hele tre saker som handler om klimautslipp og global oppvarming. Det er nye toner. Og Nettavisen skriver at "å tenke miljø er blitt trendy". Dessuten har FrP etter mye om og men nølende gått med på at kanskje det faktisk er menneskeskapte klimaendringer på gang. Det er faktisk ganske stort, selv om veien fram til "miljøpartiet FrP" vel mildt sagt kan sies å være lang, svingete og humpete.
Jeg tror også at når lederen for Lavutslippsutvalget, Jørgen Randers sier at det er "rasende billig" å kutte norges klimagassutslipp med 70% så bidrar det sterkt til å gjøre klimasaken spiselig selv for de mest innbitte motstanderne av klimatiltak. Herr Randers er allerde på god vei til å bli min nye helt.

Uansett. Miljø har alltid vært min greie. Likevel har jeg flydd så mye i mitt liv at jeg sikkert har skapt både en og to flommer i Bangladesh helt på egenhånd. Fra nå av skal jeg i hvertfall investere en hundrelapp i klimabillett hver gang jeg flyr. Det bør alle andre vurdere også.
Sjekk ut www.mittklima.no

Om å leve av å gå på kafé

2006-11-27T16:28:00.000+01:00

Jeg lurer på hva de lever av i Bosnia. Etter tre måneder lurer jeg like mye på det som da jeg kom. For meg ser det ut som de lever av å servere hverandre kaffe. Kaféliv er de store på. Helt enorme faktisk. Jeg har aldri gått så mye på kafé før som her - og jeg gikk generelt mye på kafé både i Oslo og Berlin. Man går på kafé til alle døgnets tider og gjerne mange ganger om dagen. Men et helt land kan vel neppe leve av å servere hverandre (importert) kaffe, kan det vel? Et eller annet sted må jo verdiene som siden går inn i tjenesteytende sektor skapes - det er i hvert fall det vi lærer i samfunnsøkonomien.

Så hva lever de av? Hvertfall ikke av å produsere dagligvarer. Det å gå på supern i Bosnia og i Kroatia er nøyaktig den samme opplevelsen, for 9 av 10 produkter du finner i hyllene til det bosniske supermarkedet er produsert i Kroatia uansett. Og det siste produktet, det som ikke kommer fra Kroatia, er fort vekk importert fra Tyskland. De eneste lokalproduserte matvarene er stort sett melke- og bakeprodukter som ikke kan fraktes over store avstander av enkle holdbarhetshensyn.

Mostar står jo på UNESCOs World Heritage List - det bringer naturlig nok en del turister med seg. Men jeg tviler meget sterkt på at turismen bidrar noe særlig til bruttonasjonalproduktet, ettersom alle turistene stort sett bare suser innom på en halvdagstur mens de egentlig tilbringer ferien et eller annet sted langs den kroatiske kysten. De ankommer i de fancy aircondition-bussene sine, løper en gang rundt gamlebyen i hælene på guiden som de gjerne har med seg fra Kroatia, tar et par bilder av gamlebroa før de haster tilbake til det behaglige resort-hotellet sitt. Ikke veldig rart at Kroatias BNP er nesten fire ganger så høyst som Bosnias. Er Mostar riktig så heldig, så spiser de en rask lunsj på en av resturantene og kanskje de kjøper med seg et gevær ("ekte! brukt under krigen!") eller en kaffekjele til å lage tyrkisk kaffe med, men that's it! Noen turister forviller seg til Sarajevo også, men jeg ser ikke helt de store pengene rulle inn av den grunn.

Landbruk da kanskje? Neppe. Det holder vel i grunn å si landminer.
Industrien er generelt lite effektiv og fabrikkene ligger på de pussigste stedene, takket være Titos redsel for at Sovjet skulle invadere Jugoslavia. Som Noel Malcolm så slående uttrykker det i denne kjekke boka "Factories were built in splendid isolation from roads, infrastructure and competent workforce". Det er nok ikke industri de lever av heller.

Så hva er det da som får økonomien til å gå rundt? Tja, den går vel ikke egentlig så voldsomt godt rundt. Handelsbalansen er negativ og de økonomiske problemene (les: arbeidsledighet) står i kø. At det ikke går verre enn det gjør tror jeg skyldes to ting:
For det første er den Bosniske Marken fast knyttet til Euroen (tidligere var den knyttet i et en til en-forhold til alle stabile valutaers flaggskip: den tyske Marken). Det gir en viss stabilitet.
For det andre: internasjonale penger. Det er leit å si, men jo mer tid jeg tilbringer her, jo mer overbevist blir jeg om at det er internasjonale "peace and understanding-penger" som holder landet gående.
Jeg elsker bosnisk kafékultur. Skulle bare ønske det ikke var den eneste næringen de hadde...!

Lekende lett - politikk for dummies

2006-11-27T16:09:00.000+01:00

Det bosniske politiske systemet er slett ikke for pyser. Det er laget for å forvirre, det er jeg ganske så overbevist om. Rett etter presidentvalget i oktober skrev jeg følgende for elev.no:

"Norge har fått nye næringsminister. Bosnia og Hercegovina har fått tre nye presidenter – en for hver etniske gruppe. Ikke bare det, de har fått to nye regjeringer også – en for hver av de to selvstyrte delene som til sammen utgjør Bosnia og Hercegovina: Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia og Hercegovina. For en skarve nordmann - og sikkert også for en lokal skoleelev - er det nesten til å bli litt svimmel av. Men det stopper ikke der! Mange byer som er multietnisk sammensatt, slik som Mostar, har to borgermestere."

Men egentlig er det hele ganske enkelt - det fant vi ut da Martin og Tine var på besøk. Vi hadde en søt liten leiebil og vi var fire stykker som kjørte rundt i den. Naturlig nok er det mest behagelig å sitte i forsetet, så det gikk på rundgang. Litt som å være president i Bosnia-Hercegovina: Man roterer på å sitte i forsetet/presidentsetet, men alle beslutningene er det likevel han som sitter i førersetet - The High Representative of Bosnia and Herzegovina - som tar...

Av og til er det herlig å glemme at man studerer statsvitenskap!

Beauty lost and found

2006-11-27T15:58:00.000+01:00

Det har vært dårlig vær en stund nå. Hver gang jeg har satt nesa utenfor døra har det regnet – gjerne vannrett – og/eller blåst som en gal. Derfor har det liksom blitt til at jeg har satt øynene i asfalten, trukket skuldrene oppunder ørene, stukket hodet fram og gått dit jeg skal, omtrent som om jeg skulle hatt skylapper på. Enhver gåtur har hatt et mål, et sted jeg skal, et sted jeg må nå. På den måten har jeg helt glemt å se rundt meg, se på all den ufattelige skjønnheten som er der, om man bare klarer å ta den innover seg.
Helt til forrige søndag. Plutselig var det atten grader og strålende sol, og for første gang på lenge gikk jeg ut en tur bare for å gå, bare for å kikke, bare for å ha det fint. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk, og det slo meg at jeg fullstendig hadde glemt hvor vakker Mostar er, med den smaragdgrønne elva, de flotte broene, alle minaretene og de ærverdige gamle bygningene – ja selv ruinene har en merkelig form for skjønnhet – en litt vond og trist skjønnhet – i seg. Og det digre korset som står oppå fjelltoppen, som et symbol på hvem som bestemmer i den enden av byen, – en provokasjon vil mange si – pent er det ikke, men det bidrar likevel til å gjøre Mostar til en helt spesiell by med en unik stemning.
Jeg ruslet og jeg gikk, før jeg endte opp på utekafeen Calamus, som byr på en aldeles nydelig utsikt over byen. Der satt jeg i mange timer, bare i selskap av Nina Simone, og nøt utsikten. Men det er en litt vond skjønnhet som preger Mostar, for store deler av byen er jo fortsatt istykkerbombet. Jeg kan bare forestille meg hvor utrolig flott det må ha vært her før alle bombene og granatene gjorde sine inntog.
Jeg innser at jeg en stund har vært for oppslukt av dagliglivet, av effektiviteten til å se hvor heldig jeg er som bor midt i alt dette flotte. Etter denne søndagen husker jeg det igjen. Før gikk jeg alltid den raskeste veien, nå går jeg omveier for å kunne gå over gamlebroen for å minne meg selv på den nydelige utsikten derfra. Det er da jeg innser at jeg er blitt ordentlig glad i Mostar!