Jeg studerer for å bli klok. Det går storveis, jeg lærer stadig nye ting. Særlig om offentlig politikk og administrasjon. "Regjeringen består av Statsministeren og statsråder". Og når vi vil snakke om dem som jobber i statsforvaltningen, ja da taler vi om "den demografiske utviklingen i sentralforvaltningen".

Takk for utakken.

Av og til - nei egentlig ganske ofte i det siste - lurer jeg på hvorfor i all verden jeg gidder å studere. Her tar jeg opp lån for å få lov til å slite vettet av meg på en iskald lesesal i førti timer i uka, for å bli behandlet uhøflig av unibersitetsbyråkrater og for omtrent ikke å ha noen av de rettighetene folk ellers i samfunnet har.

Man kan føle seg dum av mindre.

Å være student fungerer fint om man er A4. Med en gang man er det minste grann annerledes enn den standardmodellen uten helse, følelser eller liv utenfor universitet, som de sympatiske universitetsbyråkratene ønsker seg er bråket i gang. Universitetet syns det er nesten uhørt at man har relevant jobb på siden av studiene, nei det er ditt eget problem, se å passe inn i våre skjemaer! Men riktig skandaløst blir det først om man blir syk. Da finnes det nemlig regler. Regler er fint, for de gir en hel masse rom for fleksibilitet, medmenneskelighet og skjønn. Nå har Juridisk Fakultet laget nye regler. Er du syk på eksamensdagen får du pent vente et halvt år med å ta eksamen. At Lånekassen blir sint og setter i verk sine økonomiske straffetiltak får være ditt problem! Pokker så glad jeg er for at jeg ikke går på jusen! Her på SV er reglene litt mer humane. Er du syk på eksamensdagen kan du få utsatt eksamen, er du derimot syk i hele eksamensoppkjøringen og må møte uforbedert, ja da er det ditt problem.

At vi gidder. Utakk er lønna vi får.

...og jula varer hele året!

I dag er det den trettende september. Det er to dager etter den ellevte september, tre uker etter semesterstart, bladene på trærne er fortsatt grønne. I dag kom den første julereklamen. Og det til tross for at det står på postkassa mi at jeg ikke vil ha reklame.

Mer skulle ikke til for å ødelegge dagen for min del. Takk.

Hørt på bussen (i harnisk over at Venstre ikke vil samarbeide med FrP i Oslo):

"Han der Sponheim da! Stå der med sine åtte prosent som en åtte ganger Mussolini!"

Nemlig. Siden det er åpenbart at ikke alt var bedre "den gang det fortsatt var disiplin i skolen" foreslår jeg herved tvungen historieundervisning for alle FrP-velgere i sekstiåra.

Good guys - bad guys

At klimaendringene har gitt kjernekraftlobbyen ny vind i seilene er ingen hemmelighet. I Tyskland drar de det hakket lenger. Personlig liker jeg aller best kuene (som dessverre ikke synes særlig godt i min avbildning) - det er litt Freia-romantikk over det hele, liksom.

Til glede for mine ikketysktalende lesere er dette oversettelsen: "Ukens klimabeskytter: Kjernekraftverk Unterweser. Årlig energiframstilling: 10 mrd kWh. Årlig CO2-utslipp: Null."

Fine greier.

G8 leder an til framskrittet

Lenge leve G8. Det er godt verden har slike ansvarsfulle ledere som tar verdensproblemene på alvor. Takk til Angie som har oppnådd en "stor seier" i klimapolitikken. Alle åtte har de skrevet under på at de skal tenke på (in Betracht ziehen) å halvere klimagassutslippene fram til 2050. Jeg tenker nok at Bangladesh' kystbefolkning puster lettet ut nå ja!

Av og til tenker jeg nok litt negativt om hjemlandet. Så, for å minne meg selv på at Norge er verdens beste land å bo i (og fordi jeg er i listehumør om dagen) har jeg laget en liste over fine ting med Norge.

• Man kan gå tur med hunden i skogen uten å lure på om den er fri for miner eller ikke. Gjør mange ting mye enklere!
• Vannet i springen smaker godt.
• Man slipper å kræsje magen sin med kruttsterk espresso, for enhver hustand -for ikke å snakke om kafé - med respekt for seg selv har en god gammeldags kaffetrakter.
• Man kan le høyt inni seg over å se kjipe folk fra ungdomsskolen på bussen og konkludere med at de hverken har vokst av seg sminken, klesstilen eller intellektet de hadde den gang.
• Og viktig: det er kino i Oslo!
• Dog enda viktigere: Lenge leve norsk røykelov!

In transit

Jeg er den heldige vinneren av å få lov til å tilbringe tre timer på flyplassen i Wien. Så langt har jeg vært her i tjue minutter og er allerde i et forbanna dårlig humør. Denne flyplassen provoserer vettet av meg. Rett og slett.
For det første: Jeg trodde jeg hadde kommet til en flyplass og ikke et kjøpesenter? Hvem i all verden er det som innbiller seg at jeg vil handle kinky artikler på Beate Uhse mens jeg venter på flyet hjem? Og hvordan kan dte ha seg at doene på den "fine vestlige" flyplassen stinker og er skitne, mens de på flyplassen i Sarajevo ("neddider") var helt fine?

Alt jeg vil er å finne meg en rolig krok der jeg kan lese boka mi mens jeg venter. Men noe slikt finnes ikke her. Akk.

Men alt dette kunne jeg tilgitt Wien International Airport, hadde det ikke vært for at de har provosert gørra ut av menneskerettsaktivisten i meg gjentatte ganger. Jeg observerte det sist jeg var her, og denne gangen tok det ikke mer en et halvminutt på østeriksk jord før det var i gang igjen. For hvem pokker gir politimenn rett til å løpe agresivt rundt på terminalen for fly til destinasjoner utenfor Schengen og høylytt kreve å se papirene til alle som ser det minste "fremmed" ut? Jeg med mitt akk så vesteuropeiske utseende blir selvsagt ikke kontrollert. Er du litt mørk i huden, derimot, ja da kan du forvente å bli behandlet som en rabiat terrorist i alle andre passasjerers åsyn. Det må være forbanna nedverdigende, særlig med tanke på at man allerede har vært igjenom x antall passkontroller for i det hele tatt å komme inn på den terminalen. Snakker om et grenseløst Europa.

Me out. Irritert.

Godt og vel syv måneder er gått siden jeg kom til Bosnia. Her er en liten liste over litt halvpussige ting jeg har gjort, opplevd og lært (gale menn utelatt av plasshensyn!):

• Hatt ansvaret for å passe på 25 jenter med hormonnivå til oppetter ørene, innkvartert på samme hotell som et fotballag i eliteserien.
• Tatt buss til Pocitelj, bare for å oppdage at det ikke går noen buss tilbake. Sittet fem timer på kafé i Pocitelj - et sted omtrent så stort som et fingerbøl - før Goran klarte å organisere en redningsaksjon.
• Brukt til sammen kanskje 250 norske kroner på inngangsbilletter til konserter, teateroppsetninger og andre kulturarrangementer. Vært på konsert, teater eller annet i snitt minst to ganger i uka.
• På leting etter en liste over NGO’er i Mostar googlet jeg NGO + Mostar og fant en norsk antropolog på feltarbeid i Mostar – for siden å oppdage at jeg hadde laget radiointervju med den samme norske antropologen i det herrens år 1996.
• Truffet en norsk-tsjekker på fest i Sarajevo, som siden har fått meg til å drikke Slivovica mang en gang ved å påstå at jeg er en dårlig tsjekker om jeg sier nei.
• Drømt at jeg var i Sarajevo da byen var beleiret under krigen. Alt stemte geografisk/historisk sett, frontlinjene var riktig, Sniper Alley var der, det eneste rare var at snikskytterne skjøt piler i stedet for kuler.
• Vært med i musikkvideo
• Jobba i bar
• Begynt å synes at steder som er en tolv timers busstur unna er ”rett rund hjørnet”
• Ufrivillig lært samtlige av Madonnas, Mariah Careys og Seals sangtekster utenat, takket være Edos eminente valg av kontormusikk

Lista burde sikkert vært dobbelt så lang. Minst. Utrolig hvor mange merkelige og morsomme ting man kan oppleve på kort tid! Og dersom du lurer: ja, jeg har både gjort, opplevd og lært fornuftige ting også, men de er ikke like festlige å liste opp!

Aldri igjen

På lørdag var jeg på åpningen av en kunstutstilling her i Mostar. Den bestod av svarthvittfotografier, alle relatert til krigen i Bosnia. Et foto fanget oppmerksomheten min.

Ved første øyekast viser bildet en kvinne i tradjsonell muslimsk drakt i det hun betrakter et utstillingsvindu. Det kunne ha vært et foto som fanget kontrasten mellom det tradisjonelle - drakten - og det moderne - shoppingvinduet. Det er det ikke. Det er nemlig ikke et butikkvindu kvinnen er oppslukt av, nei, det er et museumsvindu. Anne Frank-museet i Amsterdam, for å være helt konkret. Og hvem er så kvinnen på bildet? Jo, hun er en av de mange, mange kvinnene i Foreningen for overlevende fra Srebrenica. En som har opplevd folkemord på kroppen på tur til et Holocaust-museum. Paradoksalt.

Jeg klarer ikke slutte å tenke på det fotografiet. Det minner meg på en av de tingene som provoserer meg mest ved undervisningen om Holocaust i Europa. Vi reiser i flokk til Auschwitz og Sachsenhausen og sier indignert aldri igjen! Vi leser om hvordan Hitler fortryllet massene, som i sin tur tillot at deres ledere gjennomførte et gedigent folkemord, for siden å si at de ikke visste hvilke grusomheter som ble utført i deres navn, og atter en gang sier vi aldri igjen, vi er kloke av skade nå!

Men det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Det skjedde i Bosnia. Vi ga faen. Det skjedde i Rwanda. Ingen brydde seg. Det skjer i dette øyeblikk i Darfur. Bryr vi oss?
Hvor er massene som har besøkt konsentrasjonsleire opp gjennom årene og som har erklært at dette aldri igjen skal skje?

Det er enkelt å reise til en konsentrasjonsleir, bli opprevet og si at dette tillater vi aldri igjen. Det er vanskelig å sørge for at det blir en realitet. Jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften.

Hvorfor jeg synes tysk er et fantastisk språk?

Fordi det inneholder ord som Dienstrechstneuordnungsgesetz. Og like viktig; selv ikke den største idiot finner på å lage en ord delings feil ut av det. Halleluja!

Jeg er akkurat kommet hjem fra jobb og sitter på rommet mitt og hører at det kalles til morgenbønn. Morgenbønn ja, det er den klokka fem om morgenen. Noen dager ender man med å gjøre en haug ting man egentlig aldri har sett for seg en selv gjøre. I dag (eller kanskje heller i går?) er en sånn dag. Kommet hjem fra jobb sa jeg. Neida, elevene mine har ikke gått helt bananas, arbeidsdagen med dem ender fortsatt klokka fem. Altså den vanlige klokka fem, den om dagen. Men, nå er jeg altså blitt frivillig bardame. Meg. Dæven. Jeg som er altfor høflig og bare smiler forlegent når ekle menn sier ekle ting til meg. Og det gjør de jo generelt hele tiden. (Var det noen som nevnte fluepapir?) Nesten i hvertfall. Jeg. Bardame. Og neida, det dreier seg ikke om "trygge" omgivelser på SV-kjelleren en gang, nei det er for feiginger. Bardame på Balkan. Hu hei! Men det var moro. Og jeg har vært litt frekk med noen ekle menn. De blir litt redd når jeg forteller at jeg har bodd i El Salvador. Og alle sammen passer på meg uansett. Kan jo ikke plage lille Norge!

Den som tror det ender der, den tar smertelig feil. Når man først finner på sprell, så får man jammen gjøre det ordentlig. Så jeg takket like gjerne ja til å stå og danse rundt et bål omgitt av kameraer. Musikkvideoinnspilling kalles det. Jeg tror kanskje jeg ble klippet ut av scenen da, det var andre som var hippere enn meg. Det er nok like greit. Men kanskje, kanskje kan man glimte fem sekunder av meg dansende rundt et bål i Zanas neste musikkvideo. Men jeg tror ikke man legger merke til meg uansett. Zana vrikker seg nemlig ved siden av, i en kanllrosa, lårkort og wow! utringet kjole. Og godt er det, ville ikke vært mye til popstjerne om ikke.

Nei, nå er det natta. Blir spennende å se hva morgendagen bringer!

I dag har jeg kjøpt den dyreste bosniske vinen som finnes på markedet.

Den kostet mindre enn den billigste du får tak i på Polet.

Jeg, midt i Europa

Jo flere grenser jeg krysser, jo klarere blir det at det fine lille røde passet mitt er en av mine beste venner. Jeg blir ikke utkommandert av bussen og får ikke baggasjen min enevendt, slik damen fra Tel Aviv fikk på grensa til Makedonia. Ei heller blir jeg tvunget til å gå av bussen og bli igjen på en grenseovergang midt ute i gok klokka halv fire om natta, fordi et bulgarsk pass ikke er godt nok for å komme inn i Bosnia uten visum - til tross for at Bulgaria er EU-medlem. Jeg slipper også å stå i kø foran den italienske ambassaden fra midnatt til den åpner klokka ti, slik de som er så uheldige å ha et bosnisk pass er nødt til, dersom de vil ta en svipptur til den andre siden av Adriaterhavet.

Det lille røde er gull verdt. Ganske enkelt.

Har man et sånt kommer man rundt til masse spennende steder: et par timer og Kroatias nydelige kyst ligger for dine føtter. Åtte timer og man kan nyte det urbane livet i enten Beograd eller Zagreb. Tolv timer og man kan være i Budapest eller i Wien. Slå på enda en time fra Wien og du er i Bratislava. En natts fergetur og du kan spise pasta al dente og hva du ellers måtte ha lyst på av italienske spesialiter til du sprekker.
Så lenge du har det rette passet - hvor tragisk det enn er.

Guddommelig aktivist

Lederen for den ytterligående muslimske Wahabi-bevegelsen, som i den siste tiden har laget en hel del kvalm mot normale og moderate bosniske muslimer, nekter å anerkjenne noen jordisk makt som ikke bygger på hans tolkning av religionen.

Derfor kjører han konsekvent på rødt.

Det er hva jeg kaller guddommelig aktivisme!
Stå på!

Bosnia er landet der ingenting er tillatt, men alt er mulig

Disse visdomsordene kom fra min venn Goran en av de aller første dagene mine i Mostar. Den gang forsto jeg ikke den fulle dybden i det han hadde sagt, men for hver dag som går viser det seg å stemme bedre og bedre.
Ta i dag for eksempel. I dag har en kompis av Edo kjørt Edo, meg og to elever til Bileca for å gå på møte. To ganger ble vi vinket over av politiet, begge gangene kjørte vi så fort at førerkortet til sjåføren hadde blitt heftig prikkete om vi hadde vært i Norge. Den første gangen ble vi bare vinket videre før vi rakk å rulle ned vinduet en gang - politimannen kjente igjen sjåføren vår som en venn og gadd ikke bry seg noe videre med oss. Den neste gangen ble vi grundigere sjekket, men etter at vår kjære sjåfør klarte å innbille politimennene at vi var en internasjonal delegasjon på vei til Bileca med en større donasjon til skolen fikk vi kjøre videre - uten bot og uten bestikkelse. Helt utrolig.
I går traff jeg en amerikaner som skulle få noen til å fake et OHR-identifikasjonskort, for på den måten å slippe farstbøter ved å late som han har diplomatisk imunitet. Andre historier inkluderer Andreas, som lyktes i å krysse fire grenseoverganger mellom Bosnia og Kroatia uten pass.

Bosnia er virkelig landet der ingenting er tillatt og absolutt alt er mulig - om man bare er god til å bløffe.

Moro moro!

Melding mottatt på OSSE-sambandet fra en gruppe EUFOR-soldater som har kjørt seg bort på veien fra Sarajevo til Banja Luka: "Where the fuck is CAPAJEBO??"

Løsningen på mysteriet? Gutta befant seg i Øst-Sarajevo, som er serbisk, og dermed er normale bokstaver byttet ut med kyrilliske. Og da er plutselig CAPAJEBO = Sarajevo...
Godt vi har de store og sterke gutta i EUFOR til å underholde oss!

Kvinnedag i Bosnia

Jeg har alltid hatt et litt ambivalent forhold til kvinnedagen. I Norge syns jeg det blir mye rør om saker jeg ikke føler er så veldig viktige at det gjør noe - OK i år er jeg veldig for å ta natta og gatene tilbake - men å kjempe for at kvinner ikke skal ta mannens etternavn når de gifter seg, slik en aggresiv Ottar-dame gaulet om i et NRK-intevju for en tid tilbake, nu vel... I El Salvador syntes jeg kvinnedagen var utrolig viktig - listen over vettuge saker å gå i tog for var jo milelang. Å få lov til å ta abort dersom du blir gravid etter voldtekt for eksempel. Eller menneskelige arbeidsforhold i maquilaene for den saks skyld.
I Bosnia går de ikke i tog på kvinnedagen. I stedet synes dagen å være en krysning mellom morsdag og valentines day. Overalt poppet det opp blomsterselgere, og gutta vet å gjøre stas på alle jenter de kjenner. Jeg fikk rose av Vernes på kontoret, i likhet med alle de andre jentene som jobber der. En guttegjeng fra United World College uttrykte egentlig ganske godt hva jeg syns om den skikken: "vi bør kanskje spørre oss, om det å gi jenter blomster og gaver på kvinnedagen kanskje leder oppmerksomheten vekk fra de sakene som virkelig betyr noe".

Men det mest interessante med hele kvinnedagen, var en oppsetning av Eve Enslers Vaginamonologene oppført av United World College med et par lokale jenter på lasset. De delene av stykket som handler om kvinnelig orgasme, nytelse , seksuelt misbruk og generell kvinneundertrykking ble godt mottat av publikum, men samtidig var det klart at stykket var ganske kontorversielt. Der temaer som transseksualitet og det å være lesbisk ble tatt opp var det en helt, helt annen stemning blant publikum. I stedet for trampeklapp lød spredt og usikker applaus.
Det å være homofil er fortsatt enormt tabu i Bosnia - og grunn god nok til å få bank så det holder. Derfor tror jeg det var en ganske banebrytende oppsetning, som jeg er glad jeg fikk med meg.

Srebrenica

For oss som vil tro på det gode i verden og som ønsker å tro på at det internasjonale samfunn, og ikke minst FN, vil gjøre alt som står i deres makt for å forhindre lidelse i verden, er det å komme til Srebrenica et hardt slag i fjeset. Ord kan ikke uttrykke den lidelsen dette stedet bærer i seg.

Nytt navn?!?

Etter å ha gjort et aldri så lite bloggsøk og blitt sjokkert over hvor mange tullinger som kaller bloggene sine "Tanker om verden" begynner jeg å tenke at det er på tide med et nytt navn. Men hva? Forslag tas imot med takk!