Ergo er mor Nille en stein!

I gårsdagens Aftenposten er Senaid Kobilica, leder for Islamsk Råd, ute og mener at det neppe finnes mer enn noen ytterst få homofile muslimer i Norge. "Jeg har ikke sett dem, så jeg er veldig skeptisk til at de finnes" sier han. Og videre: ”Ingen har sett dem, og ingen har blitt kontaktet av dem. Jeg ser ingen grunn til at de ikke har kontaktet oss”.

Én ting er nå mannens selvinnsikt. Jeg tror de aller fleste bortsett fra han selv ser opptil mange gode grunner for homofile muslimer til ikke å kontakte han, eller hans meningsfeller i Islamsk Råd. Nok om det, det var egentlig ikke det jeg ville ta opp. Det jeg ville skrive om er logikken han legger til grunn.

Jeg har sansen for den. Logikken altså. Så mye enklere verden skal bli å forholde seg til om slutningen ”jeg har ikke møtt noen, ergo finnes de ikke” anses som logisk korrekt (og det gjør den vel når den får en helside i Aftenposten?)! Med en gang blir det så utrolig mange færre problemer å forholde seg til! Jeg har for eksempel aldri møtt noen isbjørner. Altså finnes ingen isbjørner og da skjønner jeg pokker ikke hva alle disse miljøfolka maser om når de sier at isbjørner dør på grunn av min bilkjøring. Jeg har heller aldri møtt noen fra Zimbabwe – og jeg ser ingen grunn til at de ikke skulle ha kontaktet meg – så da finnes det neppe noe land som heter Zimbabwe og de som sier at det finnes en fyr som heter Mugabe og undertrykker Zimbabwes innbyggere, de lyver.

Derfor har jeg en henstilling til alle jeg ikke liker, eller som det er vanskelig for meg å forholde meg til: ta for all del ikke kontakt med meg! Så lenge dere ikke gjør det finnes dere nemlig ikke.

Egoistfeminsme II

Egoistfeministene er i ferd med å overta verden. De vant bade-toppløs-saken. Jeg vil ikke leve i et gubbevelde, men like lite vil jeg leve i en verden der egoistfeministene har makta.

Mange mennesker i Kina

Denne høsten har jeg lest litt kinesisk historie. Det syns jeg er innmari fascinerende. Det er litt sånn: og så hadde Mao en lysende idé om at Kina skulle ta et digert sprang framover. Siden viste det seg at det nok ikke var en så voldsomt god idé likevel, og det hele endte i en sånn middels stor hungersnød. Og så døde det en 30 millioner mennesker.
Nevnt litt sånn i forbifarten, liksom.

Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at alt var så stort i USA. Vi burde i samme slengen ha lært at i Kina er det vanvittig mange av alt og at tall og statistikk dermed får en helt annen dimensjon enn vi er vant til.

Idol i Norge er en nokså kjedelig affære, rett og slett fordi det er bederenset med potensielle idoler i den lille andedammen som Norge tross alt er. Jeg lurer på om de har Idol i Kina. Det må i så fall være en usedvanlig spennende konkurranse.

For å følge opp den euforiske bloggposten fra onsdag så er i dag en dårlig dag. Jeg våknet av at jeg frøs. Jeg brukte fire timer på å skrive om indre og ytre fristilling, som jeg ærlig talt ikke helt vet hva er, og på å diskuterer New Public Managment. Da jeg kom til drøftedelen, som vanligvis er kronen i mine eksamensverk, kom jeg på at jeg ikke ante hva jeg egentlig skulle skrive. Jeg ble skult stygt på av en slem pensjonist/eksamensvakt da jeg ville ut for andre gang i løpet av fire timer med null luft i en forbanna svett gymsaleksamenssalsåkalt, og ble spurt om jeg skulle ut igjen. (Ja det skulle jeg, og pensjonisten hatet meg og jeg hatet pensjonisten.) Etterpå gikk jeg på butikken for å kjøpe trøstesmågodt. De hadde ikke smågodt. Hverken til trøst eller glede. Ikke noe smågodt i det hele tatt. Og da jeg kom hjem hadde jeg fått testresultater som bare kan beskrives som møkk. Blæ.
Rart at noen dager er så bra fra ende til anen, mens andre er så gjennomført dårlige.

Verdens Gang sa De?

Landets største avis og jeg har et litt anstrengt forhold for tiden. I dag er årsaken denne: Diger miljøkatastrofe i Nordsjøen. Spør du meg er det da relevant å spørre hvordan dette kan skje i miljønasjonen (nuvel, det selvbildet der skal jeg skrive en kritisk post om når jeg får tid) Norge. Debatten burde gått høyt og hett om oljevern og om opprydding. Men så spør man ikke meg da. Man spør avisa som skråsikkert kaller seg Verdens Gang. Og da er essensen at 12 millioner kroner gikk rett i sjøen. Åneiåneiånei!

God dag!

I dag er en bra dag!
Jeg visste at det måtte bli det da jeg i dag morges, for første gang på evigheter, hadde to minutter jeg kunne bruke på sminke, da jeg ikke måtte løpe til bussen, da jeg ikke sølte kaffe, og i alle fall da den første sangen som kom på ipoden min var Ella Fitzgerald som følte seg for ung til å være trist og jeg ble i hvertfall sikker da den neste var med Billie Holiday som med månen som vitne ønsket seg en mann og fikk ønsket oppfylt.
Jeg visste det måtte bli en god dag. Det ble det!

Hva man ikke får med seg når man leser nettavis i stedet for pensumbøker! Stakkars mennene som dør av Viagra. Jeg venter i spenning på når Partiet for Folk Flest skal ta opp denne saken og kreve at UD griper til handling for å rydde opp. Jeg mener, det er jo alltid en sammensvergelse ute og går!
Gapskratt!

I dag satt det er dyr ved siden av meg på bussen. Eller egentlig mange dyr. Døde alle sammen, selvsagt. De hang på en dame med usedvanlig høy neseføring. Det var mange ting jeg hadde lyst til å si til den damen, men usikkerheten holdt meg tilbake. For hva om jeg tok feil? Hva om det ikke var annet enn falske døde dyr hun hadde på seg?

Finnes det noen måte å se hva som er ekte og hva som er fake pels?

Jeg vil gjerne vite det sånn at jeg kan begynne å si ting til folk med døde dyr på seg.

Og så syns jeg Kyrre kan slutte å være idol-tullebukk og pelle seg tilbake til radioen for å spørre om alle tingene han (og alle vi andre) lurer på igjen! Han hadde sikkert funnet ut av dette i en fei, og det på en morsom måte også.

Hvorfor reise til Egypt når Bosnia er mye nærmere?

Fantastisk! Nå har den bosniske pyramidemyten nådd norske aviser! Jeg er for. Generelt for det meste som genererer godartede inntekter til Bosnia (sånn i tillegg til kafedriften, naturligvis!), enten det er en pyramide under gresset der eller ikke. Moro.

Hana lader opp til OPA-eksamen med byråkratifilosofi

Vi nordmenn er veldig glade i le av byråkratiske tyskere. Gjengs oppfatning i Norges land er at i Tyskland fungerer ingenting med mindre man har ti papirer med tilsvarende mange underskrifter, stempel og det som hører til. Jeg er selv med på den leken, aiaiai, disse byråkratiske tyskerne!

Det er klart det er grunner til at vi oppfatter tyskerne som ekstremt opptat av regler. Gitt landets historie er det til og med ekstremt fornuftig at de har skapt seg et samfunn som er tvers igjennom rettsliggjort og byråkratisert.

For noen dager siden skulle jeg søke et tysk studiestipend. Og så forlangte de å få se vitnemålet mitt fra videregående. Da ble jeg ganske perpleks. Hadde aldri trodd at jeg skulle måtte vise det fram noensinne igjen etter at jeg hadde fått plass på norsk universitet. Siden beskrev jeg saken for en vennine omtrent som dette: "disse tyskerene! Selv om du har en hel grad fra et norsk universitet så tror de ikke på at du faktisk har rett til å studere ved universitetet før de selv har sett papiret som sier at du har det. Ja du vet, disse byråkratiske tyskerne!"

Men når jeg tenker over det, så stemmer det ikke. OK, det med vitnemålet var litt mas, men sett i lys av min strabasiøse ferd gjennom norsk universitetsbyråkrati den siste tiden, framstår tysk universitestbyråkrati som en drøm. Ja, det framstår faktisk som nesten ikke-eksisterende i forhold. For norske universitetsbyråkrater er ekstremt opptatt av regler. Samme hvor firkantet de er. Og så har vi rutiner for alt. Alle ting som ikke kan løses rutinemessig er per definisjon uløsbare. Skjønn ser ikke ut til å være en egenskap man risikerer å støte på i universitetskorridorene. I Tyskland holder det stort sett å forklare problemet for rett person og så ordner det meste seg. Hvertfall på universitetet.

Når jeg kommer tilbake til Tyskland en gang tror jeg nesten jeg må fortelle alle om "disse byråkratiske nordmennene"! For, dersom universitetsbyråkratiet er representativt for resten av norsk forvaltning, ja da er vi fullt på linje med tyskerne.

Amen, nå skal det leses til eksamen i offentlig politikk og administrasjon!

Norge. Elementær klima- og geografilære. En inføring.

Jeg har gått en stund og ventet på den første dagen med skikkelig snøfall, og det påfølgende obligatoriske trafikkaoset, sånn at jeg kan skrive et ordentlig sarkastisk blogginnlegg om det. Den dagen kom i dag, og tilfeldigvis falt det på samme dag som Oslo S brant og alle togene sto stille. Vi snakker skikkelig kaos! En drømmedag for sarkastiske bloggere som meg. Hurra!

For hør nå her: vi bor i Norge. Norge er et land ikke så voldsomt langt fra Nordpolen. Det betyr at det blir vinter i Norge hvert eneste år. Og vinter, det betyr snø. Hvert eneste år, selv om det kommer mye snø noen år og litt midre snø andre år, det faller uansett snø! Stort sett kommer den første snøen en gang i løpet av november. Det gjør den nesten hvert år, og det har den gjort så lenge noen kan huske. Ikke noe nytt under sola, med andre ord.

Så hvordan kan det da ha seg, at bilistene, veibrøyterne, Sporveiene og alle andre som beveger seg i Norges gater blir like overrasket hvert år når snøen kommer? Og så blir det kaos. Trafikkaos. Folk kræsjer. Det er lange køer. Busser sklir og trikker stopper opp. Er ikke sammenhengen Norge, et land langt nord der det blir vinter hvert eneste år, gjerne i november, en klar nok indikasjon på at det er en god idé å ha skiftet til vinterdekk og dessuten til å ha brøytemannskaper parat?

En annen ting som er ganske spennende med Norge er at når det graves for å gjøre en del av kollektivtilbudet (trikken) bedre, så glemmer man å sjekke om det er noen skumle kabler som er vitale for andre deler av kollektivtilbudet (toget) man risikerer å grave tvers over. Så da de gravde i natt, kuttet de like gjerne over en diger kabel av noe slag og så ble det jammen en storbrann på Oslo S. Og dermed sto all togtrafikken på hele Østlandet helt stille i dag morges. Samme dag som snøen lagde trafikkaos. Haha, for et herlig kjempekaos! Og NSB, ja de klarte å skaffe 20 busser for å ersattte togene som ikke gikk. 20 busser for å dekke opp for all togtrafikk på hele Østlandet. Det er jo fantastisk!

Jeg kan faktisk ikke annet enn å le. Av og til er Norge så innmari Molboland. Og noen dager ligner infrastrukturen vår mest på den man forventer å finne i El Salvador, for eksempel. Så, huskelapp til neste år: det snør i Norge om vinteren, vinteren kommer hvert år, og når man graver er det lurt å sjekke hva som ligger av kabler, så man ikke ender med å lage storbrann én gang til!

Hva skjedde egentlig med afghanerne?

Er det noen som vet hvordan det gikk med afghanerne til slutt? Det var jo stor sak og mye oppmerksomhet da de sultestreiket. Så ble det stille en stund, før avisene igjen var fylt til randen av stoff om dem da de dro på pilgrimsferd og (noen av dem) lot seg døpe. Siden ble vel noen sendt ut, og noen ikke, og mer har jeg ikke hørt om den saken.

Siden jeg tilhører den delen av norges befolkning som stadig får høre at vi er "naive og blåøyde" fra Partiet for Folk Flest (uten at jeg føler meg hverken mobbet eller konspirert mot av den grunn), og som i bunn og grunn mener at det bare er rett og rimelig at Norge tar imot flyktninger fra land der vi fører krig (om det er "krig" mot terrorister eller faktisk krig mot stater er mindre viktig, poenget er at effekten er den samme: det skytes og det bombes og det blir generelt lite trivelig for lokalbefolkningen), så følte jeg umiddelbar sympati med afghanerne.

Men det hender jo at den siden i en sak man umiddelbart føler har rett faktisk tar feil (slik tilfellet var med Greenpeace i Brent Spar-saken for eksempel), så derfor lurer jeg på hvordan et gikk med afghanerne. Hva skjer med de av dem som fortsatt ikke er sendt ut? Men enda viktigere: hvordan går det med dem som ble sendt tilbake til Afghanistan? Klarer de seg? Lever de i konstant frykt? Blir de utsatt for voldshandlinger?

Noen som vet?

Egoistfeminismen lenge leve

Saker som denne er grunnen til at jeg har problemer med å identifisere meg med moderne (vestlige) feminister. Ærlig talt, i Nicaragua dør skokkevis av kvinner under fødsel hvert år fordi det ikke under noen omstendigheter er lov å ta abort, og dette er den beste kampsaken nordiske kvinner klarer å komme opp med?

Hana slåss mot vindmøllene del I

Universitetet i Oslo er som en forbanna diger vindmøllepark. Enda verre: en vindmøllepark full av skurrende, irrasjonelle vindmøller. Jeg tar opp kampen.

På Universitet i Oslo er standrard prosedyre at man bestiller en karakterutskrift per internett, og så sendes den til deg i posten. Sist jeg gjorde det tok det ti dager fra jeg bestilte utskriften til den lå i postkassa mi. Siden jeg skal søke mastergrader snart må jeg sørge for at en karakterutskrift som inkluderer karakterene jeg får nå til jul kan infinne seg på andre siden av jordkloden i midten av januar. Karakterene kommer ikke før i starten av januar, så det er klart at jeg ikke har sjans til å rekke fristen om UiO skal bruke ti dager (og porto, til tross for stadig pengemangel) på å sende meg den først. Jeg har sett det skje på Handelshøyskolen, så da må det vel finnes noen, et eller annet sted i byråkratiets dyp, som kan skrive ut karakterene mine direkte, så jeg får dem rett i hånda.

Men nei.

Av personvernhensyn er ikke det mulig. Forstå det den som kan. At et ark med mine karakterer sendes i posten er bedre for mitt personvern enn at det samme arket overleveres fra hånd til hånd med pass og studentbevis som legitimasjon. Sier universitetet som la ut flere hundre personnummer på nett i fjor. Ærlig talt!

Fordi dette er sånn omtrent den tusende gangen UiO gjør hva de kan for å stikke kjepper i hjulene for mine videre studieplaner tar jeg opp kampen mot de skurrende vindmøllene.

Sjefsvindmølle, pass deg, jeg finner deg og stiller meg utenfor kontoret ditt og lager bråk til du gir deg! Jeg er kanskje liten, men undervurder ikke min evne til bråkmakeri!

Oppdatert:
Jeg fant sjefsvindmøllen. Hun hadde skuffende lite makt sett i lys av at hun er sjef. Eller kanskje hun bare lot som, for å slippe bryet. Tviler på at det ordner seg, men i det minste slapp jeg å høre på latterlige personvernhensynsargumenter.

Komparative julefortrinn og andre nyheter fra den store, lille verden

Radionyhetene i dag morges: "Det er juletremangel i Europa! Norske juletreeksportører jubler!"

Bare tenkte du måtte vite det.

Karriereplaner II

Lingvist. Det er hva jeg burde ha blitt. Smak på ordet: lingvist. En som har peiling på språk. En som kan være småpirkekverulant og bli respektert for det - ai for en tilværelse! Jeg kunne ha skrevet masteroppgave om utbredelsen av ord delings feil i norsk språk. Siden kunne jeg ha brukt doktoravhandlingen til å utvikle et pedagogisk program for å lære lærestudenter at ord ikke skal deles på norsk, og på den måten bidra til at framtidens norske barn aldri lærte å begå disse tullete feilene. Når jeg ble lei av det kunne jeg ha forsket litt på hvorfor tsjekkiske journalister syns det er så fint å si "ex-president" når de helt fint kunne ha sagt tidligere president, og hvorfor de lager grammatiske konstruksjoner som aldri noensinne har eksistert i tsjekkisk språk i det de oversetter ordrett fra engelsk. Så kunne jeg ha hatt det gøy med å se hvor mange rare tyske lånord jeg finner i størst mulig antall språk, og deretter ha funnet ut nøyaktig hvorfor ingen tysker finner på å dele sammensatte ord, selv om de er mye lenger enn noe sammensatt ord vi har på norsk. Kanskje hadde jeg klart å lære meg de norske kommareglene en gang i løpet av karrieren også.
Det hadde vært litt av et liv!

Kjære Julenissen, skru av lysene!

Det er mange ting jeg er imot. En av dem er for tidlig jul. For et mas! Julelys, julemat, julemusikk, julehandel - alt fint til sin tid, men ikke før. Første advent er det lov å starte, ikke før.

Det er mange ting jeg er for også. Svært mange av dem har en eller annen sammenheng med miljøvern. Elektrisitetssparing for eksempel. En bra ting.

I går, den 14. november, kom julelysene opp på løvtrærne(!) på Blindern.

Tenk om man hadde ventet to uker til med å henge dem opp, da hadde det blitt to fluer i en smekk for meg: jul til rett tid OG strøm spart. Jammen hadde ikke Universitet spart noen kroner også. Så kunne de kanskje brukt dem på noe fornuftig undervisningsrelatert i stedet - de mangler jo alltid penger til sånt.

Fagdebatt = hanekamp

En gang i tiden - da jeg enda var ung, dum og naiv - trodde jeg at universitetet var et sted med stor takhøyde, et sted med rom for debatt og læring, et sted for selvstendig tenkning. Det var ikke mange ukene med studier ved Institutt for Statsvitenskap jeg trengte for å innse hvor feil jeg hadde tatt.


I dag var jeg på debatt mellom professorene Raino Malnes og Iver Neuman om konstruktivisme og realisme, to teoriretninger innen studiet av internasjonal politikk. Skjønt, debatt er ikke et treffende ord - de to professorene snakker jo ikke sammen, alt på grunn av en knallhard faglig strid som har pågått i mange år. Den såkalte debatten bestod vel egentlig mest i at en selvgod Raino Malnes brukte alle sine tale- og sjarmgaver på å latterliggjøre. Latterliggjøre enhver som tenker litt annerledes enn han selv, og især Iver Neuman og andre som måtte mene at konstruktivismen muligens har noe å fare med. Det kunne like gjerne ha vært en case-studie i anvendelsen av hersketeknikker: Raino mestrer dem alle til fingerspissene, og han er slett ikke redd for å bruke dem. Han er jo tross alt ute på et edelt oppdrag, han skal nemlig redde samfunnsvitenskapen fra dårlig vitenskap - og da sier det seg selv at alt er lov. Med en slik høyverdig misjon er det klart at det er greit å kalle en annen professors faglige meninger for "tøv" og mannen selv (og hans meningsfeller) for "dust".


Når jeg ser hvordan disse to professorene - dannede mennesker skulle man tro - oppfører seg (og da særlig den ene av dem) er det nesten så man gir opp håpet om at positiv utvikling er mulig her i verden. Det er nesten så jeg begynner å tro på realismens grunnantakelse: at mennesket er egoistisk, herske- og maktsykt. Sånn sett er jo Raino Malnes prototypen for det teoretiske synet han forfekter.


Men Raino, hva skjedde med alle reglene for saklig argumentasjon du foreleser om i fag som politisk teori? En stor del av Malnes' åpningsinnlegg gikk med til å lese opp tilfeldig utvalgte setninger fra en av konstruktivismens viktigste bøker, setninger tatt fullstendig ut av sammenheng, for så å vise at dette er "tøv og en komplisert framstilling av åpenbare selvfølgeligheter". På grunnlag av tre tilfeldig valgte sitater mener altså Malnes å kunne fastslå at en hel teoriretning er fullstendig ubrukelig. Lurer på hva som ville skjedd om jeg tok tre tilfeldig valgte setninger fra Hobbes verk Leviathan, for eksempel, og på grunnlag av dem konkluderte at Hobbes var en dust det ikke er noe som helst å lære av? Kanskje jeg skal prøve på eksamen, det er jo Raino som skal rette den.

Videre hevder Raino at "studenter ikke bør bruke tid på å lese dårlige bøker". Det er jeg glad for han sier, ettersom den dårligste boka jeg har på pensum i år er skrevet av ingen ringere enn Raino Malnes. Jeg går da ut fra at det er greit å droppe å lese den.

I dag har jeg lært at alle som tenker bittelitt annerledes enn Raino er urbukelige idioter. Raino har nøkkelen til hva som er god vitenskap (noe han forøvrig nektet å definere hva var, han ville bare snakke om hva som var dårlig vitenskap), og da er det jo ingen grunn i verden til å tro at andres synspunkter kan utvide ens egen kunnskapshorisont. Det skumle er at mannen har en formidabel tilhengerskare der oppe på Instituttets Høyborg.

Jeg kan ikke avgjøre hvorvidt den ene eller den andre teorien gir den beste beskrivelsen av internasjonale forhold - men jeg er helt sikker på at ulike innfalsvinkler er en berikelse for et fag som tross alt prøver å forstå noe så komplekst som internasjonal politikk. For en som ønsker seg et samfunn - og et universitet - med stor takhøyde var dagens debatt intet mindre enn en tragisk påminnelse om at jeg er på feil sted. Hvor ender vi om vi nekter å lytte til folk som har andre meninger enn en selv, Raino?

Filmanmeldelsen du ikke ser i avisa

Nå har jeg sett Jason Bourne nummer tre på kino, og her er en oppsummering for den nysgjerrige: løpe, løpe, kræsj!, bom!, bang!, skyt, løp, "who am I?", løpe, kræsj!, bang!, pang!, bom!, kræsj!, "we've got a situation!", pang pang!, kræsj!, bang!, "take him out!", bom!, bang!, kræsj!, kræsj!, kræsj!, pang!, "this is where it ends".

Spennende.

Karriereplaner

Jeg søkte om et stipend her om dagen. De ville at jeg skulle skrive en hel masse om karriereplanene mine, men det syns jeg var ganske vanskelig. Det er jo tross alt så mange spennende ting man kan bli her i verden! Missegeneral for eksempel. Respekt til deg for yrkesvalget, mannen!