Norge. Elementær klima- og geografilære. En inføring.

Jeg har gått en stund og ventet på den første dagen med skikkelig snøfall, og det påfølgende obligatoriske trafikkaoset, sånn at jeg kan skrive et ordentlig sarkastisk blogginnlegg om det. Den dagen kom i dag, og tilfeldigvis falt det på samme dag som Oslo S brant og alle togene sto stille. Vi snakker skikkelig kaos! En drømmedag for sarkastiske bloggere som meg. Hurra!

For hør nå her: vi bor i Norge. Norge er et land ikke så voldsomt langt fra Nordpolen. Det betyr at det blir vinter i Norge hvert eneste år. Og vinter, det betyr snø. Hvert eneste år, selv om det kommer mye snø noen år og litt midre snø andre år, det faller uansett snø! Stort sett kommer den første snøen en gang i løpet av november. Det gjør den nesten hvert år, og det har den gjort så lenge noen kan huske. Ikke noe nytt under sola, med andre ord.

Så hvordan kan det da ha seg, at bilistene, veibrøyterne, Sporveiene og alle andre som beveger seg i Norges gater blir like overrasket hvert år når snøen kommer? Og så blir det kaos. Trafikkaos. Folk kræsjer. Det er lange køer. Busser sklir og trikker stopper opp. Er ikke sammenhengen Norge, et land langt nord der det blir vinter hvert eneste år, gjerne i november, en klar nok indikasjon på at det er en god idé å ha skiftet til vinterdekk og dessuten til å ha brøytemannskaper parat?

En annen ting som er ganske spennende med Norge er at når det graves for å gjøre en del av kollektivtilbudet (trikken) bedre, så glemmer man å sjekke om det er noen skumle kabler som er vitale for andre deler av kollektivtilbudet (toget) man risikerer å grave tvers over. Så da de gravde i natt, kuttet de like gjerne over en diger kabel av noe slag og så ble det jammen en storbrann på Oslo S. Og dermed sto all togtrafikken på hele Østlandet helt stille i dag morges. Samme dag som snøen lagde trafikkaos. Haha, for et herlig kjempekaos! Og NSB, ja de klarte å skaffe 20 busser for å ersattte togene som ikke gikk. 20 busser for å dekke opp for all togtrafikk på hele Østlandet. Det er jo fantastisk!

Jeg kan faktisk ikke annet enn å le. Av og til er Norge så innmari Molboland. Og noen dager ligner infrastrukturen vår mest på den man forventer å finne i El Salvador, for eksempel. Så, huskelapp til neste år: det snør i Norge om vinteren, vinteren kommer hvert år, og når man graver er det lurt å sjekke hva som ligger av kabler, så man ikke ender med å lage storbrann én gang til!

Hva skjedde egentlig med afghanerne?

Er det noen som vet hvordan det gikk med afghanerne til slutt? Det var jo stor sak og mye oppmerksomhet da de sultestreiket. Så ble det stille en stund, før avisene igjen var fylt til randen av stoff om dem da de dro på pilgrimsferd og (noen av dem) lot seg døpe. Siden ble vel noen sendt ut, og noen ikke, og mer har jeg ikke hørt om den saken.

Siden jeg tilhører den delen av norges befolkning som stadig får høre at vi er "naive og blåøyde" fra Partiet for Folk Flest (uten at jeg føler meg hverken mobbet eller konspirert mot av den grunn), og som i bunn og grunn mener at det bare er rett og rimelig at Norge tar imot flyktninger fra land der vi fører krig (om det er "krig" mot terrorister eller faktisk krig mot stater er mindre viktig, poenget er at effekten er den samme: det skytes og det bombes og det blir generelt lite trivelig for lokalbefolkningen), så følte jeg umiddelbar sympati med afghanerne.

Men det hender jo at den siden i en sak man umiddelbart føler har rett faktisk tar feil (slik tilfellet var med Greenpeace i Brent Spar-saken for eksempel), så derfor lurer jeg på hvordan et gikk med afghanerne. Hva skjer med de av dem som fortsatt ikke er sendt ut? Men enda viktigere: hvordan går det med dem som ble sendt tilbake til Afghanistan? Klarer de seg? Lever de i konstant frykt? Blir de utsatt for voldshandlinger?

Noen som vet?

Egoistfeminismen lenge leve

Saker som denne er grunnen til at jeg har problemer med å identifisere meg med moderne (vestlige) feminister. Ærlig talt, i Nicaragua dør skokkevis av kvinner under fødsel hvert år fordi det ikke under noen omstendigheter er lov å ta abort, og dette er den beste kampsaken nordiske kvinner klarer å komme opp med?

Hana slåss mot vindmøllene del I

Universitetet i Oslo er som en forbanna diger vindmøllepark. Enda verre: en vindmøllepark full av skurrende, irrasjonelle vindmøller. Jeg tar opp kampen.

På Universitet i Oslo er standrard prosedyre at man bestiller en karakterutskrift per internett, og så sendes den til deg i posten. Sist jeg gjorde det tok det ti dager fra jeg bestilte utskriften til den lå i postkassa mi. Siden jeg skal søke mastergrader snart må jeg sørge for at en karakterutskrift som inkluderer karakterene jeg får nå til jul kan infinne seg på andre siden av jordkloden i midten av januar. Karakterene kommer ikke før i starten av januar, så det er klart at jeg ikke har sjans til å rekke fristen om UiO skal bruke ti dager (og porto, til tross for stadig pengemangel) på å sende meg den først. Jeg har sett det skje på Handelshøyskolen, så da må det vel finnes noen, et eller annet sted i byråkratiets dyp, som kan skrive ut karakterene mine direkte, så jeg får dem rett i hånda.

Men nei.

Av personvernhensyn er ikke det mulig. Forstå det den som kan. At et ark med mine karakterer sendes i posten er bedre for mitt personvern enn at det samme arket overleveres fra hånd til hånd med pass og studentbevis som legitimasjon. Sier universitetet som la ut flere hundre personnummer på nett i fjor. Ærlig talt!

Fordi dette er sånn omtrent den tusende gangen UiO gjør hva de kan for å stikke kjepper i hjulene for mine videre studieplaner tar jeg opp kampen mot de skurrende vindmøllene.

Sjefsvindmølle, pass deg, jeg finner deg og stiller meg utenfor kontoret ditt og lager bråk til du gir deg! Jeg er kanskje liten, men undervurder ikke min evne til bråkmakeri!

Oppdatert:
Jeg fant sjefsvindmøllen. Hun hadde skuffende lite makt sett i lys av at hun er sjef. Eller kanskje hun bare lot som, for å slippe bryet. Tviler på at det ordner seg, men i det minste slapp jeg å høre på latterlige personvernhensynsargumenter.

Komparative julefortrinn og andre nyheter fra den store, lille verden

Radionyhetene i dag morges: "Det er juletremangel i Europa! Norske juletreeksportører jubler!"

Bare tenkte du måtte vite det.

Karriereplaner II

Lingvist. Det er hva jeg burde ha blitt. Smak på ordet: lingvist. En som har peiling på språk. En som kan være småpirkekverulant og bli respektert for det - ai for en tilværelse! Jeg kunne ha skrevet masteroppgave om utbredelsen av ord delings feil i norsk språk. Siden kunne jeg ha brukt doktoravhandlingen til å utvikle et pedagogisk program for å lære lærestudenter at ord ikke skal deles på norsk, og på den måten bidra til at framtidens norske barn aldri lærte å begå disse tullete feilene. Når jeg ble lei av det kunne jeg ha forsket litt på hvorfor tsjekkiske journalister syns det er så fint å si "ex-president" når de helt fint kunne ha sagt tidligere president, og hvorfor de lager grammatiske konstruksjoner som aldri noensinne har eksistert i tsjekkisk språk i det de oversetter ordrett fra engelsk. Så kunne jeg ha hatt det gøy med å se hvor mange rare tyske lånord jeg finner i størst mulig antall språk, og deretter ha funnet ut nøyaktig hvorfor ingen tysker finner på å dele sammensatte ord, selv om de er mye lenger enn noe sammensatt ord vi har på norsk. Kanskje hadde jeg klart å lære meg de norske kommareglene en gang i løpet av karrieren også.
Det hadde vært litt av et liv!

Kjære Julenissen, skru av lysene!

Det er mange ting jeg er imot. En av dem er for tidlig jul. For et mas! Julelys, julemat, julemusikk, julehandel - alt fint til sin tid, men ikke før. Første advent er det lov å starte, ikke før.

Det er mange ting jeg er for også. Svært mange av dem har en eller annen sammenheng med miljøvern. Elektrisitetssparing for eksempel. En bra ting.

I går, den 14. november, kom julelysene opp på løvtrærne(!) på Blindern.

Tenk om man hadde ventet to uker til med å henge dem opp, da hadde det blitt to fluer i en smekk for meg: jul til rett tid OG strøm spart. Jammen hadde ikke Universitet spart noen kroner også. Så kunne de kanskje brukt dem på noe fornuftig undervisningsrelatert i stedet - de mangler jo alltid penger til sånt.

Fagdebatt = hanekamp

En gang i tiden - da jeg enda var ung, dum og naiv - trodde jeg at universitetet var et sted med stor takhøyde, et sted med rom for debatt og læring, et sted for selvstendig tenkning. Det var ikke mange ukene med studier ved Institutt for Statsvitenskap jeg trengte for å innse hvor feil jeg hadde tatt.


I dag var jeg på debatt mellom professorene Raino Malnes og Iver Neuman om konstruktivisme og realisme, to teoriretninger innen studiet av internasjonal politikk. Skjønt, debatt er ikke et treffende ord - de to professorene snakker jo ikke sammen, alt på grunn av en knallhard faglig strid som har pågått i mange år. Den såkalte debatten bestod vel egentlig mest i at en selvgod Raino Malnes brukte alle sine tale- og sjarmgaver på å latterliggjøre. Latterliggjøre enhver som tenker litt annerledes enn han selv, og især Iver Neuman og andre som måtte mene at konstruktivismen muligens har noe å fare med. Det kunne like gjerne ha vært en case-studie i anvendelsen av hersketeknikker: Raino mestrer dem alle til fingerspissene, og han er slett ikke redd for å bruke dem. Han er jo tross alt ute på et edelt oppdrag, han skal nemlig redde samfunnsvitenskapen fra dårlig vitenskap - og da sier det seg selv at alt er lov. Med en slik høyverdig misjon er det klart at det er greit å kalle en annen professors faglige meninger for "tøv" og mannen selv (og hans meningsfeller) for "dust".


Når jeg ser hvordan disse to professorene - dannede mennesker skulle man tro - oppfører seg (og da særlig den ene av dem) er det nesten så man gir opp håpet om at positiv utvikling er mulig her i verden. Det er nesten så jeg begynner å tro på realismens grunnantakelse: at mennesket er egoistisk, herske- og maktsykt. Sånn sett er jo Raino Malnes prototypen for det teoretiske synet han forfekter.


Men Raino, hva skjedde med alle reglene for saklig argumentasjon du foreleser om i fag som politisk teori? En stor del av Malnes' åpningsinnlegg gikk med til å lese opp tilfeldig utvalgte setninger fra en av konstruktivismens viktigste bøker, setninger tatt fullstendig ut av sammenheng, for så å vise at dette er "tøv og en komplisert framstilling av åpenbare selvfølgeligheter". På grunnlag av tre tilfeldig valgte sitater mener altså Malnes å kunne fastslå at en hel teoriretning er fullstendig ubrukelig. Lurer på hva som ville skjedd om jeg tok tre tilfeldig valgte setninger fra Hobbes verk Leviathan, for eksempel, og på grunnlag av dem konkluderte at Hobbes var en dust det ikke er noe som helst å lære av? Kanskje jeg skal prøve på eksamen, det er jo Raino som skal rette den.

Videre hevder Raino at "studenter ikke bør bruke tid på å lese dårlige bøker". Det er jeg glad for han sier, ettersom den dårligste boka jeg har på pensum i år er skrevet av ingen ringere enn Raino Malnes. Jeg går da ut fra at det er greit å droppe å lese den.

I dag har jeg lært at alle som tenker bittelitt annerledes enn Raino er urbukelige idioter. Raino har nøkkelen til hva som er god vitenskap (noe han forøvrig nektet å definere hva var, han ville bare snakke om hva som var dårlig vitenskap), og da er det jo ingen grunn i verden til å tro at andres synspunkter kan utvide ens egen kunnskapshorisont. Det skumle er at mannen har en formidabel tilhengerskare der oppe på Instituttets Høyborg.

Jeg kan ikke avgjøre hvorvidt den ene eller den andre teorien gir den beste beskrivelsen av internasjonale forhold - men jeg er helt sikker på at ulike innfalsvinkler er en berikelse for et fag som tross alt prøver å forstå noe så komplekst som internasjonal politikk. For en som ønsker seg et samfunn - og et universitet - med stor takhøyde var dagens debatt intet mindre enn en tragisk påminnelse om at jeg er på feil sted. Hvor ender vi om vi nekter å lytte til folk som har andre meninger enn en selv, Raino?