Denne høsten har jeg lest litt kinesisk historie. Det syns jeg er innmari fascinerende. Det er litt sånn: og så hadde Mao en lysende idé om at Kina skulle ta et digert sprang framover. Siden viste det seg at det nok ikke var en så voldsomt god idé likevel, og det hele endte i en sånn middels stor hungersnød. Og så døde det en 30 millioner mennesker.
Nevnt litt sånn i forbifarten, liksom.
Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at alt var så stort i USA. Vi burde i samme slengen ha lært at i Kina er det vanvittig mange av alt og at tall og statistikk dermed får en helt annen dimensjon enn vi er vant til.
Idol i Norge er en nokså kjedelig affære, rett og slett fordi det er bederenset med potensielle idoler i den lille andedammen som Norge tross alt er. Jeg lurer på om de har Idol i Kina. Det må i så fall være en usedvanlig spennende konkurranse.
søndag 16. desember 2007
fredag 14. desember 2007
For å følge opp den euforiske bloggposten fra onsdag så er i dag en dårlig dag. Jeg våknet av at jeg frøs. Jeg brukte fire timer på å skrive om indre og ytre fristilling, som jeg ærlig talt ikke helt vet hva er, og på å diskuterer New Public Managment. Da jeg kom til drøftedelen, som vanligvis er kronen i mine eksamensverk, kom jeg på at jeg ikke ante hva jeg egentlig skulle skrive. Jeg ble skult stygt på av en slem pensjonist/eksamensvakt da jeg ville ut for andre gang i løpet av fire timer med null luft i en forbanna svett gymsaleksamenssalsåkalt, og ble spurt om jeg skulle ut igjen. (Ja det skulle jeg, og pensjonisten hatet meg og jeg hatet pensjonisten.) Etterpå gikk jeg på butikken for å kjøpe trøstesmågodt. De hadde ikke smågodt. Hverken til trøst eller glede. Ikke noe smågodt i det hele tatt. Og da jeg kom hjem hadde jeg fått testresultater som bare kan beskrives som møkk. Blæ.
Rart at noen dager er så bra fra ende til anen, mens andre er så gjennomført dårlige.
Rart at noen dager er så bra fra ende til anen, mens andre er så gjennomført dårlige.
onsdag 12. desember 2007
Verdens Gang sa De?
Landets største avis og jeg har et litt anstrengt forhold for tiden. I dag er årsaken denne: Diger miljøkatastrofe i Nordsjøen. Spør du meg er det da relevant å spørre hvordan dette kan skje i miljønasjonen (nuvel, det selvbildet der skal jeg skrive en kritisk post om når jeg får tid) Norge. Debatten burde gått høyt og hett om oljevern og om opprydding. Men så spør man ikke meg da. Man spør avisa som skråsikkert kaller seg Verdens Gang. Og da er essensen at 12 millioner kroner gikk rett i sjøen. Åneiåneiånei!
God dag!
I dag er en bra dag!
Jeg visste at det måtte bli det da jeg i dag morges, for første gang på evigheter, hadde to minutter jeg kunne bruke på sminke, da jeg ikke måtte løpe til bussen, da jeg ikke sølte kaffe, og i alle fall da den første sangen som kom på ipoden min var Ella Fitzgerald som følte seg for ung til å være trist og jeg ble i hvertfall sikker da den neste var med Billie Holiday som med månen som vitne ønsket seg en mann og fikk ønsket oppfylt.
Jeg visste det måtte bli en god dag. Det ble det!
Jeg visste at det måtte bli det da jeg i dag morges, for første gang på evigheter, hadde to minutter jeg kunne bruke på sminke, da jeg ikke måtte løpe til bussen, da jeg ikke sølte kaffe, og i alle fall da den første sangen som kom på ipoden min var Ella Fitzgerald som følte seg for ung til å være trist og jeg ble i hvertfall sikker da den neste var med Billie Holiday som med månen som vitne ønsket seg en mann og fikk ønsket oppfylt.
Jeg visste det måtte bli en god dag. Det ble det!
mandag 10. desember 2007
Hva man ikke får med seg når man leser nettavis i stedet for pensumbøker! Stakkars mennene som dør av Viagra. Jeg venter i spenning på når Partiet for Folk Flest skal ta opp denne saken og kreve at UD griper til handling for å rydde opp. Jeg mener, det er jo alltid en sammensvergelse ute og går!
Gapskratt!
Gapskratt!
søndag 9. desember 2007
I dag satt det er dyr ved siden av meg på bussen. Eller egentlig mange dyr. Døde alle sammen, selvsagt. De hang på en dame med usedvanlig høy neseføring. Det var mange ting jeg hadde lyst til å si til den damen, men usikkerheten holdt meg tilbake. For hva om jeg tok feil? Hva om det ikke var annet enn falske døde dyr hun hadde på seg?
Finnes det noen måte å se hva som er ekte og hva som er fake pels?
Jeg vil gjerne vite det sånn at jeg kan begynne å si ting til folk med døde dyr på seg.
Og så syns jeg Kyrre kan slutte å være idol-tullebukk og pelle seg tilbake til radioen for å spørre om alle tingene han (og alle vi andre) lurer på igjen! Han hadde sikkert funnet ut av dette i en fei, og det på en morsom måte også.
Finnes det noen måte å se hva som er ekte og hva som er fake pels?
Jeg vil gjerne vite det sånn at jeg kan begynne å si ting til folk med døde dyr på seg.
Og så syns jeg Kyrre kan slutte å være idol-tullebukk og pelle seg tilbake til radioen for å spørre om alle tingene han (og alle vi andre) lurer på igjen! Han hadde sikkert funnet ut av dette i en fei, og det på en morsom måte også.
lørdag 8. desember 2007
Hvorfor reise til Egypt når Bosnia er mye nærmere?
Fantastisk! Nå har den bosniske pyramidemyten nådd norske aviser! Jeg er for. Generelt for det meste som genererer godartede inntekter til Bosnia (sånn i tillegg til kafedriften, naturligvis!), enten det er en pyramide under gresset der eller ikke. Moro.
lørdag 1. desember 2007
Hana lader opp til OPA-eksamen med byråkratifilosofi
Vi nordmenn er veldig glade i le av byråkratiske tyskere. Gjengs oppfatning i Norges land er at i Tyskland fungerer ingenting med mindre man har ti papirer med tilsvarende mange underskrifter, stempel og det som hører til. Jeg er selv med på den leken, aiaiai, disse byråkratiske tyskerne!
Det er klart det er grunner til at vi oppfatter tyskerne som ekstremt opptat av regler. Gitt landets historie er det til og med ekstremt fornuftig at de har skapt seg et samfunn som er tvers igjennom rettsliggjort og byråkratisert.
For noen dager siden skulle jeg søke et tysk studiestipend. Og så forlangte de å få se vitnemålet mitt fra videregående. Da ble jeg ganske perpleks. Hadde aldri trodd at jeg skulle måtte vise det fram noensinne igjen etter at jeg hadde fått plass på norsk universitet. Siden beskrev jeg saken for en vennine omtrent som dette: "disse tyskerene! Selv om du har en hel grad fra et norsk universitet så tror de ikke på at du faktisk har rett til å studere ved universitetet før de selv har sett papiret som sier at du har det. Ja du vet, disse byråkratiske tyskerne!"
Men når jeg tenker over det, så stemmer det ikke. OK, det med vitnemålet var litt mas, men sett i lys av min strabasiøse ferd gjennom norsk universitetsbyråkrati den siste tiden, framstår tysk universitestbyråkrati som en drøm. Ja, det framstår faktisk som nesten ikke-eksisterende i forhold. For norske universitetsbyråkrater er ekstremt opptatt av regler. Samme hvor firkantet de er. Og så har vi rutiner for alt. Alle ting som ikke kan løses rutinemessig er per definisjon uløsbare. Skjønn ser ikke ut til å være en egenskap man risikerer å støte på i universitetskorridorene. I Tyskland holder det stort sett å forklare problemet for rett person og så ordner det meste seg. Hvertfall på universitetet.
Når jeg kommer tilbake til Tyskland en gang tror jeg nesten jeg må fortelle alle om "disse byråkratiske nordmennene"! For, dersom universitetsbyråkratiet er representativt for resten av norsk forvaltning, ja da er vi fullt på linje med tyskerne.
Amen, nå skal det leses til eksamen i offentlig politikk og administrasjon!
Det er klart det er grunner til at vi oppfatter tyskerne som ekstremt opptat av regler. Gitt landets historie er det til og med ekstremt fornuftig at de har skapt seg et samfunn som er tvers igjennom rettsliggjort og byråkratisert.
For noen dager siden skulle jeg søke et tysk studiestipend. Og så forlangte de å få se vitnemålet mitt fra videregående. Da ble jeg ganske perpleks. Hadde aldri trodd at jeg skulle måtte vise det fram noensinne igjen etter at jeg hadde fått plass på norsk universitet. Siden beskrev jeg saken for en vennine omtrent som dette: "disse tyskerene! Selv om du har en hel grad fra et norsk universitet så tror de ikke på at du faktisk har rett til å studere ved universitetet før de selv har sett papiret som sier at du har det. Ja du vet, disse byråkratiske tyskerne!"
Men når jeg tenker over det, så stemmer det ikke. OK, det med vitnemålet var litt mas, men sett i lys av min strabasiøse ferd gjennom norsk universitetsbyråkrati den siste tiden, framstår tysk universitestbyråkrati som en drøm. Ja, det framstår faktisk som nesten ikke-eksisterende i forhold. For norske universitetsbyråkrater er ekstremt opptatt av regler. Samme hvor firkantet de er. Og så har vi rutiner for alt. Alle ting som ikke kan løses rutinemessig er per definisjon uløsbare. Skjønn ser ikke ut til å være en egenskap man risikerer å støte på i universitetskorridorene. I Tyskland holder det stort sett å forklare problemet for rett person og så ordner det meste seg. Hvertfall på universitetet.
Når jeg kommer tilbake til Tyskland en gang tror jeg nesten jeg må fortelle alle om "disse byråkratiske nordmennene"! For, dersom universitetsbyråkratiet er representativt for resten av norsk forvaltning, ja da er vi fullt på linje med tyskerne.
Amen, nå skal det leses til eksamen i offentlig politikk og administrasjon!
onsdag 28. november 2007
Norge. Elementær klima- og geografilære. En inføring.
Jeg har gått en stund og ventet på den første dagen med skikkelig snøfall, og det påfølgende obligatoriske trafikkaoset, sånn at jeg kan skrive et ordentlig sarkastisk blogginnlegg om det. Den dagen kom i dag, og tilfeldigvis falt det på samme dag som Oslo S brant og alle togene sto stille. Vi snakker skikkelig kaos! En drømmedag for sarkastiske bloggere som meg. Hurra!
For hør nå her: vi bor i Norge. Norge er et land ikke så voldsomt langt fra Nordpolen. Det betyr at det blir vinter i Norge hvert eneste år. Og vinter, det betyr snø. Hvert eneste år, selv om det kommer mye snø noen år og litt midre snø andre år, det faller uansett snø! Stort sett kommer den første snøen en gang i løpet av november. Det gjør den nesten hvert år, og det har den gjort så lenge noen kan huske. Ikke noe nytt under sola, med andre ord.
Så hvordan kan det da ha seg, at bilistene, veibrøyterne, Sporveiene og alle andre som beveger seg i Norges gater blir like overrasket hvert år når snøen kommer? Og så blir det kaos. Trafikkaos. Folk kræsjer. Det er lange køer. Busser sklir og trikker stopper opp. Er ikke sammenhengen Norge, et land langt nord der det blir vinter hvert eneste år, gjerne i november, en klar nok indikasjon på at det er en god idé å ha skiftet til vinterdekk og dessuten til å ha brøytemannskaper parat?
En annen ting som er ganske spennende med Norge er at når det graves for å gjøre en del av kollektivtilbudet (trikken) bedre, så glemmer man å sjekke om det er noen skumle kabler som er vitale for andre deler av kollektivtilbudet (toget) man risikerer å grave tvers over. Så da de gravde i natt, kuttet de like gjerne over en diger kabel av noe slag og så ble det jammen en storbrann på Oslo S. Og dermed sto all togtrafikken på hele Østlandet helt stille i dag morges. Samme dag som snøen lagde trafikkaos. Haha, for et herlig kjempekaos! Og NSB, ja de klarte å skaffe 20 busser for å ersattte togene som ikke gikk. 20 busser for å dekke opp for all togtrafikk på hele Østlandet. Det er jo fantastisk!
Jeg kan faktisk ikke annet enn å le. Av og til er Norge så innmari Molboland. Og noen dager ligner infrastrukturen vår mest på den man forventer å finne i El Salvador, for eksempel. Så, huskelapp til neste år: det snør i Norge om vinteren, vinteren kommer hvert år, og når man graver er det lurt å sjekke hva som ligger av kabler, så man ikke ender med å lage storbrann én gang til!
For hør nå her: vi bor i Norge. Norge er et land ikke så voldsomt langt fra Nordpolen. Det betyr at det blir vinter i Norge hvert eneste år. Og vinter, det betyr snø. Hvert eneste år, selv om det kommer mye snø noen år og litt midre snø andre år, det faller uansett snø! Stort sett kommer den første snøen en gang i løpet av november. Det gjør den nesten hvert år, og det har den gjort så lenge noen kan huske. Ikke noe nytt under sola, med andre ord.
Så hvordan kan det da ha seg, at bilistene, veibrøyterne, Sporveiene og alle andre som beveger seg i Norges gater blir like overrasket hvert år når snøen kommer? Og så blir det kaos. Trafikkaos. Folk kræsjer. Det er lange køer. Busser sklir og trikker stopper opp. Er ikke sammenhengen Norge, et land langt nord der det blir vinter hvert eneste år, gjerne i november, en klar nok indikasjon på at det er en god idé å ha skiftet til vinterdekk og dessuten til å ha brøytemannskaper parat?
En annen ting som er ganske spennende med Norge er at når det graves for å gjøre en del av kollektivtilbudet (trikken) bedre, så glemmer man å sjekke om det er noen skumle kabler som er vitale for andre deler av kollektivtilbudet (toget) man risikerer å grave tvers over. Så da de gravde i natt, kuttet de like gjerne over en diger kabel av noe slag og så ble det jammen en storbrann på Oslo S. Og dermed sto all togtrafikken på hele Østlandet helt stille i dag morges. Samme dag som snøen lagde trafikkaos. Haha, for et herlig kjempekaos! Og NSB, ja de klarte å skaffe 20 busser for å ersattte togene som ikke gikk. 20 busser for å dekke opp for all togtrafikk på hele Østlandet. Det er jo fantastisk!
Jeg kan faktisk ikke annet enn å le. Av og til er Norge så innmari Molboland. Og noen dager ligner infrastrukturen vår mest på den man forventer å finne i El Salvador, for eksempel. Så, huskelapp til neste år: det snør i Norge om vinteren, vinteren kommer hvert år, og når man graver er det lurt å sjekke hva som ligger av kabler, så man ikke ender med å lage storbrann én gang til!
mandag 26. november 2007
Hva skjedde egentlig med afghanerne?
Er det noen som vet hvordan det gikk med afghanerne til slutt? Det var jo stor sak og mye oppmerksomhet da de sultestreiket. Så ble det stille en stund, før avisene igjen var fylt til randen av stoff om dem da de dro på pilgrimsferd og (noen av dem) lot seg døpe. Siden ble vel noen sendt ut, og noen ikke, og mer har jeg ikke hørt om den saken.
Siden jeg tilhører den delen av norges befolkning som stadig får høre at vi er "naive og blåøyde" fra Partiet for Folk Flest (uten at jeg føler meg hverken mobbet eller konspirert mot av den grunn), og som i bunn og grunn mener at det bare er rett og rimelig at Norge tar imot flyktninger fra land der vi fører krig (om det er "krig" mot terrorister eller faktisk krig mot stater er mindre viktig, poenget er at effekten er den samme: det skytes og det bombes og det blir generelt lite trivelig for lokalbefolkningen), så følte jeg umiddelbar sympati med afghanerne.
Men det hender jo at den siden i en sak man umiddelbart føler har rett faktisk tar feil (slik tilfellet var med Greenpeace i Brent Spar-saken for eksempel), så derfor lurer jeg på hvordan et gikk med afghanerne. Hva skjer med de av dem som fortsatt ikke er sendt ut? Men enda viktigere: hvordan går det med dem som ble sendt tilbake til Afghanistan? Klarer de seg? Lever de i konstant frykt? Blir de utsatt for voldshandlinger?
Noen som vet?
Siden jeg tilhører den delen av norges befolkning som stadig får høre at vi er "naive og blåøyde" fra Partiet for Folk Flest (uten at jeg føler meg hverken mobbet eller konspirert mot av den grunn), og som i bunn og grunn mener at det bare er rett og rimelig at Norge tar imot flyktninger fra land der vi fører krig (om det er "krig" mot terrorister eller faktisk krig mot stater er mindre viktig, poenget er at effekten er den samme: det skytes og det bombes og det blir generelt lite trivelig for lokalbefolkningen), så følte jeg umiddelbar sympati med afghanerne.
Men det hender jo at den siden i en sak man umiddelbart føler har rett faktisk tar feil (slik tilfellet var med Greenpeace i Brent Spar-saken for eksempel), så derfor lurer jeg på hvordan et gikk med afghanerne. Hva skjer med de av dem som fortsatt ikke er sendt ut? Men enda viktigere: hvordan går det med dem som ble sendt tilbake til Afghanistan? Klarer de seg? Lever de i konstant frykt? Blir de utsatt for voldshandlinger?
Noen som vet?
fredag 23. november 2007
Egoistfeminismen lenge leve
Saker som denne er grunnen til at jeg har problemer med å identifisere meg med moderne (vestlige) feminister. Ærlig talt, i Nicaragua dør skokkevis av kvinner under fødsel hvert år fordi det ikke under noen omstendigheter er lov å ta abort, og dette er den beste kampsaken nordiske kvinner klarer å komme opp med?
onsdag 21. november 2007
Hana slåss mot vindmøllene del I
Universitetet i Oslo er som en forbanna diger vindmøllepark. Enda verre: en vindmøllepark full av skurrende, irrasjonelle vindmøller. Jeg tar opp kampen.
På Universitet i Oslo er standrard prosedyre at man bestiller en karakterutskrift per internett, og så sendes den til deg i posten. Sist jeg gjorde det tok det ti dager fra jeg bestilte utskriften til den lå i postkassa mi. Siden jeg skal søke mastergrader snart må jeg sørge for at en karakterutskrift som inkluderer karakterene jeg får nå til jul kan infinne seg på andre siden av jordkloden i midten av januar. Karakterene kommer ikke før i starten av januar, så det er klart at jeg ikke har sjans til å rekke fristen om UiO skal bruke ti dager (og porto, til tross for stadig pengemangel) på å sende meg den først. Jeg har sett det skje på Handelshøyskolen, så da må det vel finnes noen, et eller annet sted i byråkratiets dyp, som kan skrive ut karakterene mine direkte, så jeg får dem rett i hånda.
Men nei.
Av personvernhensyn er ikke det mulig. Forstå det den som kan. At et ark med mine karakterer sendes i posten er bedre for mitt personvern enn at det samme arket overleveres fra hånd til hånd med pass og studentbevis som legitimasjon. Sier universitetet som la ut flere hundre personnummer på nett i fjor. Ærlig talt!
Fordi dette er sånn omtrent den tusende gangen UiO gjør hva de kan for å stikke kjepper i hjulene for mine videre studieplaner tar jeg opp kampen mot de skurrende vindmøllene.
Sjefsvindmølle, pass deg, jeg finner deg og stiller meg utenfor kontoret ditt og lager bråk til du gir deg! Jeg er kanskje liten, men undervurder ikke min evne til bråkmakeri!
Oppdatert:
Jeg fant sjefsvindmøllen. Hun hadde skuffende lite makt sett i lys av at hun er sjef. Eller kanskje hun bare lot som, for å slippe bryet. Tviler på at det ordner seg, men i det minste slapp jeg å høre på latterlige personvernhensynsargumenter.
På Universitet i Oslo er standrard prosedyre at man bestiller en karakterutskrift per internett, og så sendes den til deg i posten. Sist jeg gjorde det tok det ti dager fra jeg bestilte utskriften til den lå i postkassa mi. Siden jeg skal søke mastergrader snart må jeg sørge for at en karakterutskrift som inkluderer karakterene jeg får nå til jul kan infinne seg på andre siden av jordkloden i midten av januar. Karakterene kommer ikke før i starten av januar, så det er klart at jeg ikke har sjans til å rekke fristen om UiO skal bruke ti dager (og porto, til tross for stadig pengemangel) på å sende meg den først. Jeg har sett det skje på Handelshøyskolen, så da må det vel finnes noen, et eller annet sted i byråkratiets dyp, som kan skrive ut karakterene mine direkte, så jeg får dem rett i hånda.
Men nei.
Av personvernhensyn er ikke det mulig. Forstå det den som kan. At et ark med mine karakterer sendes i posten er bedre for mitt personvern enn at det samme arket overleveres fra hånd til hånd med pass og studentbevis som legitimasjon. Sier universitetet som la ut flere hundre personnummer på nett i fjor. Ærlig talt!
Fordi dette er sånn omtrent den tusende gangen UiO gjør hva de kan for å stikke kjepper i hjulene for mine videre studieplaner tar jeg opp kampen mot de skurrende vindmøllene.
Sjefsvindmølle, pass deg, jeg finner deg og stiller meg utenfor kontoret ditt og lager bråk til du gir deg! Jeg er kanskje liten, men undervurder ikke min evne til bråkmakeri!
Oppdatert:
Jeg fant sjefsvindmøllen. Hun hadde skuffende lite makt sett i lys av at hun er sjef. Eller kanskje hun bare lot som, for å slippe bryet. Tviler på at det ordner seg, men i det minste slapp jeg å høre på latterlige personvernhensynsargumenter.
mandag 19. november 2007
Komparative julefortrinn og andre nyheter fra den store, lille verden
Radionyhetene i dag morges: "Det er juletremangel i Europa! Norske juletreeksportører jubler!"
Bare tenkte du måtte vite det.
Bare tenkte du måtte vite det.
søndag 18. november 2007
Karriereplaner II
Lingvist. Det er hva jeg burde ha blitt. Smak på ordet: lingvist. En som har peiling på språk. En som kan være småpirkekverulant og bli respektert for det - ai for en tilværelse! Jeg kunne ha skrevet masteroppgave om utbredelsen av ord delings feil i norsk språk. Siden kunne jeg ha brukt doktoravhandlingen til å utvikle et pedagogisk program for å lære lærestudenter at ord ikke skal deles på norsk, og på den måten bidra til at framtidens norske barn aldri lærte å begå disse tullete feilene. Når jeg ble lei av det kunne jeg ha forsket litt på hvorfor tsjekkiske journalister syns det er så fint å si "ex-president" når de helt fint kunne ha sagt tidligere president, og hvorfor de lager grammatiske konstruksjoner som aldri noensinne har eksistert i tsjekkisk språk i det de oversetter ordrett fra engelsk. Så kunne jeg ha hatt det gøy med å se hvor mange rare tyske lånord jeg finner i størst mulig antall språk, og deretter ha funnet ut nøyaktig hvorfor ingen tysker finner på å dele sammensatte ord, selv om de er mye lenger enn noe sammensatt ord vi har på norsk. Kanskje hadde jeg klart å lære meg de norske kommareglene en gang i løpet av karrieren også.
Det hadde vært litt av et liv!
Det hadde vært litt av et liv!
torsdag 15. november 2007
Kjære Julenissen, skru av lysene!
Det er mange ting jeg er imot. En av dem er for tidlig jul. For et mas! Julelys, julemat, julemusikk, julehandel - alt fint til sin tid, men ikke før. Første advent er det lov å starte, ikke før.
Det er mange ting jeg er for også. Svært mange av dem har en eller annen sammenheng med miljøvern. Elektrisitetssparing for eksempel. En bra ting.
I går, den 14. november, kom julelysene opp på løvtrærne(!) på Blindern.
Tenk om man hadde ventet to uker til med å henge dem opp, da hadde det blitt to fluer i en smekk for meg: jul til rett tid OG strøm spart. Jammen hadde ikke Universitet spart noen kroner også. Så kunne de kanskje brukt dem på noe fornuftig undervisningsrelatert i stedet - de mangler jo alltid penger til sånt.
Det er mange ting jeg er for også. Svært mange av dem har en eller annen sammenheng med miljøvern. Elektrisitetssparing for eksempel. En bra ting.
I går, den 14. november, kom julelysene opp på løvtrærne(!) på Blindern.
Tenk om man hadde ventet to uker til med å henge dem opp, da hadde det blitt to fluer i en smekk for meg: jul til rett tid OG strøm spart. Jammen hadde ikke Universitet spart noen kroner også. Så kunne de kanskje brukt dem på noe fornuftig undervisningsrelatert i stedet - de mangler jo alltid penger til sånt.
onsdag 7. november 2007
Fagdebatt = hanekamp
En gang i tiden - da jeg enda var ung, dum og naiv - trodde jeg at universitetet var et sted med stor takhøyde, et sted med rom for debatt og læring, et sted for selvstendig tenkning. Det var ikke mange ukene med studier ved Institutt for Statsvitenskap jeg trengte for å innse hvor feil jeg hadde tatt.
I dag var jeg på debatt mellom professorene Raino Malnes og Iver Neuman om konstruktivisme og realisme, to teoriretninger innen studiet av internasjonal politikk. Skjønt, debatt er ikke et treffende ord - de to professorene snakker jo ikke sammen, alt på grunn av en knallhard faglig strid som har pågått i mange år. Den såkalte debatten bestod vel egentlig mest i at en selvgod Raino Malnes brukte alle sine tale- og sjarmgaver på å latterliggjøre. Latterliggjøre enhver som tenker litt annerledes enn han selv, og især Iver Neuman og andre som måtte mene at konstruktivismen muligens har noe å fare med. Det kunne like gjerne ha vært en case-studie i anvendelsen av hersketeknikker: Raino mestrer dem alle til fingerspissene, og han er slett ikke redd for å bruke dem. Han er jo tross alt ute på et edelt oppdrag, han skal nemlig redde samfunnsvitenskapen fra dårlig vitenskap - og da sier det seg selv at alt er lov. Med en slik høyverdig misjon er det klart at det er greit å kalle en annen professors faglige meninger for "tøv" og mannen selv (og hans meningsfeller) for "dust".
Når jeg ser hvordan disse to professorene - dannede mennesker skulle man tro - oppfører seg (og da særlig den ene av dem) er det nesten så man gir opp håpet om at positiv utvikling er mulig her i verden. Det er nesten så jeg begynner å tro på realismens grunnantakelse: at mennesket er egoistisk, herske- og maktsykt. Sånn sett er jo Raino Malnes prototypen for det teoretiske synet han forfekter.
Men Raino, hva skjedde med alle reglene for saklig argumentasjon du foreleser om i fag som politisk teori? En stor del av Malnes' åpningsinnlegg gikk med til å lese opp tilfeldig utvalgte setninger fra en av konstruktivismens viktigste bøker, setninger tatt fullstendig ut av sammenheng, for så å vise at dette er "tøv og en komplisert framstilling av åpenbare selvfølgeligheter". På grunnlag av tre tilfeldig valgte sitater mener altså Malnes å kunne fastslå at en hel teoriretning er fullstendig ubrukelig. Lurer på hva som ville skjedd om jeg tok tre tilfeldig valgte setninger fra Hobbes verk Leviathan, for eksempel, og på grunnlag av dem konkluderte at Hobbes var en dust det ikke er noe som helst å lære av? Kanskje jeg skal prøve på eksamen, det er jo Raino som skal rette den.
Videre hevder Raino at "studenter ikke bør bruke tid på å lese dårlige bøker". Det er jeg glad for han sier, ettersom den dårligste boka jeg har på pensum i år er skrevet av ingen ringere enn Raino Malnes. Jeg går da ut fra at det er greit å droppe å lese den.
I dag har jeg lært at alle som tenker bittelitt annerledes enn Raino er urbukelige idioter. Raino har nøkkelen til hva som er god vitenskap (noe han forøvrig nektet å definere hva var, han ville bare snakke om hva som var dårlig vitenskap), og da er det jo ingen grunn i verden til å tro at andres synspunkter kan utvide ens egen kunnskapshorisont. Det skumle er at mannen har en formidabel tilhengerskare der oppe på Instituttets Høyborg.
Jeg kan ikke avgjøre hvorvidt den ene eller den andre teorien gir den beste beskrivelsen av internasjonale forhold - men jeg er helt sikker på at ulike innfalsvinkler er en berikelse for et fag som tross alt prøver å forstå noe så komplekst som internasjonal politikk. For en som ønsker seg et samfunn - og et universitet - med stor takhøyde var dagens debatt intet mindre enn en tragisk påminnelse om at jeg er på feil sted. Hvor ender vi om vi nekter å lytte til folk som har andre meninger enn en selv, Raino?
I dag var jeg på debatt mellom professorene Raino Malnes og Iver Neuman om konstruktivisme og realisme, to teoriretninger innen studiet av internasjonal politikk. Skjønt, debatt er ikke et treffende ord - de to professorene snakker jo ikke sammen, alt på grunn av en knallhard faglig strid som har pågått i mange år. Den såkalte debatten bestod vel egentlig mest i at en selvgod Raino Malnes brukte alle sine tale- og sjarmgaver på å latterliggjøre. Latterliggjøre enhver som tenker litt annerledes enn han selv, og især Iver Neuman og andre som måtte mene at konstruktivismen muligens har noe å fare med. Det kunne like gjerne ha vært en case-studie i anvendelsen av hersketeknikker: Raino mestrer dem alle til fingerspissene, og han er slett ikke redd for å bruke dem. Han er jo tross alt ute på et edelt oppdrag, han skal nemlig redde samfunnsvitenskapen fra dårlig vitenskap - og da sier det seg selv at alt er lov. Med en slik høyverdig misjon er det klart at det er greit å kalle en annen professors faglige meninger for "tøv" og mannen selv (og hans meningsfeller) for "dust".
Når jeg ser hvordan disse to professorene - dannede mennesker skulle man tro - oppfører seg (og da særlig den ene av dem) er det nesten så man gir opp håpet om at positiv utvikling er mulig her i verden. Det er nesten så jeg begynner å tro på realismens grunnantakelse: at mennesket er egoistisk, herske- og maktsykt. Sånn sett er jo Raino Malnes prototypen for det teoretiske synet han forfekter.
Men Raino, hva skjedde med alle reglene for saklig argumentasjon du foreleser om i fag som politisk teori? En stor del av Malnes' åpningsinnlegg gikk med til å lese opp tilfeldig utvalgte setninger fra en av konstruktivismens viktigste bøker, setninger tatt fullstendig ut av sammenheng, for så å vise at dette er "tøv og en komplisert framstilling av åpenbare selvfølgeligheter". På grunnlag av tre tilfeldig valgte sitater mener altså Malnes å kunne fastslå at en hel teoriretning er fullstendig ubrukelig. Lurer på hva som ville skjedd om jeg tok tre tilfeldig valgte setninger fra Hobbes verk Leviathan, for eksempel, og på grunnlag av dem konkluderte at Hobbes var en dust det ikke er noe som helst å lære av? Kanskje jeg skal prøve på eksamen, det er jo Raino som skal rette den.
Videre hevder Raino at "studenter ikke bør bruke tid på å lese dårlige bøker". Det er jeg glad for han sier, ettersom den dårligste boka jeg har på pensum i år er skrevet av ingen ringere enn Raino Malnes. Jeg går da ut fra at det er greit å droppe å lese den.
I dag har jeg lært at alle som tenker bittelitt annerledes enn Raino er urbukelige idioter. Raino har nøkkelen til hva som er god vitenskap (noe han forøvrig nektet å definere hva var, han ville bare snakke om hva som var dårlig vitenskap), og da er det jo ingen grunn i verden til å tro at andres synspunkter kan utvide ens egen kunnskapshorisont. Det skumle er at mannen har en formidabel tilhengerskare der oppe på Instituttets Høyborg.
Jeg kan ikke avgjøre hvorvidt den ene eller den andre teorien gir den beste beskrivelsen av internasjonale forhold - men jeg er helt sikker på at ulike innfalsvinkler er en berikelse for et fag som tross alt prøver å forstå noe så komplekst som internasjonal politikk. For en som ønsker seg et samfunn - og et universitet - med stor takhøyde var dagens debatt intet mindre enn en tragisk påminnelse om at jeg er på feil sted. Hvor ender vi om vi nekter å lytte til folk som har andre meninger enn en selv, Raino?
søndag 28. oktober 2007
Filmanmeldelsen du ikke ser i avisa
Nå har jeg sett Jason Bourne nummer tre på kino, og her er en oppsummering for den nysgjerrige: løpe, løpe, kræsj!, bom!, bang!, skyt, løp, "who am I?", løpe, kræsj!, bang!, pang!, bom!, kræsj!, "we've got a situation!", pang pang!, kræsj!, bang!, "take him out!", bom!, bang!, kræsj!, kræsj!, kræsj!, pang!, "this is where it ends".
Spennende.
Spennende.
tirsdag 2. oktober 2007
Karriereplaner
Jeg søkte om et stipend her om dagen. De ville at jeg skulle skrive en hel masse om karriereplanene mine, men det syns jeg var ganske vanskelig. Det er jo tross alt så mange spennende ting man kan bli her i verden! Missegeneral for eksempel. Respekt til deg for yrkesvalget, mannen!
torsdag 27. september 2007
Jeg studerer for å bli klok. Det går storveis, jeg lærer stadig nye ting. Særlig om offentlig politikk og administrasjon. "Regjeringen består av Statsministeren og statsråder". Og når vi vil snakke om dem som jobber i statsforvaltningen, ja da taler vi om "den demografiske utviklingen i sentralforvaltningen".
onsdag 19. september 2007
Takk for utakken.
Av og til - nei egentlig ganske ofte i det siste - lurer jeg på hvorfor i all verden jeg gidder å studere. Her tar jeg opp lån for å få lov til å slite vettet av meg på en iskald lesesal i førti timer i uka, for å bli behandlet uhøflig av unibersitetsbyråkrater og for omtrent ikke å ha noen av de rettighetene folk ellers i samfunnet har.
Man kan føle seg dum av mindre.
Å være student fungerer fint om man er A4. Med en gang man er det minste grann annerledes enn den standardmodellen uten helse, følelser eller liv utenfor universitet, som de sympatiske universitetsbyråkratene ønsker seg er bråket i gang. Universitetet syns det er nesten uhørt at man har relevant jobb på siden av studiene, nei det er ditt eget problem, se å passe inn i våre skjemaer! Men riktig skandaløst blir det først om man blir syk. Da finnes det nemlig regler. Regler er fint, for de gir en hel masse rom for fleksibilitet, medmenneskelighet og skjønn. Nå har Juridisk Fakultet laget nye regler. Er du syk på eksamensdagen får du pent vente et halvt år med å ta eksamen. At Lånekassen blir sint og setter i verk sine økonomiske straffetiltak får være ditt problem! Pokker så glad jeg er for at jeg ikke går på jusen! Her på SV er reglene litt mer humane. Er du syk på eksamensdagen kan du få utsatt eksamen, er du derimot syk i hele eksamensoppkjøringen og må møte uforbedert, ja da er det ditt problem.
At vi gidder. Utakk er lønna vi får.
Man kan føle seg dum av mindre.
Å være student fungerer fint om man er A4. Med en gang man er det minste grann annerledes enn den standardmodellen uten helse, følelser eller liv utenfor universitet, som de sympatiske universitetsbyråkratene ønsker seg er bråket i gang. Universitetet syns det er nesten uhørt at man har relevant jobb på siden av studiene, nei det er ditt eget problem, se å passe inn i våre skjemaer! Men riktig skandaløst blir det først om man blir syk. Da finnes det nemlig regler. Regler er fint, for de gir en hel masse rom for fleksibilitet, medmenneskelighet og skjønn. Nå har Juridisk Fakultet laget nye regler. Er du syk på eksamensdagen får du pent vente et halvt år med å ta eksamen. At Lånekassen blir sint og setter i verk sine økonomiske straffetiltak får være ditt problem! Pokker så glad jeg er for at jeg ikke går på jusen! Her på SV er reglene litt mer humane. Er du syk på eksamensdagen kan du få utsatt eksamen, er du derimot syk i hele eksamensoppkjøringen og må møte uforbedert, ja da er det ditt problem.
At vi gidder. Utakk er lønna vi får.
torsdag 13. september 2007
...og jula varer hele året!
I dag er det den trettende september. Det er to dager etter den ellevte september, tre uker etter semesterstart, bladene på trærne er fortsatt grønne. I dag kom den første julereklamen. Og det til tross for at det står på postkassa mi at jeg ikke vil ha reklame.
Mer skulle ikke til for å ødelegge dagen for min del. Takk.
Mer skulle ikke til for å ødelegge dagen for min del. Takk.
onsdag 12. september 2007
Hørt på bussen (i harnisk over at Venstre ikke vil samarbeide med FrP i Oslo):
"Han der Sponheim da! Stå der med sine åtte prosent som en åtte ganger Mussolini!"
Nemlig. Siden det er åpenbart at ikke alt var bedre "den gang det fortsatt var disiplin i skolen" foreslår jeg herved tvungen historieundervisning for alle FrP-velgere i sekstiåra.
"Han der Sponheim da! Stå der med sine åtte prosent som en åtte ganger Mussolini!"
Nemlig. Siden det er åpenbart at ikke alt var bedre "den gang det fortsatt var disiplin i skolen" foreslår jeg herved tvungen historieundervisning for alle FrP-velgere i sekstiåra.
tirsdag 19. juni 2007
Good guys - bad guys
At klimaendringene har gitt kjernekraftlobbyen ny vind i seilene er ingen hemmelighet. I Tyskland drar de det hakket lenger. Personlig liker jeg aller best kuene (som dessverre ikke synes særlig godt i min avbildning) - det er litt Freia-romantikk over det hele, liksom.
Til glede for mine ikketysktalende lesere er dette oversettelsen: "Ukens klimabeskytter: Kjernekraftverk Unterweser. Årlig energiframstilling: 10 mrd kWh. Årlig CO2-utslipp: Null."
Fine greier.
torsdag 7. juni 2007
G8 leder an til framskrittet
Lenge leve G8. Det er godt verden har slike ansvarsfulle ledere som tar verdensproblemene på alvor. Takk til Angie som har oppnådd en "stor seier" i klimapolitikken. Alle åtte har de skrevet under på at de skal tenke på (in Betracht ziehen) å halvere klimagassutslippene fram til 2050. Jeg tenker nok at Bangladesh' kystbefolkning puster lettet ut nå ja!
fredag 25. mai 2007
Av og til tenker jeg nok litt negativt om hjemlandet. Så, for å minne meg selv på at Norge er verdens beste land å bo i (og fordi jeg er i listehumør om dagen) har jeg laget en liste over fine ting med Norge.
- Man kan gå tur med hunden i skogen uten å lure på om den er fri for miner eller ikke. Gjør mange ting mye enklere!
- Vannet i springen smaker godt.
- Man slipper å kræsje magen sin med kruttsterk espresso, for enhver hustand -for ikke å snakke om kafé - med respekt for seg selv har en god gammeldags kaffetrakter.
- Man kan le høyt inni seg over å se kjipe folk fra ungdomsskolen på bussen og konkludere med at de hverken har vokst av seg sminken, klesstilen eller intellektet de hadde den gang.
- Og viktig: det er kino i Oslo!
- Dog enda viktigere: Lenge leve norsk røykelov!
fredag 18. mai 2007
In transit
Jeg er den heldige vinneren av å få lov til å tilbringe tre timer på flyplassen i Wien. Så langt har jeg vært her i tjue minutter og er allerde i et forbanna dårlig humør. Denne flyplassen provoserer vettet av meg. Rett og slett.
For det første: Jeg trodde jeg hadde kommet til en flyplass og ikke et kjøpesenter? Hvem i all verden er det som innbiller seg at jeg vil handle kinky artikler på Beate Uhse mens jeg venter på flyet hjem? Og hvordan kan dte ha seg at doene på den "fine vestlige" flyplassen stinker og er skitne, mens de på flyplassen i Sarajevo ("neddider") var helt fine?
Alt jeg vil er å finne meg en rolig krok der jeg kan lese boka mi mens jeg venter. Men noe slikt finnes ikke her. Akk.
Men alt dette kunne jeg tilgitt Wien International Airport, hadde det ikke vært for at de har provosert gørra ut av menneskerettsaktivisten i meg gjentatte ganger. Jeg observerte det sist jeg var her, og denne gangen tok det ikke mer en et halvminutt på østeriksk jord før det var i gang igjen. For hvem pokker gir politimenn rett til å løpe agresivt rundt på terminalen for fly til destinasjoner utenfor Schengen og høylytt kreve å se papirene til alle som ser det minste "fremmed" ut? Jeg med mitt akk så vesteuropeiske utseende blir selvsagt ikke kontrollert. Er du litt mørk i huden, derimot, ja da kan du forvente å bli behandlet som en rabiat terrorist i alle andre passasjerers åsyn. Det må være forbanna nedverdigende, særlig med tanke på at man allerede har vært igjenom x antall passkontroller for i det hele tatt å komme inn på den terminalen. Snakker om et grenseløst Europa.
Me out. Irritert.
For det første: Jeg trodde jeg hadde kommet til en flyplass og ikke et kjøpesenter? Hvem i all verden er det som innbiller seg at jeg vil handle kinky artikler på Beate Uhse mens jeg venter på flyet hjem? Og hvordan kan dte ha seg at doene på den "fine vestlige" flyplassen stinker og er skitne, mens de på flyplassen i Sarajevo ("neddider") var helt fine?
Alt jeg vil er å finne meg en rolig krok der jeg kan lese boka mi mens jeg venter. Men noe slikt finnes ikke her. Akk.
Men alt dette kunne jeg tilgitt Wien International Airport, hadde det ikke vært for at de har provosert gørra ut av menneskerettsaktivisten i meg gjentatte ganger. Jeg observerte det sist jeg var her, og denne gangen tok det ikke mer en et halvminutt på østeriksk jord før det var i gang igjen. For hvem pokker gir politimenn rett til å løpe agresivt rundt på terminalen for fly til destinasjoner utenfor Schengen og høylytt kreve å se papirene til alle som ser det minste "fremmed" ut? Jeg med mitt akk så vesteuropeiske utseende blir selvsagt ikke kontrollert. Er du litt mørk i huden, derimot, ja da kan du forvente å bli behandlet som en rabiat terrorist i alle andre passasjerers åsyn. Det må være forbanna nedverdigende, særlig med tanke på at man allerede har vært igjenom x antall passkontroller for i det hele tatt å komme inn på den terminalen. Snakker om et grenseløst Europa.
Me out. Irritert.
fredag 4. mai 2007
Godt og vel syv måneder er gått siden jeg kom til Bosnia. Her er en liten liste over litt halvpussige ting jeg har gjort, opplevd og lært (gale menn utelatt av plasshensyn!):
- Hatt ansvaret for å passe på 25 jenter med hormonnivå til oppetter ørene, innkvartert på samme hotell som et fotballag i eliteserien.
- Tatt buss til Pocitelj, bare for å oppdage at det ikke går noen buss tilbake. Sittet fem timer på kafé i Pocitelj - et sted omtrent så stort som et fingerbøl - før Goran klarte å organisere en redningsaksjon.
- Brukt til sammen kanskje 250 norske kroner på inngangsbilletter til konserter, teateroppsetninger og andre kulturarrangementer. Vært på konsert, teater eller annet i snitt minst to ganger i uka.
- På leting etter en liste over NGO’er i Mostar googlet jeg NGO + Mostar og fant en norsk antropolog på feltarbeid i Mostar – for siden å oppdage at jeg hadde laget radiointervju med den samme norske antropologen i det herrens år 1996.
- Truffet en norsk-tsjekker på fest i Sarajevo, som siden har fått meg til å drikke Slivovica mang en gang ved å påstå at jeg er en dårlig tsjekker om jeg sier nei.
- Drømt at jeg var i Sarajevo da byen var beleiret under krigen. Alt stemte geografisk/historisk sett, frontlinjene var riktig, Sniper Alley var der, det eneste rare var at snikskytterne skjøt piler i stedet for kuler.
- Vært med i musikkvideo
- Jobba i bar
- Begynt å synes at steder som er en tolv timers busstur unna er ”rett rund hjørnet”
- Ufrivillig lært samtlige av Madonnas, Mariah Careys og Seals sangtekster utenat, takket være Edos eminente valg av kontormusikk
Lista burde sikkert vært dobbelt så lang. Minst. Utrolig hvor mange merkelige og morsomme ting man kan oppleve på kort tid! Og dersom du lurer: ja, jeg har både gjort, opplevd og lært fornuftige ting også, men de er ikke like festlige å liste opp!
mandag 23. april 2007
Aldri igjen
På lørdag var jeg på åpningen av en kunstutstilling her i Mostar. Den bestod av svarthvittfotografier, alle relatert til krigen i Bosnia. Et foto fanget oppmerksomheten min.
Ved første øyekast viser bildet en kvinne i tradjsonell muslimsk drakt i det hun betrakter et utstillingsvindu. Det kunne ha vært et foto som fanget kontrasten mellom det tradisjonelle - drakten - og det moderne - shoppingvinduet. Det er det ikke. Det er nemlig ikke et butikkvindu kvinnen er oppslukt av, nei, det er et museumsvindu. Anne Frank-museet i Amsterdam, for å være helt konkret. Og hvem er så kvinnen på bildet? Jo, hun er en av de mange, mange kvinnene i Foreningen for overlevende fra Srebrenica. En som har opplevd folkemord på kroppen på tur til et Holocaust-museum. Paradoksalt.
Jeg klarer ikke slutte å tenke på det fotografiet. Det minner meg på en av de tingene som provoserer meg mest ved undervisningen om Holocaust i Europa. Vi reiser i flokk til Auschwitz og Sachsenhausen og sier indignert aldri igjen! Vi leser om hvordan Hitler fortryllet massene, som i sin tur tillot at deres ledere gjennomførte et gedigent folkemord, for siden å si at de ikke visste hvilke grusomheter som ble utført i deres navn, og atter en gang sier vi aldri igjen, vi er kloke av skade nå!
Men det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Det skjedde i Bosnia. Vi ga faen. Det skjedde i Rwanda. Ingen brydde seg. Det skjer i dette øyeblikk i Darfur. Bryr vi oss?
Hvor er massene som har besøkt konsentrasjonsleire opp gjennom årene og som har erklært at dette aldri igjen skal skje?
Det er enkelt å reise til en konsentrasjonsleir, bli opprevet og si at dette tillater vi aldri igjen. Det er vanskelig å sørge for at det blir en realitet. Jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften.
Ved første øyekast viser bildet en kvinne i tradjsonell muslimsk drakt i det hun betrakter et utstillingsvindu. Det kunne ha vært et foto som fanget kontrasten mellom det tradisjonelle - drakten - og det moderne - shoppingvinduet. Det er det ikke. Det er nemlig ikke et butikkvindu kvinnen er oppslukt av, nei, det er et museumsvindu. Anne Frank-museet i Amsterdam, for å være helt konkret. Og hvem er så kvinnen på bildet? Jo, hun er en av de mange, mange kvinnene i Foreningen for overlevende fra Srebrenica. En som har opplevd folkemord på kroppen på tur til et Holocaust-museum. Paradoksalt.
Jeg klarer ikke slutte å tenke på det fotografiet. Det minner meg på en av de tingene som provoserer meg mest ved undervisningen om Holocaust i Europa. Vi reiser i flokk til Auschwitz og Sachsenhausen og sier indignert aldri igjen! Vi leser om hvordan Hitler fortryllet massene, som i sin tur tillot at deres ledere gjennomførte et gedigent folkemord, for siden å si at de ikke visste hvilke grusomheter som ble utført i deres navn, og atter en gang sier vi aldri igjen, vi er kloke av skade nå!
Men det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Det skjedde i Bosnia. Vi ga faen. Det skjedde i Rwanda. Ingen brydde seg. Det skjer i dette øyeblikk i Darfur. Bryr vi oss?
Hvor er massene som har besøkt konsentrasjonsleire opp gjennom årene og som har erklært at dette aldri igjen skal skje?
Det er enkelt å reise til en konsentrasjonsleir, bli opprevet og si at dette tillater vi aldri igjen. Det er vanskelig å sørge for at det blir en realitet. Jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften.
tirsdag 17. april 2007
Hvorfor jeg synes tysk er et fantastisk språk?
Fordi det inneholder ord som Dienstrechstneuordnungsgesetz. Og like viktig; selv ikke den største idiot finner på å lage en ord delings feil ut av det. Halleluja!
lørdag 14. april 2007
Jeg er akkurat kommet hjem fra jobb og sitter på rommet mitt og hører at det kalles til morgenbønn. Morgenbønn ja, det er den klokka fem om morgenen. Noen dager ender man med å gjøre en haug ting man egentlig aldri har sett for seg en selv gjøre. I dag (eller kanskje heller i går?) er en sånn dag. Kommet hjem fra jobb sa jeg. Neida, elevene mine har ikke gått helt bananas, arbeidsdagen med dem ender fortsatt klokka fem. Altså den vanlige klokka fem, den om dagen. Men, nå er jeg altså blitt frivillig bardame. Meg. Dæven. Jeg som er altfor høflig og bare smiler forlegent når ekle menn sier ekle ting til meg. Og det gjør de jo generelt hele tiden. (Var det noen som nevnte fluepapir?) Nesten i hvertfall. Jeg. Bardame. Og neida, det dreier seg ikke om "trygge" omgivelser på SV-kjelleren en gang, nei det er for feiginger. Bardame på Balkan. Hu hei! Men det var moro. Og jeg har vært litt frekk med noen ekle menn. De blir litt redd når jeg forteller at jeg har bodd i El Salvador. Og alle sammen passer på meg uansett. Kan jo ikke plage lille Norge!
Den som tror det ender der, den tar smertelig feil. Når man først finner på sprell, så får man jammen gjøre det ordentlig. Så jeg takket like gjerne ja til å stå og danse rundt et bål omgitt av kameraer. Musikkvideoinnspilling kalles det. Jeg tror kanskje jeg ble klippet ut av scenen da, det var andre som var hippere enn meg. Det er nok like greit. Men kanskje, kanskje kan man glimte fem sekunder av meg dansende rundt et bål i Zanas neste musikkvideo. Men jeg tror ikke man legger merke til meg uansett. Zana vrikker seg nemlig ved siden av, i en kanllrosa, lårkort og wow! utringet kjole. Og godt er det, ville ikke vært mye til popstjerne om ikke.
Nei, nå er det natta. Blir spennende å se hva morgendagen bringer!
Den som tror det ender der, den tar smertelig feil. Når man først finner på sprell, så får man jammen gjøre det ordentlig. Så jeg takket like gjerne ja til å stå og danse rundt et bål omgitt av kameraer. Musikkvideoinnspilling kalles det. Jeg tror kanskje jeg ble klippet ut av scenen da, det var andre som var hippere enn meg. Det er nok like greit. Men kanskje, kanskje kan man glimte fem sekunder av meg dansende rundt et bål i Zanas neste musikkvideo. Men jeg tror ikke man legger merke til meg uansett. Zana vrikker seg nemlig ved siden av, i en kanllrosa, lårkort og wow! utringet kjole. Og godt er det, ville ikke vært mye til popstjerne om ikke.
Nei, nå er det natta. Blir spennende å se hva morgendagen bringer!
onsdag 4. april 2007
mandag 2. april 2007
Jeg, midt i Europa
Jo flere grenser jeg krysser, jo klarere blir det at det fine lille røde passet mitt er en av mine beste venner. Jeg blir ikke utkommandert av bussen og får ikke baggasjen min enevendt, slik damen fra Tel Aviv fikk på grensa til Makedonia. Ei heller blir jeg tvunget til å gå av bussen og bli igjen på en grenseovergang midt ute i gok klokka halv fire om natta, fordi et bulgarsk pass ikke er godt nok for å komme inn i Bosnia uten visum - til tross for at Bulgaria er EU-medlem. Jeg slipper også å stå i kø foran den italienske ambassaden fra midnatt til den åpner klokka ti, slik de som er så uheldige å ha et bosnisk pass er nødt til, dersom de vil ta en svipptur til den andre siden av Adriaterhavet.
Det lille røde er gull verdt. Ganske enkelt.
Har man et sånt kommer man rundt til masse spennende steder: et par timer og Kroatias nydelige kyst ligger for dine føtter. Åtte timer og man kan nyte det urbane livet i enten Beograd eller Zagreb. Tolv timer og man kan være i Budapest eller i Wien. Slå på enda en time fra Wien og du er i Bratislava. En natts fergetur og du kan spise pasta al dente og hva du ellers måtte ha lyst på av italienske spesialiter til du sprekker.
Så lenge du har det rette passet - hvor tragisk det enn er.
Det lille røde er gull verdt. Ganske enkelt.
Har man et sånt kommer man rundt til masse spennende steder: et par timer og Kroatias nydelige kyst ligger for dine føtter. Åtte timer og man kan nyte det urbane livet i enten Beograd eller Zagreb. Tolv timer og man kan være i Budapest eller i Wien. Slå på enda en time fra Wien og du er i Bratislava. En natts fergetur og du kan spise pasta al dente og hva du ellers måtte ha lyst på av italienske spesialiter til du sprekker.
Så lenge du har det rette passet - hvor tragisk det enn er.
mandag 26. mars 2007
Guddommelig aktivist
Lederen for den ytterligående muslimske Wahabi-bevegelsen, som i den siste tiden har laget en hel del kvalm mot normale og moderate bosniske muslimer, nekter å anerkjenne noen jordisk makt som ikke bygger på hans tolkning av religionen.
Derfor kjører han konsekvent på rødt.
Det er hva jeg kaller guddommelig aktivisme!
Stå på!
Derfor kjører han konsekvent på rødt.
Det er hva jeg kaller guddommelig aktivisme!
Stå på!
fredag 23. mars 2007
Bosnia er landet der ingenting er tillatt, men alt er mulig
Disse visdomsordene kom fra min venn Goran en av de aller første dagene mine i Mostar. Den gang forsto jeg ikke den fulle dybden i det han hadde sagt, men for hver dag som går viser det seg å stemme bedre og bedre.
Ta i dag for eksempel. I dag har en kompis av Edo kjørt Edo, meg og to elever til Bileca for å gå på møte. To ganger ble vi vinket over av politiet, begge gangene kjørte vi så fort at førerkortet til sjåføren hadde blitt heftig prikkete om vi hadde vært i Norge. Den første gangen ble vi bare vinket videre før vi rakk å rulle ned vinduet en gang - politimannen kjente igjen sjåføren vår som en venn og gadd ikke bry seg noe videre med oss. Den neste gangen ble vi grundigere sjekket, men etter at vår kjære sjåfør klarte å innbille politimennene at vi var en internasjonal delegasjon på vei til Bileca med en større donasjon til skolen fikk vi kjøre videre - uten bot og uten bestikkelse. Helt utrolig.
I går traff jeg en amerikaner som skulle få noen til å fake et OHR-identifikasjonskort, for på den måten å slippe farstbøter ved å late som han har diplomatisk imunitet. Andre historier inkluderer Andreas, som lyktes i å krysse fire grenseoverganger mellom Bosnia og Kroatia uten pass.
Bosnia er virkelig landet der ingenting er tillatt og absolutt alt er mulig - om man bare er god til å bløffe.
Ta i dag for eksempel. I dag har en kompis av Edo kjørt Edo, meg og to elever til Bileca for å gå på møte. To ganger ble vi vinket over av politiet, begge gangene kjørte vi så fort at førerkortet til sjåføren hadde blitt heftig prikkete om vi hadde vært i Norge. Den første gangen ble vi bare vinket videre før vi rakk å rulle ned vinduet en gang - politimannen kjente igjen sjåføren vår som en venn og gadd ikke bry seg noe videre med oss. Den neste gangen ble vi grundigere sjekket, men etter at vår kjære sjåfør klarte å innbille politimennene at vi var en internasjonal delegasjon på vei til Bileca med en større donasjon til skolen fikk vi kjøre videre - uten bot og uten bestikkelse. Helt utrolig.
I går traff jeg en amerikaner som skulle få noen til å fake et OHR-identifikasjonskort, for på den måten å slippe farstbøter ved å late som han har diplomatisk imunitet. Andre historier inkluderer Andreas, som lyktes i å krysse fire grenseoverganger mellom Bosnia og Kroatia uten pass.
Bosnia er virkelig landet der ingenting er tillatt og absolutt alt er mulig - om man bare er god til å bløffe.
tirsdag 20. mars 2007
Moro moro!
Melding mottatt på OSSE-sambandet fra en gruppe EUFOR-soldater som har kjørt seg bort på veien fra Sarajevo til Banja Luka: "Where the fuck is CAPAJEBO??"
Løsningen på mysteriet? Gutta befant seg i Øst-Sarajevo, som er serbisk, og dermed er normale bokstaver byttet ut med kyrilliske. Og da er plutselig CAPAJEBO = Sarajevo...
Godt vi har de store og sterke gutta i EUFOR til å underholde oss!
Løsningen på mysteriet? Gutta befant seg i Øst-Sarajevo, som er serbisk, og dermed er normale bokstaver byttet ut med kyrilliske. Og da er plutselig CAPAJEBO = Sarajevo...
Godt vi har de store og sterke gutta i EUFOR til å underholde oss!
fredag 9. mars 2007
Kvinnedag i Bosnia
Jeg har alltid hatt et litt ambivalent forhold til kvinnedagen. I Norge syns jeg det blir mye rør om saker jeg ikke føler er så veldig viktige at det gjør noe - OK i år er jeg veldig for å ta natta og gatene tilbake - men å kjempe for at kvinner ikke skal ta mannens etternavn når de gifter seg, slik en aggresiv Ottar-dame gaulet om i et NRK-intevju for en tid tilbake, nu vel... I El Salvador syntes jeg kvinnedagen var utrolig viktig - listen over vettuge saker å gå i tog for var jo milelang. Å få lov til å ta abort dersom du blir gravid etter voldtekt for eksempel. Eller menneskelige arbeidsforhold i maquilaene for den saks skyld.
I Bosnia går de ikke i tog på kvinnedagen. I stedet synes dagen å være en krysning mellom morsdag og valentines day. Overalt poppet det opp blomsterselgere, og gutta vet å gjøre stas på alle jenter de kjenner. Jeg fikk rose av Vernes på kontoret, i likhet med alle de andre jentene som jobber der. En guttegjeng fra United World College uttrykte egentlig ganske godt hva jeg syns om den skikken: "vi bør kanskje spørre oss, om det å gi jenter blomster og gaver på kvinnedagen kanskje leder oppmerksomheten vekk fra de sakene som virkelig betyr noe".
Men det mest interessante med hele kvinnedagen, var en oppsetning av Eve Enslers Vaginamonologene oppført av United World College med et par lokale jenter på lasset. De delene av stykket som handler om kvinnelig orgasme, nytelse , seksuelt misbruk og generell kvinneundertrykking ble godt mottat av publikum, men samtidig var det klart at stykket var ganske kontorversielt. Der temaer som transseksualitet og det å være lesbisk ble tatt opp var det en helt, helt annen stemning blant publikum. I stedet for trampeklapp lød spredt og usikker applaus.
Det å være homofil er fortsatt enormt tabu i Bosnia - og grunn god nok til å få bank så det holder. Derfor tror jeg det var en ganske banebrytende oppsetning, som jeg er glad jeg fikk med meg.
I Bosnia går de ikke i tog på kvinnedagen. I stedet synes dagen å være en krysning mellom morsdag og valentines day. Overalt poppet det opp blomsterselgere, og gutta vet å gjøre stas på alle jenter de kjenner. Jeg fikk rose av Vernes på kontoret, i likhet med alle de andre jentene som jobber der. En guttegjeng fra United World College uttrykte egentlig ganske godt hva jeg syns om den skikken: "vi bør kanskje spørre oss, om det å gi jenter blomster og gaver på kvinnedagen kanskje leder oppmerksomheten vekk fra de sakene som virkelig betyr noe".
Men det mest interessante med hele kvinnedagen, var en oppsetning av Eve Enslers Vaginamonologene oppført av United World College med et par lokale jenter på lasset. De delene av stykket som handler om kvinnelig orgasme, nytelse , seksuelt misbruk og generell kvinneundertrykking ble godt mottat av publikum, men samtidig var det klart at stykket var ganske kontorversielt. Der temaer som transseksualitet og det å være lesbisk ble tatt opp var det en helt, helt annen stemning blant publikum. I stedet for trampeklapp lød spredt og usikker applaus.
Det å være homofil er fortsatt enormt tabu i Bosnia - og grunn god nok til å få bank så det holder. Derfor tror jeg det var en ganske banebrytende oppsetning, som jeg er glad jeg fikk med meg.
fredag 2. mars 2007
Srebrenica
For oss som vil tro på det gode i verden og som ønsker å tro på at det internasjonale samfunn, og ikke minst FN, vil gjøre alt som står i deres makt for å forhindre lidelse i verden, er det å komme til Srebrenica et hardt slag i fjeset. Ord kan ikke uttrykke den lidelsen dette stedet bærer i seg.
søndag 25. februar 2007
Nytt navn?!?
Etter å ha gjort et aldri så lite bloggsøk og blitt sjokkert over hvor mange tullinger som kaller bloggene sine "Tanker om verden" begynner jeg å tenke at det er på tide med et nytt navn. Men hva? Forslag tas imot med takk!
onsdag 21. februar 2007
EU Citizens Only!
Jeg tror at et bosnisk pass er det kjipeste i hele Europa. Okei da, kanskje nest etter det serbiske og det albanske. I alle fall er det ekstremt få land som lar deg reise inn om du er så uheldig å ha et bosnisk pass. Rezad, en lokal kunststudent, tar det hele svært godt på kornet med sin siste installasjon på doen på Abrasevic. Til informasjon: Krana til høyre virker ikke...
tirsdag 13. februar 2007
Sarajevo blues
Sarajevo fascinerer meg. Bildet fanger byen slik den alltid er, grå men uhyre vakker.mandag 12. februar 2007
Etter å ha vært et halvt år i Mostar, en by med hundre tusen inngyggere men ingen kino, skulle jeg gjerne vært her!
Lenge siden jeg har sett en film i noe særlig bedre enn pirat-DVD-kvalitet...
Begge temaene nevnt i denne særdeles korte posten - mangelen på kino og overfloden av svart filmmarked - er temaer vel verdt et helt innlegg i seg selv. Stay tuned!
Lenge siden jeg har sett en film i noe særlig bedre enn pirat-DVD-kvalitet...
Begge temaene nevnt i denne særdeles korte posten - mangelen på kino og overfloden av svart filmmarked - er temaer vel verdt et helt innlegg i seg selv. Stay tuned!
lørdag 10. februar 2007
Minelagt landskap
Dette er et utkast til et fyldigere innlegg jeg skal skrive når jeg har tid til å gjøre mer research rundt statistikk og fakta!
I går var jeg i Trebinje, en sjarmerende liten by helt sørøst i Herzegovina. Kjøreturen fra Mostar til Trebinje kan bare beskrives som utrolig vakkes. Veien slynger seg mellom dramatiske fjell, over nydelige sletter og gjennom flotte dalfører. Likevel er det alltid en merkelig følelse jeg har når jeg kjører til Trebinje. For, som så mye av den vakre naturen i Bosnia, er alt dette fullstendig off limits. Langsmed store deler av veien står nemlig røde skilt med dødnighode på. Forsiktig, miner!
Trebinje er en del av Republiks Srska, mens Mostar ligger i den bosniakkisk-kroatiske Føderasjonen Bosnia Herzegovina. Dermed kjører man gjennom noen av de tyngst minelagte områdene i landet når man beveger seg over den interetniske skillelinjen, der det sto harde kamper i årene krigen varte.
Landminer er fortsatt et stort problem i Bosnia Herzegovina i dag. Anslagene for hvor mange som ligger igjen varierer, men alle er enige om at det vil ta meget lang tid før hele landet er fullstendig ryddet for miner - om målet noen gang nåes.
Derfor var det med stor bestyrtelse jeg leste følgende i google-alertsen min om Bosnia i dag morges:
"A unit of 36 professional soldiers, experts in de-mining, joined US troops in Iraq in October last year as the fourth Bosnian contingent in that country. "
Hva med å sørge for at egne innbyggere ikke sprenges i lufta når de gjeter kuene sine først, og heller la amerikanerne ordne opp i Irak?
I går var jeg i Trebinje, en sjarmerende liten by helt sørøst i Herzegovina. Kjøreturen fra Mostar til Trebinje kan bare beskrives som utrolig vakkes. Veien slynger seg mellom dramatiske fjell, over nydelige sletter og gjennom flotte dalfører. Likevel er det alltid en merkelig følelse jeg har når jeg kjører til Trebinje. For, som så mye av den vakre naturen i Bosnia, er alt dette fullstendig off limits. Langsmed store deler av veien står nemlig røde skilt med dødnighode på. Forsiktig, miner!
Trebinje er en del av Republiks Srska, mens Mostar ligger i den bosniakkisk-kroatiske Føderasjonen Bosnia Herzegovina. Dermed kjører man gjennom noen av de tyngst minelagte områdene i landet når man beveger seg over den interetniske skillelinjen, der det sto harde kamper i årene krigen varte.
Landminer er fortsatt et stort problem i Bosnia Herzegovina i dag. Anslagene for hvor mange som ligger igjen varierer, men alle er enige om at det vil ta meget lang tid før hele landet er fullstendig ryddet for miner - om målet noen gang nåes.
Derfor var det med stor bestyrtelse jeg leste følgende i google-alertsen min om Bosnia i dag morges:
"A unit of 36 professional soldiers, experts in de-mining, joined US troops in Iraq in October last year as the fourth Bosnian contingent in that country. "
Hva med å sørge for at egne innbyggere ikke sprenges i lufta når de gjeter kuene sine først, og heller la amerikanerne ordne opp i Irak?
søndag 4. februar 2007
Krisenherd Kosovo
Am Freitag hat UN-Räpresentant für den Kosovo, Martti Ahtisaari – übrigens ein der heißesten Kandidaten für den Friedensnobelpreis im letzten Jahr – sein Vorschlag für die Zukunft Kosovos präsentiert. Im Vorfeld gab es viel Spannung, in Serbien, Bosnien, Russland und sonst so in den internationalen Medien. Die Veröffentlichung des Berichts wurde erst um Wochen verschoben, denn ein Bericht, der die Unabhängigkeit Kososvos plädieren würde, hätte die serbischen Wahlen negativ (das heißt, die Wähler in nationalistischere, extremere Richtung schieben) beeinflussen können. Deshalb hat die ganze internationale Gemeinschaft, die sich mit dem Balkan beschäftigt, Wochenlang auf „die Bombe“ gewartet. Ahtisaaris „Bombenbericht“ wurde die Unabhängigkeit Kososvos von Serbien vorschlagen, das haben wir alle als Wahr, aber noch nicht bestätigt, hingenommen.
In Bosnien ist deshalb die politische Situation höchst explosiv gewesen. Dodik, der Prämier der Republika Srpska – die serbische Hälfte Bosniens – hat mehrmals die rhetorische Frage gestellt wieso Albaner in Kosovo die Recht auf Unabhängigkeit haben sollen, während die internationale Gesellschaft nicht dazu bereit ist, den Serben der Republika Srpska dieselbe Recht einzuräumen. Außerdem hat er zum Teil kreative Lösungen was der Situation der serbischen Minderheit in Kosovo angeht vorgeschlagen – sollte Kosovo unabhängig werden, so Dodik, könnten alle Kosovo-Serben in die Republika Srpska ziehen. Bosniens Muslime fanden natürlich solche Vorschläge stark verletzend, denn in dem Falle würden die Serben aus Kosovo tatsächlich in Dörfer und Städte ziehen, aus denen, während des bosnischen Krieges, sämtliche Moslems vertrieben worden waren.
Und so stieg die Spannung. Sogar die norwegischen Zeitungen haben über Kosovo geschrieben. Bis es still wurde. Und zwar ganz still. Seit Freitag gab es in der internationalen Presse kein Wort mehr über den Kosovo. Ahtisaari hat nämlich doch nicht die Unabhängigkeit Kosovos befürwortet, stattdessen hat er irgendwelche Floskeln über einen „multikulturellen demokratischen Staat im Staat“ fallen lassen. Das klingt für mich wie Bosnien II und das kann wohl auch zum zweiten Mal kein Erfolg werden. Denn Bosnien funktioniert nur theoretisch als ein gemeinsamer Staat und das eben nur so lange die internationale Aufsicht da ist.
Das heißt eben, dass Kosovo auch in der Zukunft eine Provinz unter UN-Aufsicht sein wird – weder ein Teil von Serbien, noch ein selbstständiger Staat. Das heißt aber auch, dass keine endliche Lösung für die Zukunft vorliegt, acht Jahre nach dem Kosovo-Krieg. Und damit steht die regionale Stabilität auf dem Spiel. Aber das tut sie vielleicht sowieso, denn eine einfache Lösung gibt es für die Kosovo-Frage nicht.
Es ist mir in der letzten Zeit immer klarer geworden, dass solange die Frage der Zukunft Kosovos offen ist, wird auch die endliche Stabilität Bosniens nicht zu schaffen sein. Die internationale Gesellschaft kann Bosnien nicht verlassen ehe man zu einer dauerhaften Lösung für den Kosovo gekommen ist. Deshalb überrascht es mich – und vor allem bin ich darüber unruhig, dass eine hoch profilierte Kommission nach zwei Jahren Arbeit zu gar keinen Antworten gekommen ist.
In Bosnien ist deshalb die politische Situation höchst explosiv gewesen. Dodik, der Prämier der Republika Srpska – die serbische Hälfte Bosniens – hat mehrmals die rhetorische Frage gestellt wieso Albaner in Kosovo die Recht auf Unabhängigkeit haben sollen, während die internationale Gesellschaft nicht dazu bereit ist, den Serben der Republika Srpska dieselbe Recht einzuräumen. Außerdem hat er zum Teil kreative Lösungen was der Situation der serbischen Minderheit in Kosovo angeht vorgeschlagen – sollte Kosovo unabhängig werden, so Dodik, könnten alle Kosovo-Serben in die Republika Srpska ziehen. Bosniens Muslime fanden natürlich solche Vorschläge stark verletzend, denn in dem Falle würden die Serben aus Kosovo tatsächlich in Dörfer und Städte ziehen, aus denen, während des bosnischen Krieges, sämtliche Moslems vertrieben worden waren.
Und so stieg die Spannung. Sogar die norwegischen Zeitungen haben über Kosovo geschrieben. Bis es still wurde. Und zwar ganz still. Seit Freitag gab es in der internationalen Presse kein Wort mehr über den Kosovo. Ahtisaari hat nämlich doch nicht die Unabhängigkeit Kosovos befürwortet, stattdessen hat er irgendwelche Floskeln über einen „multikulturellen demokratischen Staat im Staat“ fallen lassen. Das klingt für mich wie Bosnien II und das kann wohl auch zum zweiten Mal kein Erfolg werden. Denn Bosnien funktioniert nur theoretisch als ein gemeinsamer Staat und das eben nur so lange die internationale Aufsicht da ist.
Das heißt eben, dass Kosovo auch in der Zukunft eine Provinz unter UN-Aufsicht sein wird – weder ein Teil von Serbien, noch ein selbstständiger Staat. Das heißt aber auch, dass keine endliche Lösung für die Zukunft vorliegt, acht Jahre nach dem Kosovo-Krieg. Und damit steht die regionale Stabilität auf dem Spiel. Aber das tut sie vielleicht sowieso, denn eine einfache Lösung gibt es für die Kosovo-Frage nicht.
Es ist mir in der letzten Zeit immer klarer geworden, dass solange die Frage der Zukunft Kosovos offen ist, wird auch die endliche Stabilität Bosniens nicht zu schaffen sein. Die internationale Gesellschaft kann Bosnien nicht verlassen ehe man zu einer dauerhaften Lösung für den Kosovo gekommen ist. Deshalb überrascht es mich – und vor allem bin ich darüber unruhig, dass eine hoch profilierte Kommission nach zwei Jahren Arbeit zu gar keinen Antworten gekommen ist.
tirsdag 30. januar 2007
Sykt kjedelig
Jeg er tilbake i Mostar, men det er ikke blitt helt som jeg hadde tenkt meg. Da jeg ankom i forrige uke var det første jeg gjorde å ta en hodepinetablett. Deretter la jeg meg i senga, og siden har jeg stort sett blitt der. I stedet for intensivt språkkurs, tur til Sarajevo, treffe alle gamle kjente, gå på kule konserter på Abrasevic, så har det blitt host og snørr, feber og øre muskler på meg. Det kan trygt kalles en nedtur.
Sånt er ubehagelig, men først og fremst kjedelig. Sykt kjedelig. For det er jo ekstremt lite å ta seg til når man er syk! Så nå leser jeg en skikkelig kjip John Grisham-bok. Akkurat det kommer av ren desperasjon, vi har ikke TV og denne kjipe boka er den eneste boka i hele huset som ikke er en fagbok... Det sier vel en del om alle oss som bor her.
Mer spennende blog-inlegg kommer når mer spennende ting skjer.
Sånt er ubehagelig, men først og fremst kjedelig. Sykt kjedelig. For det er jo ekstremt lite å ta seg til når man er syk! Så nå leser jeg en skikkelig kjip John Grisham-bok. Akkurat det kommer av ren desperasjon, vi har ikke TV og denne kjipe boka er den eneste boka i hele huset som ikke er en fagbok... Det sier vel en del om alle oss som bor her.
Mer spennende blog-inlegg kommer når mer spennende ting skjer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
