Aldri igjen

På lørdag var jeg på åpningen av en kunstutstilling her i Mostar. Den bestod av svarthvittfotografier, alle relatert til krigen i Bosnia. Et foto fanget oppmerksomheten min.

Ved første øyekast viser bildet en kvinne i tradjsonell muslimsk drakt i det hun betrakter et utstillingsvindu. Det kunne ha vært et foto som fanget kontrasten mellom det tradisjonelle - drakten - og det moderne - shoppingvinduet. Det er det ikke. Det er nemlig ikke et butikkvindu kvinnen er oppslukt av, nei, det er et museumsvindu. Anne Frank-museet i Amsterdam, for å være helt konkret. Og hvem er så kvinnen på bildet? Jo, hun er en av de mange, mange kvinnene i Foreningen for overlevende fra Srebrenica. En som har opplevd folkemord på kroppen på tur til et Holocaust-museum. Paradoksalt.

Jeg klarer ikke slutte å tenke på det fotografiet. Det minner meg på en av de tingene som provoserer meg mest ved undervisningen om Holocaust i Europa. Vi reiser i flokk til Auschwitz og Sachsenhausen og sier indignert aldri igjen! Vi leser om hvordan Hitler fortryllet massene, som i sin tur tillot at deres ledere gjennomførte et gedigent folkemord, for siden å si at de ikke visste hvilke grusomheter som ble utført i deres navn, og atter en gang sier vi aldri igjen, vi er kloke av skade nå!

Men det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Det skjedde i Bosnia. Vi ga faen. Det skjedde i Rwanda. Ingen brydde seg. Det skjer i dette øyeblikk i Darfur. Bryr vi oss?
Hvor er massene som har besøkt konsentrasjonsleire opp gjennom årene og som har erklært at dette aldri igjen skal skje?

Det er enkelt å reise til en konsentrasjonsleir, bli opprevet og si at dette tillater vi aldri igjen. Det er vanskelig å sørge for at det blir en realitet. Jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften.