Jo flere grenser jeg krysser, jo klarere blir det at det fine lille røde passet mitt er en av mine beste venner. Jeg blir ikke utkommandert av bussen og får ikke baggasjen min enevendt, slik damen fra Tel Aviv fikk på grensa til Makedonia. Ei heller blir jeg tvunget til å gå av bussen og bli igjen på en grenseovergang midt ute i gok klokka halv fire om natta, fordi et bulgarsk pass ikke er godt nok for å komme inn i Bosnia uten visum - til tross for at Bulgaria er EU-medlem. Jeg slipper også å stå i kø foran den italienske ambassaden fra midnatt til den åpner klokka ti, slik de som er så uheldige å ha et bosnisk pass er nødt til, dersom de vil ta en svipptur til den andre siden av Adriaterhavet.
Det lille røde er gull verdt. Ganske enkelt.
Har man et sånt kommer man rundt til masse spennende steder: et par timer og Kroatias nydelige kyst ligger for dine føtter. Åtte timer og man kan nyte det urbane livet i enten Beograd eller Zagreb. Tolv timer og man kan være i Budapest eller i Wien. Slå på enda en time fra Wien og du er i Bratislava. En natts fergetur og du kan spise pasta al dente og hva du ellers måtte ha lyst på av italienske spesialiter til du sprekker.
Så lenge du har det rette passet - hvor tragisk det enn er.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar