Jeg tror at klimasaken er i ferd med å bli trendy og populær også blant "folk flest". Hvorfor? Vel, i dagens nettutgave av VG er det hele tre saker som handler om klimautslipp og global oppvarming. Det er nye toner. Og Nettavisen skriver at "å tenke miljø er blitt trendy". Dessuten har FrP etter mye om og men nølende gått med på at kanskje det faktisk er menneskeskapte klimaendringer på gang. Det er faktisk ganske stort, selv om veien fram til "miljøpartiet FrP" vel mildt sagt kan sies å være lang, svingete og humpete.
Jeg tror også at når lederen for Lavutslippsutvalget, Jørgen Randers sier at det er "rasende billig" å kutte norges klimagassutslipp med 70% så bidrar det sterkt til å gjøre klimasaken spiselig selv for de mest innbitte motstanderne av klimatiltak. Herr Randers er allerde på god vei til å bli min nye helt.
Uansett. Miljø har alltid vært min greie. Likevel har jeg flydd så mye i mitt liv at jeg sikkert har skapt både en og to flommer i Bangladesh helt på egenhånd. Fra nå av skal jeg i hvertfall investere en hundrelapp i klimabillett hver gang jeg flyr. Det bør alle andre vurdere også.
Sjekk ut www.mittklima.no
tirsdag 28. november 2006
mandag 27. november 2006
Om å leve av å gå på kafé
Jeg lurer på hva de lever av i Bosnia. Etter tre måneder lurer jeg like mye på det som da jeg kom. For meg ser det ut som de lever av å servere hverandre kaffe. Kaféliv er de store på. Helt enorme faktisk. Jeg har aldri gått så mye på kafé før som her - og jeg gikk generelt mye på kafé både i Oslo og Berlin. Man går på kafé til alle døgnets tider og gjerne mange ganger om dagen. Men et helt land kan vel neppe leve av å servere hverandre (importert) kaffe, kan det vel? Et eller annet sted må jo verdiene som siden går inn i tjenesteytende sektor skapes - det er i hvert fall det vi lærer i samfunnsøkonomien.
Så hva lever de av? Hvertfall ikke av å produsere dagligvarer. Det å gå på supern i Bosnia og i Kroatia er nøyaktig den samme opplevelsen, for 9 av 10 produkter du finner i hyllene til det bosniske supermarkedet er produsert i Kroatia uansett. Og det siste produktet, det som ikke kommer fra Kroatia, er fort vekk importert fra Tyskland. De eneste lokalproduserte matvarene er stort sett melke- og bakeprodukter som ikke kan fraktes over store avstander av enkle holdbarhetshensyn.
Mostar står jo på UNESCOs World Heritage List - det bringer naturlig nok en del turister med seg. Men jeg tviler meget sterkt på at turismen bidrar noe særlig til bruttonasjonalproduktet, ettersom alle turistene stort sett bare suser innom på en halvdagstur mens de egentlig tilbringer ferien et eller annet sted langs den kroatiske kysten. De ankommer i de fancy aircondition-bussene sine, løper en gang rundt gamlebyen i hælene på guiden som de gjerne har med seg fra Kroatia, tar et par bilder av gamlebroa før de haster tilbake til det behaglige resort-hotellet sitt. Ikke veldig rart at Kroatias BNP er nesten fire ganger så høyst som Bosnias. Er Mostar riktig så heldig, så spiser de en rask lunsj på en av resturantene og kanskje de kjøper med seg et gevær ("ekte! brukt under krigen!") eller en kaffekjele til å lage tyrkisk kaffe med, men that's it! Noen turister forviller seg til Sarajevo også, men jeg ser ikke helt de store pengene rulle inn av den grunn.
Landbruk da kanskje? Neppe. Det holder vel i grunn å si landminer.
Industrien er generelt lite effektiv og fabrikkene ligger på de pussigste stedene, takket være Titos redsel for at Sovjet skulle invadere Jugoslavia. Som Noel Malcolm så slående uttrykker det i denne kjekke boka "Factories were built in splendid isolation from roads, infrastructure and competent workforce". Det er nok ikke industri de lever av heller.
Så hva er det da som får økonomien til å gå rundt? Tja, den går vel ikke egentlig så voldsomt godt rundt. Handelsbalansen er negativ og de økonomiske problemene (les: arbeidsledighet) står i kø. At det ikke går verre enn det gjør tror jeg skyldes to ting:
For det første er den Bosniske Marken fast knyttet til Euroen (tidligere var den knyttet i et en til en-forhold til alle stabile valutaers flaggskip: den tyske Marken). Det gir en viss stabilitet.
For det andre: internasjonale penger. Det er leit å si, men jo mer tid jeg tilbringer her, jo mer overbevist blir jeg om at det er internasjonale "peace and understanding-penger" som holder landet gående.
Jeg elsker bosnisk kafékultur. Skulle bare ønske det ikke var den eneste næringen de hadde...!
Så hva lever de av? Hvertfall ikke av å produsere dagligvarer. Det å gå på supern i Bosnia og i Kroatia er nøyaktig den samme opplevelsen, for 9 av 10 produkter du finner i hyllene til det bosniske supermarkedet er produsert i Kroatia uansett. Og det siste produktet, det som ikke kommer fra Kroatia, er fort vekk importert fra Tyskland. De eneste lokalproduserte matvarene er stort sett melke- og bakeprodukter som ikke kan fraktes over store avstander av enkle holdbarhetshensyn.
Mostar står jo på UNESCOs World Heritage List - det bringer naturlig nok en del turister med seg. Men jeg tviler meget sterkt på at turismen bidrar noe særlig til bruttonasjonalproduktet, ettersom alle turistene stort sett bare suser innom på en halvdagstur mens de egentlig tilbringer ferien et eller annet sted langs den kroatiske kysten. De ankommer i de fancy aircondition-bussene sine, løper en gang rundt gamlebyen i hælene på guiden som de gjerne har med seg fra Kroatia, tar et par bilder av gamlebroa før de haster tilbake til det behaglige resort-hotellet sitt. Ikke veldig rart at Kroatias BNP er nesten fire ganger så høyst som Bosnias. Er Mostar riktig så heldig, så spiser de en rask lunsj på en av resturantene og kanskje de kjøper med seg et gevær ("ekte! brukt under krigen!") eller en kaffekjele til å lage tyrkisk kaffe med, men that's it! Noen turister forviller seg til Sarajevo også, men jeg ser ikke helt de store pengene rulle inn av den grunn.
Landbruk da kanskje? Neppe. Det holder vel i grunn å si landminer.
Industrien er generelt lite effektiv og fabrikkene ligger på de pussigste stedene, takket være Titos redsel for at Sovjet skulle invadere Jugoslavia. Som Noel Malcolm så slående uttrykker det i denne kjekke boka "Factories were built in splendid isolation from roads, infrastructure and competent workforce". Det er nok ikke industri de lever av heller.
Så hva er det da som får økonomien til å gå rundt? Tja, den går vel ikke egentlig så voldsomt godt rundt. Handelsbalansen er negativ og de økonomiske problemene (les: arbeidsledighet) står i kø. At det ikke går verre enn det gjør tror jeg skyldes to ting:
For det første er den Bosniske Marken fast knyttet til Euroen (tidligere var den knyttet i et en til en-forhold til alle stabile valutaers flaggskip: den tyske Marken). Det gir en viss stabilitet.
For det andre: internasjonale penger. Det er leit å si, men jo mer tid jeg tilbringer her, jo mer overbevist blir jeg om at det er internasjonale "peace and understanding-penger" som holder landet gående.
Jeg elsker bosnisk kafékultur. Skulle bare ønske det ikke var den eneste næringen de hadde...!
Lekende lett - politikk for dummies
Det bosniske politiske systemet er slett ikke for pyser. Det er laget for å forvirre, det er jeg ganske så overbevist om. Rett etter presidentvalget i oktober skrev jeg følgende for elev.no:
"Norge har fått nye næringsminister. Bosnia og Hercegovina har fått tre nye presidenter – en for hver etniske gruppe. Ikke bare det, de har fått to nye regjeringer også – en for hver av de to selvstyrte delene som til sammen utgjør Bosnia og Hercegovina: Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia og Hercegovina. For en skarve nordmann - og sikkert også for en lokal skoleelev - er det nesten til å bli litt svimmel av. Men det stopper ikke der! Mange byer som er multietnisk sammensatt, slik som Mostar, har to borgermestere."
Men egentlig er det hele ganske enkelt - det fant vi ut da Martin og Tine var på besøk. Vi hadde en søt liten leiebil og vi var fire stykker som kjørte rundt i den. Naturlig nok er det mest behagelig å sitte i forsetet, så det gikk på rundgang. Litt som å være president i Bosnia-Hercegovina: Man roterer på å sitte i forsetet/presidentsetet, men alle beslutningene er det likevel han som sitter i førersetet - The High Representative of Bosnia and Herzegovina - som tar...
Av og til er det herlig å glemme at man studerer statsvitenskap!
Beauty lost and found
Det har vært dårlig vær en stund nå. Hver gang jeg har satt nesa utenfor døra har det regnet – gjerne vannrett – og/eller blåst som en gal. Derfor har det liksom blitt til at jeg har satt øynene i asfalten, trukket skuldrene oppunder ørene, stukket hodet fram og gått dit jeg skal, omtrent som om jeg skulle hatt skylapper på. Enhver gåtur har hatt et mål, et sted jeg skal, et sted jeg må nå. På den måten har jeg helt glemt å se rundt meg, se på all den ufattelige skjønnheten som er der, om man bare klarer å ta den innover seg.
Helt til forrige søndag. Plutselig var det atten grader og strålende sol, og for første gang på lenge gikk jeg ut en tur bare for å gå, bare for å kikke, bare for å ha det fint. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk, og det slo meg at jeg fullstendig hadde glemt hvor vakker Mostar er, med den smaragdgrønne elva, de flotte broene, alle minaretene og de ærverdige gamle bygningene – ja selv ruinene har en merkelig form for skjønnhet – en litt vond og trist skjønnhet – i seg. Og det digre korset som står oppå fjelltoppen, som et symbol på hvem som bestemmer i den enden av byen, – en provokasjon vil mange si – pent er det ikke, men det bidrar likevel til å gjøre Mostar til en helt spesiell by med en unik stemning.
Jeg ruslet og jeg gikk, før jeg endte opp på utekafeen Calamus, som byr på en aldeles nydelig utsikt over byen. Der satt jeg i mange timer, bare i selskap av Nina Simone, og nøt utsikten. Men det er en litt vond skjønnhet som preger Mostar, for store deler av byen er jo fortsatt istykkerbombet. Jeg kan bare forestille meg hvor utrolig flott det må ha vært her før alle bombene og granatene gjorde sine inntog.
Jeg innser at jeg en stund har vært for oppslukt av dagliglivet, av effektiviteten til å se hvor heldig jeg er som bor midt i alt dette flotte. Etter denne søndagen husker jeg det igjen. Før gikk jeg alltid den raskeste veien, nå går jeg omveier for å kunne gå over gamlebroen for å minne meg selv på den nydelige utsikten derfra. Det er da jeg innser at jeg er blitt ordentlig glad i Mostar!
Helt til forrige søndag. Plutselig var det atten grader og strålende sol, og for første gang på lenge gikk jeg ut en tur bare for å gå, bare for å kikke, bare for å ha det fint. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk, og det slo meg at jeg fullstendig hadde glemt hvor vakker Mostar er, med den smaragdgrønne elva, de flotte broene, alle minaretene og de ærverdige gamle bygningene – ja selv ruinene har en merkelig form for skjønnhet – en litt vond og trist skjønnhet – i seg. Og det digre korset som står oppå fjelltoppen, som et symbol på hvem som bestemmer i den enden av byen, – en provokasjon vil mange si – pent er det ikke, men det bidrar likevel til å gjøre Mostar til en helt spesiell by med en unik stemning.
Jeg ruslet og jeg gikk, før jeg endte opp på utekafeen Calamus, som byr på en aldeles nydelig utsikt over byen. Der satt jeg i mange timer, bare i selskap av Nina Simone, og nøt utsikten. Men det er en litt vond skjønnhet som preger Mostar, for store deler av byen er jo fortsatt istykkerbombet. Jeg kan bare forestille meg hvor utrolig flott det må ha vært her før alle bombene og granatene gjorde sine inntog.
Jeg innser at jeg en stund har vært for oppslukt av dagliglivet, av effektiviteten til å se hvor heldig jeg er som bor midt i alt dette flotte. Etter denne søndagen husker jeg det igjen. Før gikk jeg alltid den raskeste veien, nå går jeg omveier for å kunne gå over gamlebroen for å minne meg selv på den nydelige utsikten derfra. Det er da jeg innser at jeg er blitt ordentlig glad i Mostar!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
