Femten hunder på taket

Abrasevic er mitt ubestridte favorittsted i Mostar. Stedet har alt; en koselig kafé med herlig jazzmusikk, bar om kvelden – også den med god musikk, god, varm og åpen stemning, folk som bare kan beskrives på samme måte, konserter i verdensklasse med (ennå) ukjente band, poesilesninger og (hold deg fast!) Mostars eneste kinotilbud, i form av en filmklubb som arrangerer filmvisninger i ny og ne. Bare én ting har de ikke lenger, og det er de femten valpene på taket. Ja, femten valper på taket og to mammahunder attpåtil. Abrasevic har nemlig tatt til seg to gatehunder. Det er nok de to lykkeligste gatehundene i Mostar. De får mat og de får kos, de vet at de hører hjemme på Abrasevic, og likevel nyter de all den friheten til å gjøre hva pokker de vil som ligger i det å være en gatehund. Og så fikk begge hundene valper samtidig. Resultatet var femten vanvittig søte små krabater, som nå (til min store skuffelse) har fått nye hjem.

Hvilket språk snakker du?

Selv om mange vil hevde at Norge og Bosnia er to fundamentalt ulike land[1], så er det likevel noen ting mitt gamle og nye hjemland har til felles. Språkkonflikt for eksempel. Som norsk-tsjekker[2] har jeg alltid vært litt fascinert over hvor mye det går an å krangle om noe så lite substansielt som forskjellen på nynorsk og bokmål. I det gamle Tsjekkoslovakia virker det ikke som det der var noe særlig til problem å bry seg om. Man var fornøyd med å forstå hverandre enten det ble snakket tsjekkisk eller slovakisk, og valgte å ikke lage noe mer baluba ut av den saken. I Norge ble skolebøker brent, fordi de var skrevet på samnorsk. Noe lignende kan jeg uten problemer se for meg skje i Bosnia også. Her er nemlig språkkonflikt et spørsmål om liv og død, om identitet og etnisitet. Et høyst betent tema med andre ord.

Da Bosnia enda var en del av Jugoslavia var dette med språk aldri noe særlig stort problem. Tito var sjef, og det offisielle språket het serbokroatisk. Jeg ser for meg at det var noe tilsvarende samnorsken. Rundt om snakket folk dialekter av språket. Noen lå nærmere det som ble snakket i Kroatia, andre nærmere serbisk og andre igjen snakket en blanding. Generelt har jeg inntrykk av at de færreste tenkte noe særlig over hva slags blanding de snakket. Å forstå hverandre var ikke noe problem – forskjellen mellom serbisk og kroatisk er langt mindre enn forskjellen mellom enkelte norske dialekter.

Så kom krigen. Og alt ble annerledes. Plutselig var etnisitet alt, identitet var nøkkelen, det som i så mange tragiske tilfeller skilte mellom liv og død. I Anneks 4 til Daytonavtalen – som tilfeldigvis er Bosnias grunnlov - ble Bosnia gjenskapt som en multietnisk stat, med tre offisielle språk: kroatisk, serbisk og bosnisk. I følge lingvistene er det høyst tvilsomt om disse tre språkene egentlig – rent faglig – kan kalles separate språk, nei det dreier seg heller om dialekter av det samme språket. Likevel er det forståelig at det i et land, der det nettopp var utkjempet en krig på grunnlag av etnisk tilhørighet, ble viktig å understreke forskjellene i språk. Dermed ble det viktig å snakke riktig: om du bestiller en kava eller en kafa forteller straks den du snakker med hvorvidt du er kroat eller bosniakk. I en periode etter krigen var det å bestille en kafa (bosnisk) i Vest-Mostar nok til å få seg en på tygga, om ikke mer.

Vi nordmenn krangler riktignok mye om målformene våre, men så vidt jeg vet har vi bare en nasjonalsang – på bokmål. Bosnia er vel sannsynligvis det eneste landet i verden som har en nasjonalsang fullstendig uten tekst – det ble for vanskelig å enes om hvilket språk den skulle være på[3].
Sånn oppstår mange morsomme situasjoner for meg selv. Jeg treffer for eksempel lokale som i fullt alvor kan fortelle at de snakker fire språk: engelsk, bosnisk, serbisk og kroatisk. Så da jeg skulle oppdatere CV’en min nylig, førte jeg like greit opp ”bosnisk/kroatisk/serbisk språk”. Den politisk korrekte betegnelsen er ganske enkelt ”lokalt språk” – sier du til en kroat at du lærer bosnisk (eller omvendt), kan du i enkelte tilfeller risikere å miste en venn. Med fare for å virke stor på det, må jeg si at jeg skulle ønske folk fant bedre ting å bruke energien sin på enn språkstrid – både i Norge og i Bosnia. Særlig med tanke på alle de problemene det bosniske samfunnet står ovenfor, synes språk som en veldig lite hensiktsmessig ting å slåss om. Hvorfor slåss når det som trengs er samhold og vilje til å kjempe for felles saker, slik at framtiden blir lysere for alle landets innbyggere? Personlig prøver jeg å unngå å si lokalt språk, og sier heller ”vaš jezik” – altså deres språk. Når folk betegner kroatisk, bosnisk og serbisk som ”naš jezik” – vårt språk - ja da tror jeg det er et godt utgangspunkt for framtiden!

[1] Sånn som for eksempel Sumatra Bose, som i boka ”Bosnia after Dayton” hevder at "Tre land, så kuturelt og politisk ulike som Norge, Bosnia og Argentina..."
[2] Takk til Språkrådet for at de minnet meg på at jeg ikke er etnisk norsk!
[3] For ikke å snakke om at det var vanskelig å finne et tema for teksten man kunne enes om, i et land der serberne ønsker å løsrive seg, og som storparten av kroatene heller ikke er begeistret for å være en del av.

Hvorfor kvinner er menn overlegne - en studie i Balkans machokultur

Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke hadde den minste peiling på bosnisk kultur og samfunn før jeg flyttet hit. Som de aller fleste barn utlært i norsk skole, der mottoet er at Norge er verdens navle, var Balkan bare en stor svart flekk på kartet der det var masse krig og hat og jævelskap (for ikke å snakke om at å lære geografien i det området ikke er noe vits i uansett, for grensene skifter jo like ofte som vi skifter undertøy i Norge). Dessuten har de en vanvittig machokultur. Veldig pussig, men det er de to tingene jeg trodde jeg visste om Balkan før jeg kom hit.

For å ta begrepsavklaringen først: hva tenker du når du hører Balkan? Jeg tør vedde på at inni de fleste norske hoder så er Balkan sånn omtrentlig synonymt med Ville Vesten. Det er de aller fleste som kommer herfra klar over. Derfor prøver de å unngå betegnelsen "Balkan" når de kan.

Jeg tror sjelden jeg har fått et så såret blikk som da jeg - skuffet og opprørt over ikke å få adgang til en landskampvisning fordi det var en ren guttekveld - liret av meg frasen "forbanna Balkan-machoer!" Ikke bare hadde jeg manifestert mine fordommer mot det bosniske samfunnet, nei jeg hadde i samme slengen generalisert på den styggeste måten jeg kunne og sidestilt den bosniske mannen med for eksempel den albanske (og han har mange bosniere en hel masse fordommer mot.).

Lonley Planet-boka klarte å skremme meg ganske kraftig før jeg kom hit, da de kunne fortelle at dersom jenter var i selskap av menn, så kunne de forvente å bli behandlet som luft fordi det bare var mannen som ble ansett som en reell samtalepartner. Jeg har enda til gode å føle meg som luft. En annen ting jeg knapt har merket noe til er "blond jente-effekten". Det er nesten så jeg våger å si at mitt blonde hår vekket mer oppmerksomhet hos det motsatte kjønn i Tyskland enn her.

Så hvorfor har jeg da alltid trodd at Bosnia (nest etter Latin-Amerika) er machismens hjemland? De første ukene gikk jeg og stusset på det. Over alt ble jeg behandlet med respekt, ingen så ned på meg og ikke ble jeg lagt an på av ekle, fulle, gamle menn, slik jeg ofte blir i Norge. Jeg har etterhvert diskutert saken litt med en del av mine guttevenner her nede, og jeg skal la dem slippe til nå.

Vlatko ser omtrent akkurat sånn ut som man forestiller seg en kjekk Balkan-macho. Han leder den lokale versjonen av Topp 20 på TV og det er nok mer enn én jente i Mostar som svermer kraftig for han. Vlatko er en sjarmør - en som vanligvis har opptil tre kjærester samtidig, noe som er en kunst i en så liten by som Mostar. Da krigen kom til Mostar brøt Vlatko og et par kompiser seg inn i den lokale videosjappa og stjal alle krigs- og pornofilmene de hadde. Det var visst nok filmer til å underholde dem så lenge krigen varte.
Vlatko mener at det slett ikke er en machokultur i Bosnia - det er bare på overflaten. For egentlig er det kvinnene som styrer verden, det bare synes ikke. Grunnen er at bak enhver stor mann står en enda større kvinne. Og jenter som drikker gutta under bordet, det er vanvittig kult, det bare er ikke så mange av dem (og jeg er i hvertfall ikke en av dem).

Bandi er en annen lokal sjarmør, riktignok ikke av Vlatkos kaliber, men også han vet å anvende sjarmen til sin fordel. Bandi er helt enig med Vlatko i at kvinner er menn overlegne, men hans forklaring er litt annerledes. Bandi liker nemlig godt å se på dokumentarfilmer på TV, og gjenforteller stadig hva han har lært - så også om kvinners overlegenhet. Og grunnen til at kvinner er menn overlegne, er ganske enkelt at kvinner er i stand til å multitaske. "Beviset" for det var meg selv. Den kvelden vi hadde denne samtalen var jeg ute med en gruppe på fem gutter. Jeg satt og snakket med Bandi og Vlatko, men kunne likevel gjengi hva den andre gruppen snakket om - jeg er jo kvinne og kan derfor konsentrere meg om to ting samtidig! Ingen av gutta klarte det samme.
At Bandi overhodet ikke er i stand til multitasking oppdaget jeg da han kjørte meg hjem forleden. Han var helt edru, men jeg har likevel aldri vært så redd for livet mitt i en bil før. Bandi fortalte nemlig om det nyeste filmprosjektet sitt, noe som skjedde ved bruk av både hender og føtter uten tanke på at han faktisk skulle kjøre bilen...

På én måte er Bandi og Vlatko de perfekte eksempelene på den balkan-machoen jeg hadde sett for meg før jeg kom hit - men likevel er de alt annet enn det. De behandler kvinner med respekt, selv om de er playere av det store slaget. Men dem har vi jo minst like mange av i Norge, det er ikke et kulturelt trekk ved Bosnia!
Kvinner er visst menn overlegne. Jeg jobber fortsatt med å overbevise vennene mine om at det slett ikke er sånn - at kvinner og menn er akkurat like bra... Og inntil de innser det, gleder jeg meg over multitasking-evnen min og lar være å kjøre bil med Bandi!

Jeg skal ta ansvar for mitt klima

Jeg tror at klimasaken er i ferd med å bli trendy og populær også blant "folk flest". Hvorfor? Vel, i dagens nettutgave av VG er det hele tre saker som handler om klimautslipp og global oppvarming. Det er nye toner. Og Nettavisen skriver at "å tenke miljø er blitt trendy". Dessuten har FrP etter mye om og men nølende gått med på at kanskje det faktisk er menneskeskapte klimaendringer på gang. Det er faktisk ganske stort, selv om veien fram til "miljøpartiet FrP" vel mildt sagt kan sies å være lang, svingete og humpete.
Jeg tror også at når lederen for Lavutslippsutvalget, Jørgen Randers sier at det er "rasende billig" å kutte norges klimagassutslipp med 70% så bidrar det sterkt til å gjøre klimasaken spiselig selv for de mest innbitte motstanderne av klimatiltak. Herr Randers er allerde på god vei til å bli min nye helt.

Uansett. Miljø har alltid vært min greie. Likevel har jeg flydd så mye i mitt liv at jeg sikkert har skapt både en og to flommer i Bangladesh helt på egenhånd. Fra nå av skal jeg i hvertfall investere en hundrelapp i klimabillett hver gang jeg flyr. Det bør alle andre vurdere også.
Sjekk ut www.mittklima.no

Om å leve av å gå på kafé

Jeg lurer på hva de lever av i Bosnia. Etter tre måneder lurer jeg like mye på det som da jeg kom. For meg ser det ut som de lever av å servere hverandre kaffe. Kaféliv er de store på. Helt enorme faktisk. Jeg har aldri gått så mye på kafé før som her - og jeg gikk generelt mye på kafé både i Oslo og Berlin. Man går på kafé til alle døgnets tider og gjerne mange ganger om dagen. Men et helt land kan vel neppe leve av å servere hverandre (importert) kaffe, kan det vel? Et eller annet sted må jo verdiene som siden går inn i tjenesteytende sektor skapes - det er i hvert fall det vi lærer i samfunnsøkonomien.

Så hva lever de av? Hvertfall ikke av å produsere dagligvarer. Det å gå på supern i Bosnia og i Kroatia er nøyaktig den samme opplevelsen, for 9 av 10 produkter du finner i hyllene til det bosniske supermarkedet er produsert i Kroatia uansett. Og det siste produktet, det som ikke kommer fra Kroatia, er fort vekk importert fra Tyskland. De eneste lokalproduserte matvarene er stort sett melke- og bakeprodukter som ikke kan fraktes over store avstander av enkle holdbarhetshensyn.

Mostar står jo på UNESCOs World Heritage List - det bringer naturlig nok en del turister med seg. Men jeg tviler meget sterkt på at turismen bidrar noe særlig til bruttonasjonalproduktet, ettersom alle turistene stort sett bare suser innom på en halvdagstur mens de egentlig tilbringer ferien et eller annet sted langs den kroatiske kysten. De ankommer i de fancy aircondition-bussene sine, løper en gang rundt gamlebyen i hælene på guiden som de gjerne har med seg fra Kroatia, tar et par bilder av gamlebroa før de haster tilbake til det behaglige resort-hotellet sitt. Ikke veldig rart at Kroatias BNP er nesten fire ganger så høyst som Bosnias. Er Mostar riktig så heldig, så spiser de en rask lunsj på en av resturantene og kanskje de kjøper med seg et gevær ("ekte! brukt under krigen!") eller en kaffekjele til å lage tyrkisk kaffe med, men that's it! Noen turister forviller seg til Sarajevo også, men jeg ser ikke helt de store pengene rulle inn av den grunn.

Landbruk da kanskje? Neppe. Det holder vel i grunn å si landminer.
Industrien er generelt lite effektiv og fabrikkene ligger på de pussigste stedene, takket være Titos redsel for at Sovjet skulle invadere Jugoslavia. Som Noel Malcolm så slående uttrykker det i denne kjekke boka "Factories were built in splendid isolation from roads, infrastructure and competent workforce". Det er nok ikke industri de lever av heller.

Så hva er det da som får økonomien til å gå rundt? Tja, den går vel ikke egentlig så voldsomt godt rundt. Handelsbalansen er negativ og de økonomiske problemene (les: arbeidsledighet) står i kø. At det ikke går verre enn det gjør tror jeg skyldes to ting:
For det første er den Bosniske Marken fast knyttet til Euroen (tidligere var den knyttet i et en til en-forhold til alle stabile valutaers flaggskip: den tyske Marken). Det gir en viss stabilitet.
For det andre: internasjonale penger. Det er leit å si, men jo mer tid jeg tilbringer her, jo mer overbevist blir jeg om at det er internasjonale "peace and understanding-penger" som holder landet gående.
Jeg elsker bosnisk kafékultur. Skulle bare ønske det ikke var den eneste næringen de hadde...!

Lekende lett - politikk for dummies

Det bosniske politiske systemet er slett ikke for pyser. Det er laget for å forvirre, det er jeg ganske så overbevist om. Rett etter presidentvalget i oktober skrev jeg følgende for elev.no:

"Norge har fått nye næringsminister. Bosnia og Hercegovina har fått tre nye presidenter – en for hver etniske gruppe. Ikke bare det, de har fått to nye regjeringer også – en for hver av de to selvstyrte delene som til sammen utgjør Bosnia og Hercegovina: Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia og Hercegovina. For en skarve nordmann - og sikkert også for en lokal skoleelev - er det nesten til å bli litt svimmel av. Men det stopper ikke der! Mange byer som er multietnisk sammensatt, slik som Mostar, har to borgermestere."

Men egentlig er det hele ganske enkelt - det fant vi ut da Martin og Tine var på besøk. Vi hadde en søt liten leiebil og vi var fire stykker som kjørte rundt i den. Naturlig nok er det mest behagelig å sitte i forsetet, så det gikk på rundgang. Litt som å være president i Bosnia-Hercegovina: Man roterer på å sitte i forsetet/presidentsetet, men alle beslutningene er det likevel han som sitter i førersetet - The High Representative of Bosnia and Herzegovina - som tar...

Av og til er det herlig å glemme at man studerer statsvitenskap!

Beauty lost and found

Det har vært dårlig vær en stund nå. Hver gang jeg har satt nesa utenfor døra har det regnet – gjerne vannrett – og/eller blåst som en gal. Derfor har det liksom blitt til at jeg har satt øynene i asfalten, trukket skuldrene oppunder ørene, stukket hodet fram og gått dit jeg skal, omtrent som om jeg skulle hatt skylapper på. Enhver gåtur har hatt et mål, et sted jeg skal, et sted jeg må nå. På den måten har jeg helt glemt å se rundt meg, se på all den ufattelige skjønnheten som er der, om man bare klarer å ta den innover seg.
Helt til forrige søndag. Plutselig var det atten grader og strålende sol, og for første gang på lenge gikk jeg ut en tur bare for å gå, bare for å kikke, bare for å ha det fint. Jeg gikk og jeg gikk og jeg gikk, og det slo meg at jeg fullstendig hadde glemt hvor vakker Mostar er, med den smaragdgrønne elva, de flotte broene, alle minaretene og de ærverdige gamle bygningene – ja selv ruinene har en merkelig form for skjønnhet – en litt vond og trist skjønnhet – i seg. Og det digre korset som står oppå fjelltoppen, som et symbol på hvem som bestemmer i den enden av byen, – en provokasjon vil mange si – pent er det ikke, men det bidrar likevel til å gjøre Mostar til en helt spesiell by med en unik stemning.
Jeg ruslet og jeg gikk, før jeg endte opp på utekafeen Calamus, som byr på en aldeles nydelig utsikt over byen. Der satt jeg i mange timer, bare i selskap av Nina Simone, og nøt utsikten. Men det er en litt vond skjønnhet som preger Mostar, for store deler av byen er jo fortsatt istykkerbombet. Jeg kan bare forestille meg hvor utrolig flott det må ha vært her før alle bombene og granatene gjorde sine inntog.
Jeg innser at jeg en stund har vært for oppslukt av dagliglivet, av effektiviteten til å se hvor heldig jeg er som bor midt i alt dette flotte. Etter denne søndagen husker jeg det igjen. Før gikk jeg alltid den raskeste veien, nå går jeg omveier for å kunne gå over gamlebroen for å minne meg selv på den nydelige utsikten derfra. Det er da jeg innser at jeg er blitt ordentlig glad i Mostar!