Hvilket språk snakker du?

Selv om mange vil hevde at Norge og Bosnia er to fundamentalt ulike land[1], så er det likevel noen ting mitt gamle og nye hjemland har til felles. Språkkonflikt for eksempel. Som norsk-tsjekker[2] har jeg alltid vært litt fascinert over hvor mye det går an å krangle om noe så lite substansielt som forskjellen på nynorsk og bokmål. I det gamle Tsjekkoslovakia virker det ikke som det der var noe særlig til problem å bry seg om. Man var fornøyd med å forstå hverandre enten det ble snakket tsjekkisk eller slovakisk, og valgte å ikke lage noe mer baluba ut av den saken. I Norge ble skolebøker brent, fordi de var skrevet på samnorsk. Noe lignende kan jeg uten problemer se for meg skje i Bosnia også. Her er nemlig språkkonflikt et spørsmål om liv og død, om identitet og etnisitet. Et høyst betent tema med andre ord.

Da Bosnia enda var en del av Jugoslavia var dette med språk aldri noe særlig stort problem. Tito var sjef, og det offisielle språket het serbokroatisk. Jeg ser for meg at det var noe tilsvarende samnorsken. Rundt om snakket folk dialekter av språket. Noen lå nærmere det som ble snakket i Kroatia, andre nærmere serbisk og andre igjen snakket en blanding. Generelt har jeg inntrykk av at de færreste tenkte noe særlig over hva slags blanding de snakket. Å forstå hverandre var ikke noe problem – forskjellen mellom serbisk og kroatisk er langt mindre enn forskjellen mellom enkelte norske dialekter.

Så kom krigen. Og alt ble annerledes. Plutselig var etnisitet alt, identitet var nøkkelen, det som i så mange tragiske tilfeller skilte mellom liv og død. I Anneks 4 til Daytonavtalen – som tilfeldigvis er Bosnias grunnlov - ble Bosnia gjenskapt som en multietnisk stat, med tre offisielle språk: kroatisk, serbisk og bosnisk. I følge lingvistene er det høyst tvilsomt om disse tre språkene egentlig – rent faglig – kan kalles separate språk, nei det dreier seg heller om dialekter av det samme språket. Likevel er det forståelig at det i et land, der det nettopp var utkjempet en krig på grunnlag av etnisk tilhørighet, ble viktig å understreke forskjellene i språk. Dermed ble det viktig å snakke riktig: om du bestiller en kava eller en kafa forteller straks den du snakker med hvorvidt du er kroat eller bosniakk. I en periode etter krigen var det å bestille en kafa (bosnisk) i Vest-Mostar nok til å få seg en på tygga, om ikke mer.

Vi nordmenn krangler riktignok mye om målformene våre, men så vidt jeg vet har vi bare en nasjonalsang – på bokmål. Bosnia er vel sannsynligvis det eneste landet i verden som har en nasjonalsang fullstendig uten tekst – det ble for vanskelig å enes om hvilket språk den skulle være på[3].
Sånn oppstår mange morsomme situasjoner for meg selv. Jeg treffer for eksempel lokale som i fullt alvor kan fortelle at de snakker fire språk: engelsk, bosnisk, serbisk og kroatisk. Så da jeg skulle oppdatere CV’en min nylig, førte jeg like greit opp ”bosnisk/kroatisk/serbisk språk”. Den politisk korrekte betegnelsen er ganske enkelt ”lokalt språk” – sier du til en kroat at du lærer bosnisk (eller omvendt), kan du i enkelte tilfeller risikere å miste en venn. Med fare for å virke stor på det, må jeg si at jeg skulle ønske folk fant bedre ting å bruke energien sin på enn språkstrid – både i Norge og i Bosnia. Særlig med tanke på alle de problemene det bosniske samfunnet står ovenfor, synes språk som en veldig lite hensiktsmessig ting å slåss om. Hvorfor slåss når det som trengs er samhold og vilje til å kjempe for felles saker, slik at framtiden blir lysere for alle landets innbyggere? Personlig prøver jeg å unngå å si lokalt språk, og sier heller ”vaš jezik” – altså deres språk. Når folk betegner kroatisk, bosnisk og serbisk som ”naš jezik” – vårt språk - ja da tror jeg det er et godt utgangspunkt for framtiden!

[1] Sånn som for eksempel Sumatra Bose, som i boka ”Bosnia after Dayton” hevder at "Tre land, så kuturelt og politisk ulike som Norge, Bosnia og Argentina..."
[2] Takk til Språkrådet for at de minnet meg på at jeg ikke er etnisk norsk!
[3] For ikke å snakke om at det var vanskelig å finne et tema for teksten man kunne enes om, i et land der serberne ønsker å løsrive seg, og som storparten av kroatene heller ikke er begeistret for å være en del av.