Aldri igjen

På lørdag var jeg på åpningen av en kunstutstilling her i Mostar. Den bestod av svarthvittfotografier, alle relatert til krigen i Bosnia. Et foto fanget oppmerksomheten min.

Ved første øyekast viser bildet en kvinne i tradjsonell muslimsk drakt i det hun betrakter et utstillingsvindu. Det kunne ha vært et foto som fanget kontrasten mellom det tradisjonelle - drakten - og det moderne - shoppingvinduet. Det er det ikke. Det er nemlig ikke et butikkvindu kvinnen er oppslukt av, nei, det er et museumsvindu. Anne Frank-museet i Amsterdam, for å være helt konkret. Og hvem er så kvinnen på bildet? Jo, hun er en av de mange, mange kvinnene i Foreningen for overlevende fra Srebrenica. En som har opplevd folkemord på kroppen på tur til et Holocaust-museum. Paradoksalt.

Jeg klarer ikke slutte å tenke på det fotografiet. Det minner meg på en av de tingene som provoserer meg mest ved undervisningen om Holocaust i Europa. Vi reiser i flokk til Auschwitz og Sachsenhausen og sier indignert aldri igjen! Vi leser om hvordan Hitler fortryllet massene, som i sin tur tillot at deres ledere gjennomførte et gedigent folkemord, for siden å si at de ikke visste hvilke grusomheter som ble utført i deres navn, og atter en gang sier vi aldri igjen, vi er kloke av skade nå!

Men det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Det skjedde i Bosnia. Vi ga faen. Det skjedde i Rwanda. Ingen brydde seg. Det skjer i dette øyeblikk i Darfur. Bryr vi oss?
Hvor er massene som har besøkt konsentrasjonsleire opp gjennom årene og som har erklært at dette aldri igjen skal skje?

Det er enkelt å reise til en konsentrasjonsleir, bli opprevet og si at dette tillater vi aldri igjen. Det er vanskelig å sørge for at det blir en realitet. Jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften.

Hvorfor jeg synes tysk er et fantastisk språk?

Fordi det inneholder ord som Dienstrechstneuordnungsgesetz. Og like viktig; selv ikke den største idiot finner på å lage en ord delings feil ut av det. Halleluja!

Jeg er akkurat kommet hjem fra jobb og sitter på rommet mitt og hører at det kalles til morgenbønn. Morgenbønn ja, det er den klokka fem om morgenen. Noen dager ender man med å gjøre en haug ting man egentlig aldri har sett for seg en selv gjøre. I dag (eller kanskje heller i går?) er en sånn dag. Kommet hjem fra jobb sa jeg. Neida, elevene mine har ikke gått helt bananas, arbeidsdagen med dem ender fortsatt klokka fem. Altså den vanlige klokka fem, den om dagen. Men, nå er jeg altså blitt frivillig bardame. Meg. Dæven. Jeg som er altfor høflig og bare smiler forlegent når ekle menn sier ekle ting til meg. Og det gjør de jo generelt hele tiden. (Var det noen som nevnte fluepapir?) Nesten i hvertfall. Jeg. Bardame. Og neida, det dreier seg ikke om "trygge" omgivelser på SV-kjelleren en gang, nei det er for feiginger. Bardame på Balkan. Hu hei! Men det var moro. Og jeg har vært litt frekk med noen ekle menn. De blir litt redd når jeg forteller at jeg har bodd i El Salvador. Og alle sammen passer på meg uansett. Kan jo ikke plage lille Norge!

Den som tror det ender der, den tar smertelig feil. Når man først finner på sprell, så får man jammen gjøre det ordentlig. Så jeg takket like gjerne ja til å stå og danse rundt et bål omgitt av kameraer. Musikkvideoinnspilling kalles det. Jeg tror kanskje jeg ble klippet ut av scenen da, det var andre som var hippere enn meg. Det er nok like greit. Men kanskje, kanskje kan man glimte fem sekunder av meg dansende rundt et bål i Zanas neste musikkvideo. Men jeg tror ikke man legger merke til meg uansett. Zana vrikker seg nemlig ved siden av, i en kanllrosa, lårkort og wow! utringet kjole. Og godt er det, ville ikke vært mye til popstjerne om ikke.

Nei, nå er det natta. Blir spennende å se hva morgendagen bringer!

I dag har jeg kjøpt den dyreste bosniske vinen som finnes på markedet.

Den kostet mindre enn den billigste du får tak i på Polet.

Jeg, midt i Europa

Jo flere grenser jeg krysser, jo klarere blir det at det fine lille røde passet mitt er en av mine beste venner. Jeg blir ikke utkommandert av bussen og får ikke baggasjen min enevendt, slik damen fra Tel Aviv fikk på grensa til Makedonia. Ei heller blir jeg tvunget til å gå av bussen og bli igjen på en grenseovergang midt ute i gok klokka halv fire om natta, fordi et bulgarsk pass ikke er godt nok for å komme inn i Bosnia uten visum - til tross for at Bulgaria er EU-medlem. Jeg slipper også å stå i kø foran den italienske ambassaden fra midnatt til den åpner klokka ti, slik de som er så uheldige å ha et bosnisk pass er nødt til, dersom de vil ta en svipptur til den andre siden av Adriaterhavet.

Det lille røde er gull verdt. Ganske enkelt.

Har man et sånt kommer man rundt til masse spennende steder: et par timer og Kroatias nydelige kyst ligger for dine føtter. Åtte timer og man kan nyte det urbane livet i enten Beograd eller Zagreb. Tolv timer og man kan være i Budapest eller i Wien. Slå på enda en time fra Wien og du er i Bratislava. En natts fergetur og du kan spise pasta al dente og hva du ellers måtte ha lyst på av italienske spesialiter til du sprekker.
Så lenge du har det rette passet - hvor tragisk det enn er.