Femten hunder på taket

Abrasevic er mitt ubestridte favorittsted i Mostar. Stedet har alt; en koselig kafé med herlig jazzmusikk, bar om kvelden – også den med god musikk, god, varm og åpen stemning, folk som bare kan beskrives på samme måte, konserter i verdensklasse med (ennå) ukjente band, poesilesninger og (hold deg fast!) Mostars eneste kinotilbud, i form av en filmklubb som arrangerer filmvisninger i ny og ne. Bare én ting har de ikke lenger, og det er de femten valpene på taket. Ja, femten valper på taket og to mammahunder attpåtil. Abrasevic har nemlig tatt til seg to gatehunder. Det er nok de to lykkeligste gatehundene i Mostar. De får mat og de får kos, de vet at de hører hjemme på Abrasevic, og likevel nyter de all den friheten til å gjøre hva pokker de vil som ligger i det å være en gatehund. Og så fikk begge hundene valper samtidig. Resultatet var femten vanvittig søte små krabater, som nå (til min store skuffelse) har fått nye hjem.

Hvilket språk snakker du?

Selv om mange vil hevde at Norge og Bosnia er to fundamentalt ulike land[1], så er det likevel noen ting mitt gamle og nye hjemland har til felles. Språkkonflikt for eksempel. Som norsk-tsjekker[2] har jeg alltid vært litt fascinert over hvor mye det går an å krangle om noe så lite substansielt som forskjellen på nynorsk og bokmål. I det gamle Tsjekkoslovakia virker det ikke som det der var noe særlig til problem å bry seg om. Man var fornøyd med å forstå hverandre enten det ble snakket tsjekkisk eller slovakisk, og valgte å ikke lage noe mer baluba ut av den saken. I Norge ble skolebøker brent, fordi de var skrevet på samnorsk. Noe lignende kan jeg uten problemer se for meg skje i Bosnia også. Her er nemlig språkkonflikt et spørsmål om liv og død, om identitet og etnisitet. Et høyst betent tema med andre ord.

Da Bosnia enda var en del av Jugoslavia var dette med språk aldri noe særlig stort problem. Tito var sjef, og det offisielle språket het serbokroatisk. Jeg ser for meg at det var noe tilsvarende samnorsken. Rundt om snakket folk dialekter av språket. Noen lå nærmere det som ble snakket i Kroatia, andre nærmere serbisk og andre igjen snakket en blanding. Generelt har jeg inntrykk av at de færreste tenkte noe særlig over hva slags blanding de snakket. Å forstå hverandre var ikke noe problem – forskjellen mellom serbisk og kroatisk er langt mindre enn forskjellen mellom enkelte norske dialekter.

Så kom krigen. Og alt ble annerledes. Plutselig var etnisitet alt, identitet var nøkkelen, det som i så mange tragiske tilfeller skilte mellom liv og død. I Anneks 4 til Daytonavtalen – som tilfeldigvis er Bosnias grunnlov - ble Bosnia gjenskapt som en multietnisk stat, med tre offisielle språk: kroatisk, serbisk og bosnisk. I følge lingvistene er det høyst tvilsomt om disse tre språkene egentlig – rent faglig – kan kalles separate språk, nei det dreier seg heller om dialekter av det samme språket. Likevel er det forståelig at det i et land, der det nettopp var utkjempet en krig på grunnlag av etnisk tilhørighet, ble viktig å understreke forskjellene i språk. Dermed ble det viktig å snakke riktig: om du bestiller en kava eller en kafa forteller straks den du snakker med hvorvidt du er kroat eller bosniakk. I en periode etter krigen var det å bestille en kafa (bosnisk) i Vest-Mostar nok til å få seg en på tygga, om ikke mer.

Vi nordmenn krangler riktignok mye om målformene våre, men så vidt jeg vet har vi bare en nasjonalsang – på bokmål. Bosnia er vel sannsynligvis det eneste landet i verden som har en nasjonalsang fullstendig uten tekst – det ble for vanskelig å enes om hvilket språk den skulle være på[3].
Sånn oppstår mange morsomme situasjoner for meg selv. Jeg treffer for eksempel lokale som i fullt alvor kan fortelle at de snakker fire språk: engelsk, bosnisk, serbisk og kroatisk. Så da jeg skulle oppdatere CV’en min nylig, førte jeg like greit opp ”bosnisk/kroatisk/serbisk språk”. Den politisk korrekte betegnelsen er ganske enkelt ”lokalt språk” – sier du til en kroat at du lærer bosnisk (eller omvendt), kan du i enkelte tilfeller risikere å miste en venn. Med fare for å virke stor på det, må jeg si at jeg skulle ønske folk fant bedre ting å bruke energien sin på enn språkstrid – både i Norge og i Bosnia. Særlig med tanke på alle de problemene det bosniske samfunnet står ovenfor, synes språk som en veldig lite hensiktsmessig ting å slåss om. Hvorfor slåss når det som trengs er samhold og vilje til å kjempe for felles saker, slik at framtiden blir lysere for alle landets innbyggere? Personlig prøver jeg å unngå å si lokalt språk, og sier heller ”vaš jezik” – altså deres språk. Når folk betegner kroatisk, bosnisk og serbisk som ”naš jezik” – vårt språk - ja da tror jeg det er et godt utgangspunkt for framtiden!

[1] Sånn som for eksempel Sumatra Bose, som i boka ”Bosnia after Dayton” hevder at "Tre land, så kuturelt og politisk ulike som Norge, Bosnia og Argentina..."
[2] Takk til Språkrådet for at de minnet meg på at jeg ikke er etnisk norsk!
[3] For ikke å snakke om at det var vanskelig å finne et tema for teksten man kunne enes om, i et land der serberne ønsker å løsrive seg, og som storparten av kroatene heller ikke er begeistret for å være en del av.

Hvorfor kvinner er menn overlegne - en studie i Balkans machokultur

Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke hadde den minste peiling på bosnisk kultur og samfunn før jeg flyttet hit. Som de aller fleste barn utlært i norsk skole, der mottoet er at Norge er verdens navle, var Balkan bare en stor svart flekk på kartet der det var masse krig og hat og jævelskap (for ikke å snakke om at å lære geografien i det området ikke er noe vits i uansett, for grensene skifter jo like ofte som vi skifter undertøy i Norge). Dessuten har de en vanvittig machokultur. Veldig pussig, men det er de to tingene jeg trodde jeg visste om Balkan før jeg kom hit.

For å ta begrepsavklaringen først: hva tenker du når du hører Balkan? Jeg tør vedde på at inni de fleste norske hoder så er Balkan sånn omtrentlig synonymt med Ville Vesten. Det er de aller fleste som kommer herfra klar over. Derfor prøver de å unngå betegnelsen "Balkan" når de kan.

Jeg tror sjelden jeg har fått et så såret blikk som da jeg - skuffet og opprørt over ikke å få adgang til en landskampvisning fordi det var en ren guttekveld - liret av meg frasen "forbanna Balkan-machoer!" Ikke bare hadde jeg manifestert mine fordommer mot det bosniske samfunnet, nei jeg hadde i samme slengen generalisert på den styggeste måten jeg kunne og sidestilt den bosniske mannen med for eksempel den albanske (og han har mange bosniere en hel masse fordommer mot.).

Lonley Planet-boka klarte å skremme meg ganske kraftig før jeg kom hit, da de kunne fortelle at dersom jenter var i selskap av menn, så kunne de forvente å bli behandlet som luft fordi det bare var mannen som ble ansett som en reell samtalepartner. Jeg har enda til gode å føle meg som luft. En annen ting jeg knapt har merket noe til er "blond jente-effekten". Det er nesten så jeg våger å si at mitt blonde hår vekket mer oppmerksomhet hos det motsatte kjønn i Tyskland enn her.

Så hvorfor har jeg da alltid trodd at Bosnia (nest etter Latin-Amerika) er machismens hjemland? De første ukene gikk jeg og stusset på det. Over alt ble jeg behandlet med respekt, ingen så ned på meg og ikke ble jeg lagt an på av ekle, fulle, gamle menn, slik jeg ofte blir i Norge. Jeg har etterhvert diskutert saken litt med en del av mine guttevenner her nede, og jeg skal la dem slippe til nå.

Vlatko ser omtrent akkurat sånn ut som man forestiller seg en kjekk Balkan-macho. Han leder den lokale versjonen av Topp 20 på TV og det er nok mer enn én jente i Mostar som svermer kraftig for han. Vlatko er en sjarmør - en som vanligvis har opptil tre kjærester samtidig, noe som er en kunst i en så liten by som Mostar. Da krigen kom til Mostar brøt Vlatko og et par kompiser seg inn i den lokale videosjappa og stjal alle krigs- og pornofilmene de hadde. Det var visst nok filmer til å underholde dem så lenge krigen varte.
Vlatko mener at det slett ikke er en machokultur i Bosnia - det er bare på overflaten. For egentlig er det kvinnene som styrer verden, det bare synes ikke. Grunnen er at bak enhver stor mann står en enda større kvinne. Og jenter som drikker gutta under bordet, det er vanvittig kult, det bare er ikke så mange av dem (og jeg er i hvertfall ikke en av dem).

Bandi er en annen lokal sjarmør, riktignok ikke av Vlatkos kaliber, men også han vet å anvende sjarmen til sin fordel. Bandi er helt enig med Vlatko i at kvinner er menn overlegne, men hans forklaring er litt annerledes. Bandi liker nemlig godt å se på dokumentarfilmer på TV, og gjenforteller stadig hva han har lært - så også om kvinners overlegenhet. Og grunnen til at kvinner er menn overlegne, er ganske enkelt at kvinner er i stand til å multitaske. "Beviset" for det var meg selv. Den kvelden vi hadde denne samtalen var jeg ute med en gruppe på fem gutter. Jeg satt og snakket med Bandi og Vlatko, men kunne likevel gjengi hva den andre gruppen snakket om - jeg er jo kvinne og kan derfor konsentrere meg om to ting samtidig! Ingen av gutta klarte det samme.
At Bandi overhodet ikke er i stand til multitasking oppdaget jeg da han kjørte meg hjem forleden. Han var helt edru, men jeg har likevel aldri vært så redd for livet mitt i en bil før. Bandi fortalte nemlig om det nyeste filmprosjektet sitt, noe som skjedde ved bruk av både hender og føtter uten tanke på at han faktisk skulle kjøre bilen...

På én måte er Bandi og Vlatko de perfekte eksempelene på den balkan-machoen jeg hadde sett for meg før jeg kom hit - men likevel er de alt annet enn det. De behandler kvinner med respekt, selv om de er playere av det store slaget. Men dem har vi jo minst like mange av i Norge, det er ikke et kulturelt trekk ved Bosnia!
Kvinner er visst menn overlegne. Jeg jobber fortsatt med å overbevise vennene mine om at det slett ikke er sånn - at kvinner og menn er akkurat like bra... Og inntil de innser det, gleder jeg meg over multitasking-evnen min og lar være å kjøre bil med Bandi!