Guddommelig aktivist

Lederen for den ytterligående muslimske Wahabi-bevegelsen, som i den siste tiden har laget en hel del kvalm mot normale og moderate bosniske muslimer, nekter å anerkjenne noen jordisk makt som ikke bygger på hans tolkning av religionen.

Derfor kjører han konsekvent på rødt.

Det er hva jeg kaller guddommelig aktivisme!
Stå på!

Bosnia er landet der ingenting er tillatt, men alt er mulig

Disse visdomsordene kom fra min venn Goran en av de aller første dagene mine i Mostar. Den gang forsto jeg ikke den fulle dybden i det han hadde sagt, men for hver dag som går viser det seg å stemme bedre og bedre.
Ta i dag for eksempel. I dag har en kompis av Edo kjørt Edo, meg og to elever til Bileca for å gå på møte. To ganger ble vi vinket over av politiet, begge gangene kjørte vi så fort at førerkortet til sjåføren hadde blitt heftig prikkete om vi hadde vært i Norge. Den første gangen ble vi bare vinket videre før vi rakk å rulle ned vinduet en gang - politimannen kjente igjen sjåføren vår som en venn og gadd ikke bry seg noe videre med oss. Den neste gangen ble vi grundigere sjekket, men etter at vår kjære sjåfør klarte å innbille politimennene at vi var en internasjonal delegasjon på vei til Bileca med en større donasjon til skolen fikk vi kjøre videre - uten bot og uten bestikkelse. Helt utrolig.
I går traff jeg en amerikaner som skulle få noen til å fake et OHR-identifikasjonskort, for på den måten å slippe farstbøter ved å late som han har diplomatisk imunitet. Andre historier inkluderer Andreas, som lyktes i å krysse fire grenseoverganger mellom Bosnia og Kroatia uten pass.

Bosnia er virkelig landet der ingenting er tillatt og absolutt alt er mulig - om man bare er god til å bløffe.

Moro moro!

Melding mottatt på OSSE-sambandet fra en gruppe EUFOR-soldater som har kjørt seg bort på veien fra Sarajevo til Banja Luka: "Where the fuck is CAPAJEBO??"

Løsningen på mysteriet? Gutta befant seg i Øst-Sarajevo, som er serbisk, og dermed er normale bokstaver byttet ut med kyrilliske. Og da er plutselig CAPAJEBO = Sarajevo...
Godt vi har de store og sterke gutta i EUFOR til å underholde oss!

Kvinnedag i Bosnia

Jeg har alltid hatt et litt ambivalent forhold til kvinnedagen. I Norge syns jeg det blir mye rør om saker jeg ikke føler er så veldig viktige at det gjør noe - OK i år er jeg veldig for å ta natta og gatene tilbake - men å kjempe for at kvinner ikke skal ta mannens etternavn når de gifter seg, slik en aggresiv Ottar-dame gaulet om i et NRK-intevju for en tid tilbake, nu vel... I El Salvador syntes jeg kvinnedagen var utrolig viktig - listen over vettuge saker å gå i tog for var jo milelang. Å få lov til å ta abort dersom du blir gravid etter voldtekt for eksempel. Eller menneskelige arbeidsforhold i maquilaene for den saks skyld.
I Bosnia går de ikke i tog på kvinnedagen. I stedet synes dagen å være en krysning mellom morsdag og valentines day. Overalt poppet det opp blomsterselgere, og gutta vet å gjøre stas på alle jenter de kjenner. Jeg fikk rose av Vernes på kontoret, i likhet med alle de andre jentene som jobber der. En guttegjeng fra United World College uttrykte egentlig ganske godt hva jeg syns om den skikken: "vi bør kanskje spørre oss, om det å gi jenter blomster og gaver på kvinnedagen kanskje leder oppmerksomheten vekk fra de sakene som virkelig betyr noe".

Men det mest interessante med hele kvinnedagen, var en oppsetning av Eve Enslers Vaginamonologene oppført av United World College med et par lokale jenter på lasset. De delene av stykket som handler om kvinnelig orgasme, nytelse , seksuelt misbruk og generell kvinneundertrykking ble godt mottat av publikum, men samtidig var det klart at stykket var ganske kontorversielt. Der temaer som transseksualitet og det å være lesbisk ble tatt opp var det en helt, helt annen stemning blant publikum. I stedet for trampeklapp lød spredt og usikker applaus.
Det å være homofil er fortsatt enormt tabu i Bosnia - og grunn god nok til å få bank så det holder. Derfor tror jeg det var en ganske banebrytende oppsetning, som jeg er glad jeg fikk med meg.

Srebrenica

For oss som vil tro på det gode i verden og som ønsker å tro på at det internasjonale samfunn, og ikke minst FN, vil gjøre alt som står i deres makt for å forhindre lidelse i verden, er det å komme til Srebrenica et hardt slag i fjeset. Ord kan ikke uttrykke den lidelsen dette stedet bærer i seg.