Kvinnedag i Bosnia

Jeg har alltid hatt et litt ambivalent forhold til kvinnedagen. I Norge syns jeg det blir mye rør om saker jeg ikke føler er så veldig viktige at det gjør noe - OK i år er jeg veldig for å ta natta og gatene tilbake - men å kjempe for at kvinner ikke skal ta mannens etternavn når de gifter seg, slik en aggresiv Ottar-dame gaulet om i et NRK-intevju for en tid tilbake, nu vel... I El Salvador syntes jeg kvinnedagen var utrolig viktig - listen over vettuge saker å gå i tog for var jo milelang. Å få lov til å ta abort dersom du blir gravid etter voldtekt for eksempel. Eller menneskelige arbeidsforhold i maquilaene for den saks skyld.
I Bosnia går de ikke i tog på kvinnedagen. I stedet synes dagen å være en krysning mellom morsdag og valentines day. Overalt poppet det opp blomsterselgere, og gutta vet å gjøre stas på alle jenter de kjenner. Jeg fikk rose av Vernes på kontoret, i likhet med alle de andre jentene som jobber der. En guttegjeng fra United World College uttrykte egentlig ganske godt hva jeg syns om den skikken: "vi bør kanskje spørre oss, om det å gi jenter blomster og gaver på kvinnedagen kanskje leder oppmerksomheten vekk fra de sakene som virkelig betyr noe".

Men det mest interessante med hele kvinnedagen, var en oppsetning av Eve Enslers Vaginamonologene oppført av United World College med et par lokale jenter på lasset. De delene av stykket som handler om kvinnelig orgasme, nytelse , seksuelt misbruk og generell kvinneundertrykking ble godt mottat av publikum, men samtidig var det klart at stykket var ganske kontorversielt. Der temaer som transseksualitet og det å være lesbisk ble tatt opp var det en helt, helt annen stemning blant publikum. I stedet for trampeklapp lød spredt og usikker applaus.
Det å være homofil er fortsatt enormt tabu i Bosnia - og grunn god nok til å få bank så det holder. Derfor tror jeg det var en ganske banebrytende oppsetning, som jeg er glad jeg fikk med meg.