Hvorfor kvinner er menn overlegne - en studie i Balkans machokultur

Jeg innrømmer gladelig at jeg ikke hadde den minste peiling på bosnisk kultur og samfunn før jeg flyttet hit. Som de aller fleste barn utlært i norsk skole, der mottoet er at Norge er verdens navle, var Balkan bare en stor svart flekk på kartet der det var masse krig og hat og jævelskap (for ikke å snakke om at å lære geografien i det området ikke er noe vits i uansett, for grensene skifter jo like ofte som vi skifter undertøy i Norge). Dessuten har de en vanvittig machokultur. Veldig pussig, men det er de to tingene jeg trodde jeg visste om Balkan før jeg kom hit.

For å ta begrepsavklaringen først: hva tenker du når du hører Balkan? Jeg tør vedde på at inni de fleste norske hoder så er Balkan sånn omtrentlig synonymt med Ville Vesten. Det er de aller fleste som kommer herfra klar over. Derfor prøver de å unngå betegnelsen "Balkan" når de kan.

Jeg tror sjelden jeg har fått et så såret blikk som da jeg - skuffet og opprørt over ikke å få adgang til en landskampvisning fordi det var en ren guttekveld - liret av meg frasen "forbanna Balkan-machoer!" Ikke bare hadde jeg manifestert mine fordommer mot det bosniske samfunnet, nei jeg hadde i samme slengen generalisert på den styggeste måten jeg kunne og sidestilt den bosniske mannen med for eksempel den albanske (og han har mange bosniere en hel masse fordommer mot.).

Lonley Planet-boka klarte å skremme meg ganske kraftig før jeg kom hit, da de kunne fortelle at dersom jenter var i selskap av menn, så kunne de forvente å bli behandlet som luft fordi det bare var mannen som ble ansett som en reell samtalepartner. Jeg har enda til gode å føle meg som luft. En annen ting jeg knapt har merket noe til er "blond jente-effekten". Det er nesten så jeg våger å si at mitt blonde hår vekket mer oppmerksomhet hos det motsatte kjønn i Tyskland enn her.

Så hvorfor har jeg da alltid trodd at Bosnia (nest etter Latin-Amerika) er machismens hjemland? De første ukene gikk jeg og stusset på det. Over alt ble jeg behandlet med respekt, ingen så ned på meg og ikke ble jeg lagt an på av ekle, fulle, gamle menn, slik jeg ofte blir i Norge. Jeg har etterhvert diskutert saken litt med en del av mine guttevenner her nede, og jeg skal la dem slippe til nå.

Vlatko ser omtrent akkurat sånn ut som man forestiller seg en kjekk Balkan-macho. Han leder den lokale versjonen av Topp 20 på TV og det er nok mer enn én jente i Mostar som svermer kraftig for han. Vlatko er en sjarmør - en som vanligvis har opptil tre kjærester samtidig, noe som er en kunst i en så liten by som Mostar. Da krigen kom til Mostar brøt Vlatko og et par kompiser seg inn i den lokale videosjappa og stjal alle krigs- og pornofilmene de hadde. Det var visst nok filmer til å underholde dem så lenge krigen varte.
Vlatko mener at det slett ikke er en machokultur i Bosnia - det er bare på overflaten. For egentlig er det kvinnene som styrer verden, det bare synes ikke. Grunnen er at bak enhver stor mann står en enda større kvinne. Og jenter som drikker gutta under bordet, det er vanvittig kult, det bare er ikke så mange av dem (og jeg er i hvertfall ikke en av dem).

Bandi er en annen lokal sjarmør, riktignok ikke av Vlatkos kaliber, men også han vet å anvende sjarmen til sin fordel. Bandi er helt enig med Vlatko i at kvinner er menn overlegne, men hans forklaring er litt annerledes. Bandi liker nemlig godt å se på dokumentarfilmer på TV, og gjenforteller stadig hva han har lært - så også om kvinners overlegenhet. Og grunnen til at kvinner er menn overlegne, er ganske enkelt at kvinner er i stand til å multitaske. "Beviset" for det var meg selv. Den kvelden vi hadde denne samtalen var jeg ute med en gruppe på fem gutter. Jeg satt og snakket med Bandi og Vlatko, men kunne likevel gjengi hva den andre gruppen snakket om - jeg er jo kvinne og kan derfor konsentrere meg om to ting samtidig! Ingen av gutta klarte det samme.
At Bandi overhodet ikke er i stand til multitasking oppdaget jeg da han kjørte meg hjem forleden. Han var helt edru, men jeg har likevel aldri vært så redd for livet mitt i en bil før. Bandi fortalte nemlig om det nyeste filmprosjektet sitt, noe som skjedde ved bruk av både hender og føtter uten tanke på at han faktisk skulle kjøre bilen...

På én måte er Bandi og Vlatko de perfekte eksempelene på den balkan-machoen jeg hadde sett for meg før jeg kom hit - men likevel er de alt annet enn det. De behandler kvinner med respekt, selv om de er playere av det store slaget. Men dem har vi jo minst like mange av i Norge, det er ikke et kulturelt trekk ved Bosnia!
Kvinner er visst menn overlegne. Jeg jobber fortsatt med å overbevise vennene mine om at det slett ikke er sånn - at kvinner og menn er akkurat like bra... Og inntil de innser det, gleder jeg meg over multitasking-evnen min og lar være å kjøre bil med Bandi!