I historiens sus

Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva det er med Balkan som fascinerer meg slik. Balkan er komplekst, og det er helt sikkert i denne kompleksiteten man må søke en del av områdets tiltrekningskraft. Noe av det jeg syns er aller mest spennende med å være på Balkan er følelsen av å befinne seg i historiens sus - følelsen av at historien er allstedsnærværende og mektig. Det er en følelse man sjelden har i Norge, ganske enkelt fordi ingen østerriksk erkebiskop noen sinne har blitt skutt i Norge, ingen osmanerne (eller andre) har inntatt Østlandet og det egentlig aldri har utspilt seg noen krig på norsk jord. I Norge lever vi stille og rolig for oss selv. Vi registrerer at verden utvikler seg, at det utspiller seg hendelser av historisk betydning, men vi er alltid litt isolert fra det hele, her vi sitter langt oppe i nord.

Jeg har aldri vært med på noe som kan kalles "historisk betydningsfullt". Rektor kan prate så mye han vil om at Kattas 850 årsjubilum var en historisk hendelse, men i det lange løp er det en fillesak.

Snart, veldig snart, vil en historisk ekstremt viktig hendelse igjen finne sted på Balkan. I løpet av neste uke, mest sannsynlig neste søndag, vil en ny stat fødes i Europa. Det skjer ikke så ofte lenger. Tiden da nye stater oppstår og faller sammen er liksom forbi. Likevel vil det i løpet av kort tid bli en ny europeisk stat å forholde seg til: Kosovo. Hvilke konsekvenser den hendelsen vil få sett i lys av historiens lange linjer gjenstår å se, men at det er en utvikling av stor betydning hersker det likevel liten tvil om.

Jeg har vanvittig lyst til å reise til Pristina nå. Bare være der når det skjer. Stå midt i historiens sus, rett og slett.