Statlig eierskap er et merkelig fenomen. Før var jeg stor tilhenger av at staten skulle eie viktige bedrifter for å kunne styre disse med hensyn til fellesskapets - og ikke bare de kjipe aksjonærenes - beste. Når hver borger blir indirekte aksjonær, ja da blir ting bra, tenkte jeg. Da kunne staten - som jo styres av folk jeg har vært med på å velge - sørge for at bedriftene tok videre samfunnshensyn enn det næringslivet forøvrig gjør.
Nå, derimot, vet jeg faktisk ikke helt hva jeg skal mene om saken lenger. Hva er poenget med statlig eierskap når det ikke fører til at det tas noen flere samfunnshensyn? OK, staten tjener penger. Det er fint, det er jeg for. Men når de tjener penger på at selskapene de eier motarbeider den politikken Norge ønsker å føre? Når Aker leverer teknologi som sørger for å holde Sellafield åpen, til tross for at det er vedtatt norsk politikk å få anlegget stengt? Når Statoil Hydro informerer staten om at de ikke har noen intensjoner om å vente på SFBs utslippstillatelse for Melkøya før de begynner å slippe ut?
I dag skriver Dagbladet at det er sannsynlig at norske våpen brukes i krig. Jeg tenker: å så naivt, hva tror egentlig folk at våpen brukes til? Men mest av alt tenker jeg: Hvorfor i all verden eier den norske stat halvparten av en våpenprodusent? Hvilket samfunnshensyn er det vi tar med dette eierskapet?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar