Norge. Elementær klima- og geografilære. En inføring.

Jeg har gått en stund og ventet på den første dagen med skikkelig snøfall, og det påfølgende obligatoriske trafikkaoset, sånn at jeg kan skrive et ordentlig sarkastisk blogginnlegg om det. Den dagen kom i dag, og tilfeldigvis falt det på samme dag som Oslo S brant og alle togene sto stille. Vi snakker skikkelig kaos! En drømmedag for sarkastiske bloggere som meg. Hurra!

For hør nå her: vi bor i Norge. Norge er et land ikke så voldsomt langt fra Nordpolen. Det betyr at det blir vinter i Norge hvert eneste år. Og vinter, det betyr snø. Hvert eneste år, selv om det kommer mye snø noen år og litt midre snø andre år, det faller uansett snø! Stort sett kommer den første snøen en gang i løpet av november. Det gjør den nesten hvert år, og det har den gjort så lenge noen kan huske. Ikke noe nytt under sola, med andre ord.

Så hvordan kan det da ha seg, at bilistene, veibrøyterne, Sporveiene og alle andre som beveger seg i Norges gater blir like overrasket hvert år når snøen kommer? Og så blir det kaos. Trafikkaos. Folk kræsjer. Det er lange køer. Busser sklir og trikker stopper opp. Er ikke sammenhengen Norge, et land langt nord der det blir vinter hvert eneste år, gjerne i november, en klar nok indikasjon på at det er en god idé å ha skiftet til vinterdekk og dessuten til å ha brøytemannskaper parat?

En annen ting som er ganske spennende med Norge er at når det graves for å gjøre en del av kollektivtilbudet (trikken) bedre, så glemmer man å sjekke om det er noen skumle kabler som er vitale for andre deler av kollektivtilbudet (toget) man risikerer å grave tvers over. Så da de gravde i natt, kuttet de like gjerne over en diger kabel av noe slag og så ble det jammen en storbrann på Oslo S. Og dermed sto all togtrafikken på hele Østlandet helt stille i dag morges. Samme dag som snøen lagde trafikkaos. Haha, for et herlig kjempekaos! Og NSB, ja de klarte å skaffe 20 busser for å ersattte togene som ikke gikk. 20 busser for å dekke opp for all togtrafikk på hele Østlandet. Det er jo fantastisk!

Jeg kan faktisk ikke annet enn å le. Av og til er Norge så innmari Molboland. Og noen dager ligner infrastrukturen vår mest på den man forventer å finne i El Salvador, for eksempel. Så, huskelapp til neste år: det snør i Norge om vinteren, vinteren kommer hvert år, og når man graver er det lurt å sjekke hva som ligger av kabler, så man ikke ender med å lage storbrann én gang til!

Hva skjedde egentlig med afghanerne?

Er det noen som vet hvordan det gikk med afghanerne til slutt? Det var jo stor sak og mye oppmerksomhet da de sultestreiket. Så ble det stille en stund, før avisene igjen var fylt til randen av stoff om dem da de dro på pilgrimsferd og (noen av dem) lot seg døpe. Siden ble vel noen sendt ut, og noen ikke, og mer har jeg ikke hørt om den saken.

Siden jeg tilhører den delen av norges befolkning som stadig får høre at vi er "naive og blåøyde" fra Partiet for Folk Flest (uten at jeg føler meg hverken mobbet eller konspirert mot av den grunn), og som i bunn og grunn mener at det bare er rett og rimelig at Norge tar imot flyktninger fra land der vi fører krig (om det er "krig" mot terrorister eller faktisk krig mot stater er mindre viktig, poenget er at effekten er den samme: det skytes og det bombes og det blir generelt lite trivelig for lokalbefolkningen), så følte jeg umiddelbar sympati med afghanerne.

Men det hender jo at den siden i en sak man umiddelbart føler har rett faktisk tar feil (slik tilfellet var med Greenpeace i Brent Spar-saken for eksempel), så derfor lurer jeg på hvordan et gikk med afghanerne. Hva skjer med de av dem som fortsatt ikke er sendt ut? Men enda viktigere: hvordan går det med dem som ble sendt tilbake til Afghanistan? Klarer de seg? Lever de i konstant frykt? Blir de utsatt for voldshandlinger?

Noen som vet?

Egoistfeminismen lenge leve

Saker som denne er grunnen til at jeg har problemer med å identifisere meg med moderne (vestlige) feminister. Ærlig talt, i Nicaragua dør skokkevis av kvinner under fødsel hvert år fordi det ikke under noen omstendigheter er lov å ta abort, og dette er den beste kampsaken nordiske kvinner klarer å komme opp med?

Hana slåss mot vindmøllene del I

Universitetet i Oslo er som en forbanna diger vindmøllepark. Enda verre: en vindmøllepark full av skurrende, irrasjonelle vindmøller. Jeg tar opp kampen.

På Universitet i Oslo er standrard prosedyre at man bestiller en karakterutskrift per internett, og så sendes den til deg i posten. Sist jeg gjorde det tok det ti dager fra jeg bestilte utskriften til den lå i postkassa mi. Siden jeg skal søke mastergrader snart må jeg sørge for at en karakterutskrift som inkluderer karakterene jeg får nå til jul kan infinne seg på andre siden av jordkloden i midten av januar. Karakterene kommer ikke før i starten av januar, så det er klart at jeg ikke har sjans til å rekke fristen om UiO skal bruke ti dager (og porto, til tross for stadig pengemangel) på å sende meg den først. Jeg har sett det skje på Handelshøyskolen, så da må det vel finnes noen, et eller annet sted i byråkratiets dyp, som kan skrive ut karakterene mine direkte, så jeg får dem rett i hånda.

Men nei.

Av personvernhensyn er ikke det mulig. Forstå det den som kan. At et ark med mine karakterer sendes i posten er bedre for mitt personvern enn at det samme arket overleveres fra hånd til hånd med pass og studentbevis som legitimasjon. Sier universitetet som la ut flere hundre personnummer på nett i fjor. Ærlig talt!

Fordi dette er sånn omtrent den tusende gangen UiO gjør hva de kan for å stikke kjepper i hjulene for mine videre studieplaner tar jeg opp kampen mot de skurrende vindmøllene.

Sjefsvindmølle, pass deg, jeg finner deg og stiller meg utenfor kontoret ditt og lager bråk til du gir deg! Jeg er kanskje liten, men undervurder ikke min evne til bråkmakeri!

Oppdatert:
Jeg fant sjefsvindmøllen. Hun hadde skuffende lite makt sett i lys av at hun er sjef. Eller kanskje hun bare lot som, for å slippe bryet. Tviler på at det ordner seg, men i det minste slapp jeg å høre på latterlige personvernhensynsargumenter.

Komparative julefortrinn og andre nyheter fra den store, lille verden

Radionyhetene i dag morges: "Det er juletremangel i Europa! Norske juletreeksportører jubler!"

Bare tenkte du måtte vite det.

Karriereplaner II

Lingvist. Det er hva jeg burde ha blitt. Smak på ordet: lingvist. En som har peiling på språk. En som kan være småpirkekverulant og bli respektert for det - ai for en tilværelse! Jeg kunne ha skrevet masteroppgave om utbredelsen av ord delings feil i norsk språk. Siden kunne jeg ha brukt doktoravhandlingen til å utvikle et pedagogisk program for å lære lærestudenter at ord ikke skal deles på norsk, og på den måten bidra til at framtidens norske barn aldri lærte å begå disse tullete feilene. Når jeg ble lei av det kunne jeg ha forsket litt på hvorfor tsjekkiske journalister syns det er så fint å si "ex-president" når de helt fint kunne ha sagt tidligere president, og hvorfor de lager grammatiske konstruksjoner som aldri noensinne har eksistert i tsjekkisk språk i det de oversetter ordrett fra engelsk. Så kunne jeg ha hatt det gøy med å se hvor mange rare tyske lånord jeg finner i størst mulig antall språk, og deretter ha funnet ut nøyaktig hvorfor ingen tysker finner på å dele sammensatte ord, selv om de er mye lenger enn noe sammensatt ord vi har på norsk. Kanskje hadde jeg klart å lære meg de norske kommareglene en gang i løpet av karrieren også.
Det hadde vært litt av et liv!

Kjære Julenissen, skru av lysene!

Det er mange ting jeg er imot. En av dem er for tidlig jul. For et mas! Julelys, julemat, julemusikk, julehandel - alt fint til sin tid, men ikke før. Første advent er det lov å starte, ikke før.

Det er mange ting jeg er for også. Svært mange av dem har en eller annen sammenheng med miljøvern. Elektrisitetssparing for eksempel. En bra ting.

I går, den 14. november, kom julelysene opp på løvtrærne(!) på Blindern.

Tenk om man hadde ventet to uker til med å henge dem opp, da hadde det blitt to fluer i en smekk for meg: jul til rett tid OG strøm spart. Jammen hadde ikke Universitet spart noen kroner også. Så kunne de kanskje brukt dem på noe fornuftig undervisningsrelatert i stedet - de mangler jo alltid penger til sånt.

Fagdebatt = hanekamp

En gang i tiden - da jeg enda var ung, dum og naiv - trodde jeg at universitetet var et sted med stor takhøyde, et sted med rom for debatt og læring, et sted for selvstendig tenkning. Det var ikke mange ukene med studier ved Institutt for Statsvitenskap jeg trengte for å innse hvor feil jeg hadde tatt.


I dag var jeg på debatt mellom professorene Raino Malnes og Iver Neuman om konstruktivisme og realisme, to teoriretninger innen studiet av internasjonal politikk. Skjønt, debatt er ikke et treffende ord - de to professorene snakker jo ikke sammen, alt på grunn av en knallhard faglig strid som har pågått i mange år. Den såkalte debatten bestod vel egentlig mest i at en selvgod Raino Malnes brukte alle sine tale- og sjarmgaver på å latterliggjøre. Latterliggjøre enhver som tenker litt annerledes enn han selv, og især Iver Neuman og andre som måtte mene at konstruktivismen muligens har noe å fare med. Det kunne like gjerne ha vært en case-studie i anvendelsen av hersketeknikker: Raino mestrer dem alle til fingerspissene, og han er slett ikke redd for å bruke dem. Han er jo tross alt ute på et edelt oppdrag, han skal nemlig redde samfunnsvitenskapen fra dårlig vitenskap - og da sier det seg selv at alt er lov. Med en slik høyverdig misjon er det klart at det er greit å kalle en annen professors faglige meninger for "tøv" og mannen selv (og hans meningsfeller) for "dust".


Når jeg ser hvordan disse to professorene - dannede mennesker skulle man tro - oppfører seg (og da særlig den ene av dem) er det nesten så man gir opp håpet om at positiv utvikling er mulig her i verden. Det er nesten så jeg begynner å tro på realismens grunnantakelse: at mennesket er egoistisk, herske- og maktsykt. Sånn sett er jo Raino Malnes prototypen for det teoretiske synet han forfekter.


Men Raino, hva skjedde med alle reglene for saklig argumentasjon du foreleser om i fag som politisk teori? En stor del av Malnes' åpningsinnlegg gikk med til å lese opp tilfeldig utvalgte setninger fra en av konstruktivismens viktigste bøker, setninger tatt fullstendig ut av sammenheng, for så å vise at dette er "tøv og en komplisert framstilling av åpenbare selvfølgeligheter". På grunnlag av tre tilfeldig valgte sitater mener altså Malnes å kunne fastslå at en hel teoriretning er fullstendig ubrukelig. Lurer på hva som ville skjedd om jeg tok tre tilfeldig valgte setninger fra Hobbes verk Leviathan, for eksempel, og på grunnlag av dem konkluderte at Hobbes var en dust det ikke er noe som helst å lære av? Kanskje jeg skal prøve på eksamen, det er jo Raino som skal rette den.

Videre hevder Raino at "studenter ikke bør bruke tid på å lese dårlige bøker". Det er jeg glad for han sier, ettersom den dårligste boka jeg har på pensum i år er skrevet av ingen ringere enn Raino Malnes. Jeg går da ut fra at det er greit å droppe å lese den.

I dag har jeg lært at alle som tenker bittelitt annerledes enn Raino er urbukelige idioter. Raino har nøkkelen til hva som er god vitenskap (noe han forøvrig nektet å definere hva var, han ville bare snakke om hva som var dårlig vitenskap), og da er det jo ingen grunn i verden til å tro at andres synspunkter kan utvide ens egen kunnskapshorisont. Det skumle er at mannen har en formidabel tilhengerskare der oppe på Instituttets Høyborg.

Jeg kan ikke avgjøre hvorvidt den ene eller den andre teorien gir den beste beskrivelsen av internasjonale forhold - men jeg er helt sikker på at ulike innfalsvinkler er en berikelse for et fag som tross alt prøver å forstå noe så komplekst som internasjonal politikk. For en som ønsker seg et samfunn - og et universitet - med stor takhøyde var dagens debatt intet mindre enn en tragisk påminnelse om at jeg er på feil sted. Hvor ender vi om vi nekter å lytte til folk som har andre meninger enn en selv, Raino?

Filmanmeldelsen du ikke ser i avisa

Nå har jeg sett Jason Bourne nummer tre på kino, og her er en oppsummering for den nysgjerrige: løpe, løpe, kræsj!, bom!, bang!, skyt, løp, "who am I?", løpe, kræsj!, bang!, pang!, bom!, kræsj!, "we've got a situation!", pang pang!, kræsj!, bang!, "take him out!", bom!, bang!, kræsj!, kræsj!, kræsj!, pang!, "this is where it ends".

Spennende.

Karriereplaner

Jeg søkte om et stipend her om dagen. De ville at jeg skulle skrive en hel masse om karriereplanene mine, men det syns jeg var ganske vanskelig. Det er jo tross alt så mange spennende ting man kan bli her i verden! Missegeneral for eksempel. Respekt til deg for yrkesvalget, mannen!

Jeg studerer for å bli klok. Det går storveis, jeg lærer stadig nye ting. Særlig om offentlig politikk og administrasjon. "Regjeringen består av Statsministeren og statsråder". Og når vi vil snakke om dem som jobber i statsforvaltningen, ja da taler vi om "den demografiske utviklingen i sentralforvaltningen".

Takk for utakken.

Av og til - nei egentlig ganske ofte i det siste - lurer jeg på hvorfor i all verden jeg gidder å studere. Her tar jeg opp lån for å få lov til å slite vettet av meg på en iskald lesesal i førti timer i uka, for å bli behandlet uhøflig av unibersitetsbyråkrater og for omtrent ikke å ha noen av de rettighetene folk ellers i samfunnet har.

Man kan føle seg dum av mindre.

Å være student fungerer fint om man er A4. Med en gang man er det minste grann annerledes enn den standardmodellen uten helse, følelser eller liv utenfor universitet, som de sympatiske universitetsbyråkratene ønsker seg er bråket i gang. Universitetet syns det er nesten uhørt at man har relevant jobb på siden av studiene, nei det er ditt eget problem, se å passe inn i våre skjemaer! Men riktig skandaløst blir det først om man blir syk. Da finnes det nemlig regler. Regler er fint, for de gir en hel masse rom for fleksibilitet, medmenneskelighet og skjønn. Nå har Juridisk Fakultet laget nye regler. Er du syk på eksamensdagen får du pent vente et halvt år med å ta eksamen. At Lånekassen blir sint og setter i verk sine økonomiske straffetiltak får være ditt problem! Pokker så glad jeg er for at jeg ikke går på jusen! Her på SV er reglene litt mer humane. Er du syk på eksamensdagen kan du få utsatt eksamen, er du derimot syk i hele eksamensoppkjøringen og må møte uforbedert, ja da er det ditt problem.

At vi gidder. Utakk er lønna vi får.

...og jula varer hele året!

I dag er det den trettende september. Det er to dager etter den ellevte september, tre uker etter semesterstart, bladene på trærne er fortsatt grønne. I dag kom den første julereklamen. Og det til tross for at det står på postkassa mi at jeg ikke vil ha reklame.

Mer skulle ikke til for å ødelegge dagen for min del. Takk.

Hørt på bussen (i harnisk over at Venstre ikke vil samarbeide med FrP i Oslo):

"Han der Sponheim da! Stå der med sine åtte prosent som en åtte ganger Mussolini!"

Nemlig. Siden det er åpenbart at ikke alt var bedre "den gang det fortsatt var disiplin i skolen" foreslår jeg herved tvungen historieundervisning for alle FrP-velgere i sekstiåra.

Good guys - bad guys

At klimaendringene har gitt kjernekraftlobbyen ny vind i seilene er ingen hemmelighet. I Tyskland drar de det hakket lenger. Personlig liker jeg aller best kuene (som dessverre ikke synes særlig godt i min avbildning) - det er litt Freia-romantikk over det hele, liksom.

Til glede for mine ikketysktalende lesere er dette oversettelsen: "Ukens klimabeskytter: Kjernekraftverk Unterweser. Årlig energiframstilling: 10 mrd kWh. Årlig CO2-utslipp: Null."

Fine greier.

G8 leder an til framskrittet

Lenge leve G8. Det er godt verden har slike ansvarsfulle ledere som tar verdensproblemene på alvor. Takk til Angie som har oppnådd en "stor seier" i klimapolitikken. Alle åtte har de skrevet under på at de skal tenke på (in Betracht ziehen) å halvere klimagassutslippene fram til 2050. Jeg tenker nok at Bangladesh' kystbefolkning puster lettet ut nå ja!

Av og til tenker jeg nok litt negativt om hjemlandet. Så, for å minne meg selv på at Norge er verdens beste land å bo i (og fordi jeg er i listehumør om dagen) har jeg laget en liste over fine ting med Norge.

• Man kan gå tur med hunden i skogen uten å lure på om den er fri for miner eller ikke. Gjør mange ting mye enklere!
• Vannet i springen smaker godt.
• Man slipper å kræsje magen sin med kruttsterk espresso, for enhver hustand -for ikke å snakke om kafé - med respekt for seg selv har en god gammeldags kaffetrakter.
• Man kan le høyt inni seg over å se kjipe folk fra ungdomsskolen på bussen og konkludere med at de hverken har vokst av seg sminken, klesstilen eller intellektet de hadde den gang.
• Og viktig: det er kino i Oslo!
• Dog enda viktigere: Lenge leve norsk røykelov!

In transit

Jeg er den heldige vinneren av å få lov til å tilbringe tre timer på flyplassen i Wien. Så langt har jeg vært her i tjue minutter og er allerde i et forbanna dårlig humør. Denne flyplassen provoserer vettet av meg. Rett og slett.
For det første: Jeg trodde jeg hadde kommet til en flyplass og ikke et kjøpesenter? Hvem i all verden er det som innbiller seg at jeg vil handle kinky artikler på Beate Uhse mens jeg venter på flyet hjem? Og hvordan kan dte ha seg at doene på den "fine vestlige" flyplassen stinker og er skitne, mens de på flyplassen i Sarajevo ("neddider") var helt fine?

Alt jeg vil er å finne meg en rolig krok der jeg kan lese boka mi mens jeg venter. Men noe slikt finnes ikke her. Akk.

Men alt dette kunne jeg tilgitt Wien International Airport, hadde det ikke vært for at de har provosert gørra ut av menneskerettsaktivisten i meg gjentatte ganger. Jeg observerte det sist jeg var her, og denne gangen tok det ikke mer en et halvminutt på østeriksk jord før det var i gang igjen. For hvem pokker gir politimenn rett til å løpe agresivt rundt på terminalen for fly til destinasjoner utenfor Schengen og høylytt kreve å se papirene til alle som ser det minste "fremmed" ut? Jeg med mitt akk så vesteuropeiske utseende blir selvsagt ikke kontrollert. Er du litt mørk i huden, derimot, ja da kan du forvente å bli behandlet som en rabiat terrorist i alle andre passasjerers åsyn. Det må være forbanna nedverdigende, særlig med tanke på at man allerede har vært igjenom x antall passkontroller for i det hele tatt å komme inn på den terminalen. Snakker om et grenseløst Europa.

Me out. Irritert.

Godt og vel syv måneder er gått siden jeg kom til Bosnia. Her er en liten liste over litt halvpussige ting jeg har gjort, opplevd og lært (gale menn utelatt av plasshensyn!):

• Hatt ansvaret for å passe på 25 jenter med hormonnivå til oppetter ørene, innkvartert på samme hotell som et fotballag i eliteserien.
• Tatt buss til Pocitelj, bare for å oppdage at det ikke går noen buss tilbake. Sittet fem timer på kafé i Pocitelj - et sted omtrent så stort som et fingerbøl - før Goran klarte å organisere en redningsaksjon.
• Brukt til sammen kanskje 250 norske kroner på inngangsbilletter til konserter, teateroppsetninger og andre kulturarrangementer. Vært på konsert, teater eller annet i snitt minst to ganger i uka.
• På leting etter en liste over NGO’er i Mostar googlet jeg NGO + Mostar og fant en norsk antropolog på feltarbeid i Mostar – for siden å oppdage at jeg hadde laget radiointervju med den samme norske antropologen i det herrens år 1996.
• Truffet en norsk-tsjekker på fest i Sarajevo, som siden har fått meg til å drikke Slivovica mang en gang ved å påstå at jeg er en dårlig tsjekker om jeg sier nei.
• Drømt at jeg var i Sarajevo da byen var beleiret under krigen. Alt stemte geografisk/historisk sett, frontlinjene var riktig, Sniper Alley var der, det eneste rare var at snikskytterne skjøt piler i stedet for kuler.
• Vært med i musikkvideo
• Jobba i bar
• Begynt å synes at steder som er en tolv timers busstur unna er ”rett rund hjørnet”
• Ufrivillig lært samtlige av Madonnas, Mariah Careys og Seals sangtekster utenat, takket være Edos eminente valg av kontormusikk

Lista burde sikkert vært dobbelt så lang. Minst. Utrolig hvor mange merkelige og morsomme ting man kan oppleve på kort tid! Og dersom du lurer: ja, jeg har både gjort, opplevd og lært fornuftige ting også, men de er ikke like festlige å liste opp!

Aldri igjen

På lørdag var jeg på åpningen av en kunstutstilling her i Mostar. Den bestod av svarthvittfotografier, alle relatert til krigen i Bosnia. Et foto fanget oppmerksomheten min.

Ved første øyekast viser bildet en kvinne i tradjsonell muslimsk drakt i det hun betrakter et utstillingsvindu. Det kunne ha vært et foto som fanget kontrasten mellom det tradisjonelle - drakten - og det moderne - shoppingvinduet. Det er det ikke. Det er nemlig ikke et butikkvindu kvinnen er oppslukt av, nei, det er et museumsvindu. Anne Frank-museet i Amsterdam, for å være helt konkret. Og hvem er så kvinnen på bildet? Jo, hun er en av de mange, mange kvinnene i Foreningen for overlevende fra Srebrenica. En som har opplevd folkemord på kroppen på tur til et Holocaust-museum. Paradoksalt.

Jeg klarer ikke slutte å tenke på det fotografiet. Det minner meg på en av de tingene som provoserer meg mest ved undervisningen om Holocaust i Europa. Vi reiser i flokk til Auschwitz og Sachsenhausen og sier indignert aldri igjen! Vi leser om hvordan Hitler fortryllet massene, som i sin tur tillot at deres ledere gjennomførte et gedigent folkemord, for siden å si at de ikke visste hvilke grusomheter som ble utført i deres navn, og atter en gang sier vi aldri igjen, vi er kloke av skade nå!

Men det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.
Det skjedde i Bosnia. Vi ga faen. Det skjedde i Rwanda. Ingen brydde seg. Det skjer i dette øyeblikk i Darfur. Bryr vi oss?
Hvor er massene som har besøkt konsentrasjonsleire opp gjennom årene og som har erklært at dette aldri igjen skal skje?

Det er enkelt å reise til en konsentrasjonsleir, bli opprevet og si at dette tillater vi aldri igjen. Det er vanskelig å sørge for at det blir en realitet. Jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften.