Det enkle er ofte det beste

Det ser ut til at Universitetsnorge er i en dyp krise. (Det er jo alltid noe som er i krise, ellers hadde vi ikke hatt bruk for hverken VG eller Partiet for Folk Flest her til lands.) Det er visst en enkel vei ut av krisen, har jeg hørt: Alt ordner seg så snart vi får eliteuniversiteter! Norge skriker etter eliteforskning! Personlig skriker jeg egentlig for det meste bare etter noenlunde anstendig undervisningskvalitet.

I alle fall ser "alle" ut til å være hjertens enig om at vi har en krise (igjen) og at eliteuniversiteter er hva vi trenger nå. Mange har kommet med sine forslag til hvordan vi skal løse krisen og til hvordan vi skal bli elitistiske: Stjernø-utvalget mener at vi må slå sammen alle mulige småskoler, slik at vi får en haug regionale tipptopp-universiteter i stedet. UiO for sin del har Prosess Faglig Prioritering, der Humanistisk Fakultet, for eksempel, ser ut til å mene at eliteuniversitetet, ja det får vi om vi kutter ressurser på bachelor-nivå og heller setter dem inn på masternivå og forskning. (Hva det er som får HF til å tro at studentene blir bedre om de ignoreres i tre år, for deretter å "satses på" i de neste to, enn når de får jevnt god oppfølging i alle fem, er for meg rimelig uklart, men nok om det.)

Jeg for min del har en vesentlig enklere løsning på den påståtte krisen: begynn med å forvente at studenter har gått på videregående! Det er faktisk så enkelt. Alle som begynner på universitetet har jo gått på videregående skole en eller annen gang. Ettersom vgs. er en forutsetning for formelt opptak, synes jeg ikke at det er for mye forlangt om universitetet også legger opp undervisningen med forutsetning om at det man lærte på skolen, ja det kan man. Har man glemt det så får man jammen repetere.

Så kjære norske universiteter: krev at studenter VET at "regjeringen består av statsministeren og statsråder". Krev at de VET at "nynorsk brukes av færre enn bokmål i dagens Norge". Krev at de VET hvordan man regner ut hva gjennomsnittet er er og at når 2x = 4 så er x=2! Vips, så har man et bedre universitet!

Å nei!

Nå er det snart Valentines Day (bedre kjent som Dagen Spesialdesignet for at Du skal føle deg som en Ensom Taper (DSDET)) igjen. Topp.

I historiens sus

Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva det er med Balkan som fascinerer meg slik. Balkan er komplekst, og det er helt sikkert i denne kompleksiteten man må søke en del av områdets tiltrekningskraft. Noe av det jeg syns er aller mest spennende med å være på Balkan er følelsen av å befinne seg i historiens sus - følelsen av at historien er allstedsnærværende og mektig. Det er en følelse man sjelden har i Norge, ganske enkelt fordi ingen østerriksk erkebiskop noen sinne har blitt skutt i Norge, ingen osmanerne (eller andre) har inntatt Østlandet og det egentlig aldri har utspilt seg noen krig på norsk jord. I Norge lever vi stille og rolig for oss selv. Vi registrerer at verden utvikler seg, at det utspiller seg hendelser av historisk betydning, men vi er alltid litt isolert fra det hele, her vi sitter langt oppe i nord.

Jeg har aldri vært med på noe som kan kalles "historisk betydningsfullt". Rektor kan prate så mye han vil om at Kattas 850 årsjubilum var en historisk hendelse, men i det lange løp er det en fillesak.

Snart, veldig snart, vil en historisk ekstremt viktig hendelse igjen finne sted på Balkan. I løpet av neste uke, mest sannsynlig neste søndag, vil en ny stat fødes i Europa. Det skjer ikke så ofte lenger. Tiden da nye stater oppstår og faller sammen er liksom forbi. Likevel vil det i løpet av kort tid bli en ny europeisk stat å forholde seg til: Kosovo. Hvilke konsekvenser den hendelsen vil få sett i lys av historiens lange linjer gjenstår å se, men at det er en utvikling av stor betydning hersker det likevel liten tvil om.

Jeg har vanvittig lyst til å reise til Pristina nå. Bare være der når det skjer. Stå midt i historiens sus, rett og slett.

Tilværelsens tenke-tank.

Jeg tenker for mye. Det er en kjent sak. Akkurat nå tenker jeg at dersom jeg bare hadde brukt en brøkdel av all den tiden jeg bruker til å tenke på at jeg skal gjøre ting til faktisk å gjøre alle de tingene jeg tenker på, ja da hadde jeg vært et supereffektivt menneske.

Jeg tenker også at jeg egentlig ikke kan få meg noen annen jobb i framtiden enn i en tenke-tank. Det høres jo så fint ut. Tenk, tank!

Q & A's

Q: Hva er definisjonen på umotivert?
A: Meg, når jeg må høre på definisjonen av henholdsvis "komparativ" og "politikk" i 45 minutter.

Q: Liker du berg-og-dalbaner?
A: Ja, jeg elsker dem, så lenge det ikke er livet mitt som er berg-og-dalbanen.

Q: Hvorfor blogger du så lite om dagen?
A: Se over.

På spørsmålet "hvem ville du vært for en dag?" svarer mange idealister at de ville vært president i USA, for da kunne de gjort verden så mye bedre. Ikke jeg. Jeg tror jeg ville vært Paven. Presidenten i USA er tross alt bare et menneske. Riktignok et menneske med ganske mye makt, men like fullt et menneske som mange folk ikke tar alvorlig. Se bare på alle Bush-vitsene. Paven, derimot, han er Guds utsending på jord, hans ord er lov for et vanvittig antall folk, uten særlig kritisk etterprøving. Bare tenk på effektene det ville ha hatt om Paven sa at kondom er en bra ting. Men han gjør ikke det. I stedet ser han ut til å synes det er veldig viktig å fordømme Harry Potter. Snakk om å bruke sin gudelige makt på beste tenkelige måte.

Jeg, en epost-aktivist.

Jeg har tenkt på det lenge. På at jeg, med mitt store sosiale og miljømessige engasjement, burde bruke forbrukermakten min mer aktivt. For i dagens samfunn er det bare "markedet etterspør det" og "kundene ønsker det" som er gyldige argrumenter når bedrifter tar sine avgjørelser.

Lenge tenkte jeg at løsningen var å ikke kjøpe (altså etterspørre) produkter som er miljømessig ugunstig, eller som ble produsert av selskaper som driver med stygge ting i Afrika eller Amazonas. Men den typen boikottaksjoner er tilnærmet umulig å følge opp konsekvent, fordi selv de "snille" selskapene eies av en stor stygg ulv, om man sjekker eiereforholdene gjennom mange nok ledd. Da jeg i tillegg oppdaget at selv mitt motto om å spise "mat fra jord der du bor"også var relativt lite hensiktsmessig, ettersom griser fra Toten blir foret med soya, og soya enten importeres fra USA (der den mest sannsynlig er tuklet med genetisk) eller fra Brasil (der den dyrkes i områder som tidligere var regnskog) ga jeg opp hele prosjektet.

Derfor skal jeg nå angripe i den andre enden - ved å spille på at "kundene ønsker det". Jeg skal bli en epost-aktivist. Det er jo rasende enkelt! I dag skrev jeg mail til Tine for å fortelle dem at jeg "som kunde" ikke ønsker flere produkter med skrukork på kartongen, fordi det er en helt unødvendig miljøbelastning. Heretter skal jeg ikke bare mene det ene og det andre om ulike produkter og selskaper, jeg skal også bruke de tretti sekundene det tar å skrive det ned i en epost til dem.

Ergo er mor Nille en stein!

I gårsdagens Aftenposten er Senaid Kobilica, leder for Islamsk Råd, ute og mener at det neppe finnes mer enn noen ytterst få homofile muslimer i Norge. "Jeg har ikke sett dem, så jeg er veldig skeptisk til at de finnes" sier han. Og videre: ”Ingen har sett dem, og ingen har blitt kontaktet av dem. Jeg ser ingen grunn til at de ikke har kontaktet oss”.

Én ting er nå mannens selvinnsikt. Jeg tror de aller fleste bortsett fra han selv ser opptil mange gode grunner for homofile muslimer til ikke å kontakte han, eller hans meningsfeller i Islamsk Råd. Nok om det, det var egentlig ikke det jeg ville ta opp. Det jeg ville skrive om er logikken han legger til grunn.

Jeg har sansen for den. Logikken altså. Så mye enklere verden skal bli å forholde seg til om slutningen ”jeg har ikke møtt noen, ergo finnes de ikke” anses som logisk korrekt (og det gjør den vel når den får en helside i Aftenposten?)! Med en gang blir det så utrolig mange færre problemer å forholde seg til! Jeg har for eksempel aldri møtt noen isbjørner. Altså finnes ingen isbjørner og da skjønner jeg pokker ikke hva alle disse miljøfolka maser om når de sier at isbjørner dør på grunn av min bilkjøring. Jeg har heller aldri møtt noen fra Zimbabwe – og jeg ser ingen grunn til at de ikke skulle ha kontaktet meg – så da finnes det neppe noe land som heter Zimbabwe og de som sier at det finnes en fyr som heter Mugabe og undertrykker Zimbabwes innbyggere, de lyver.

Derfor har jeg en henstilling til alle jeg ikke liker, eller som det er vanskelig for meg å forholde meg til: ta for all del ikke kontakt med meg! Så lenge dere ikke gjør det finnes dere nemlig ikke.

Egoistfeminsme II

Egoistfeministene er i ferd med å overta verden. De vant bade-toppløs-saken. Jeg vil ikke leve i et gubbevelde, men like lite vil jeg leve i en verden der egoistfeministene har makta.

Mange mennesker i Kina

Denne høsten har jeg lest litt kinesisk historie. Det syns jeg er innmari fascinerende. Det er litt sånn: og så hadde Mao en lysende idé om at Kina skulle ta et digert sprang framover. Siden viste det seg at det nok ikke var en så voldsomt god idé likevel, og det hele endte i en sånn middels stor hungersnød. Og så døde det en 30 millioner mennesker.
Nevnt litt sånn i forbifarten, liksom.

Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at alt var så stort i USA. Vi burde i samme slengen ha lært at i Kina er det vanvittig mange av alt og at tall og statistikk dermed får en helt annen dimensjon enn vi er vant til.

Idol i Norge er en nokså kjedelig affære, rett og slett fordi det er bederenset med potensielle idoler i den lille andedammen som Norge tross alt er. Jeg lurer på om de har Idol i Kina. Det må i så fall være en usedvanlig spennende konkurranse.

For å følge opp den euforiske bloggposten fra onsdag så er i dag en dårlig dag. Jeg våknet av at jeg frøs. Jeg brukte fire timer på å skrive om indre og ytre fristilling, som jeg ærlig talt ikke helt vet hva er, og på å diskuterer New Public Managment. Da jeg kom til drøftedelen, som vanligvis er kronen i mine eksamensverk, kom jeg på at jeg ikke ante hva jeg egentlig skulle skrive. Jeg ble skult stygt på av en slem pensjonist/eksamensvakt da jeg ville ut for andre gang i løpet av fire timer med null luft i en forbanna svett gymsaleksamenssalsåkalt, og ble spurt om jeg skulle ut igjen. (Ja det skulle jeg, og pensjonisten hatet meg og jeg hatet pensjonisten.) Etterpå gikk jeg på butikken for å kjøpe trøstesmågodt. De hadde ikke smågodt. Hverken til trøst eller glede. Ikke noe smågodt i det hele tatt. Og da jeg kom hjem hadde jeg fått testresultater som bare kan beskrives som møkk. Blæ.
Rart at noen dager er så bra fra ende til anen, mens andre er så gjennomført dårlige.

Verdens Gang sa De?

Landets største avis og jeg har et litt anstrengt forhold for tiden. I dag er årsaken denne: Diger miljøkatastrofe i Nordsjøen. Spør du meg er det da relevant å spørre hvordan dette kan skje i miljønasjonen (nuvel, det selvbildet der skal jeg skrive en kritisk post om når jeg får tid) Norge. Debatten burde gått høyt og hett om oljevern og om opprydding. Men så spør man ikke meg da. Man spør avisa som skråsikkert kaller seg Verdens Gang. Og da er essensen at 12 millioner kroner gikk rett i sjøen. Åneiåneiånei!

God dag!

I dag er en bra dag!
Jeg visste at det måtte bli det da jeg i dag morges, for første gang på evigheter, hadde to minutter jeg kunne bruke på sminke, da jeg ikke måtte løpe til bussen, da jeg ikke sølte kaffe, og i alle fall da den første sangen som kom på ipoden min var Ella Fitzgerald som følte seg for ung til å være trist og jeg ble i hvertfall sikker da den neste var med Billie Holiday som med månen som vitne ønsket seg en mann og fikk ønsket oppfylt.
Jeg visste det måtte bli en god dag. Det ble det!

Hva man ikke får med seg når man leser nettavis i stedet for pensumbøker! Stakkars mennene som dør av Viagra. Jeg venter i spenning på når Partiet for Folk Flest skal ta opp denne saken og kreve at UD griper til handling for å rydde opp. Jeg mener, det er jo alltid en sammensvergelse ute og går!
Gapskratt!

I dag satt det er dyr ved siden av meg på bussen. Eller egentlig mange dyr. Døde alle sammen, selvsagt. De hang på en dame med usedvanlig høy neseføring. Det var mange ting jeg hadde lyst til å si til den damen, men usikkerheten holdt meg tilbake. For hva om jeg tok feil? Hva om det ikke var annet enn falske døde dyr hun hadde på seg?

Finnes det noen måte å se hva som er ekte og hva som er fake pels?

Jeg vil gjerne vite det sånn at jeg kan begynne å si ting til folk med døde dyr på seg.

Og så syns jeg Kyrre kan slutte å være idol-tullebukk og pelle seg tilbake til radioen for å spørre om alle tingene han (og alle vi andre) lurer på igjen! Han hadde sikkert funnet ut av dette i en fei, og det på en morsom måte også.

Hvorfor reise til Egypt når Bosnia er mye nærmere?

Fantastisk! Nå har den bosniske pyramidemyten nådd norske aviser! Jeg er for. Generelt for det meste som genererer godartede inntekter til Bosnia (sånn i tillegg til kafedriften, naturligvis!), enten det er en pyramide under gresset der eller ikke. Moro.

Hana lader opp til OPA-eksamen med byråkratifilosofi

Vi nordmenn er veldig glade i le av byråkratiske tyskere. Gjengs oppfatning i Norges land er at i Tyskland fungerer ingenting med mindre man har ti papirer med tilsvarende mange underskrifter, stempel og det som hører til. Jeg er selv med på den leken, aiaiai, disse byråkratiske tyskerne!

Det er klart det er grunner til at vi oppfatter tyskerne som ekstremt opptat av regler. Gitt landets historie er det til og med ekstremt fornuftig at de har skapt seg et samfunn som er tvers igjennom rettsliggjort og byråkratisert.

For noen dager siden skulle jeg søke et tysk studiestipend. Og så forlangte de å få se vitnemålet mitt fra videregående. Da ble jeg ganske perpleks. Hadde aldri trodd at jeg skulle måtte vise det fram noensinne igjen etter at jeg hadde fått plass på norsk universitet. Siden beskrev jeg saken for en vennine omtrent som dette: "disse tyskerene! Selv om du har en hel grad fra et norsk universitet så tror de ikke på at du faktisk har rett til å studere ved universitetet før de selv har sett papiret som sier at du har det. Ja du vet, disse byråkratiske tyskerne!"

Men når jeg tenker over det, så stemmer det ikke. OK, det med vitnemålet var litt mas, men sett i lys av min strabasiøse ferd gjennom norsk universitetsbyråkrati den siste tiden, framstår tysk universitestbyråkrati som en drøm. Ja, det framstår faktisk som nesten ikke-eksisterende i forhold. For norske universitetsbyråkrater er ekstremt opptatt av regler. Samme hvor firkantet de er. Og så har vi rutiner for alt. Alle ting som ikke kan løses rutinemessig er per definisjon uløsbare. Skjønn ser ikke ut til å være en egenskap man risikerer å støte på i universitetskorridorene. I Tyskland holder det stort sett å forklare problemet for rett person og så ordner det meste seg. Hvertfall på universitetet.

Når jeg kommer tilbake til Tyskland en gang tror jeg nesten jeg må fortelle alle om "disse byråkratiske nordmennene"! For, dersom universitetsbyråkratiet er representativt for resten av norsk forvaltning, ja da er vi fullt på linje med tyskerne.

Amen, nå skal det leses til eksamen i offentlig politikk og administrasjon!

Norge. Elementær klima- og geografilære. En inføring.

Jeg har gått en stund og ventet på den første dagen med skikkelig snøfall, og det påfølgende obligatoriske trafikkaoset, sånn at jeg kan skrive et ordentlig sarkastisk blogginnlegg om det. Den dagen kom i dag, og tilfeldigvis falt det på samme dag som Oslo S brant og alle togene sto stille. Vi snakker skikkelig kaos! En drømmedag for sarkastiske bloggere som meg. Hurra!

For hør nå her: vi bor i Norge. Norge er et land ikke så voldsomt langt fra Nordpolen. Det betyr at det blir vinter i Norge hvert eneste år. Og vinter, det betyr snø. Hvert eneste år, selv om det kommer mye snø noen år og litt midre snø andre år, det faller uansett snø! Stort sett kommer den første snøen en gang i løpet av november. Det gjør den nesten hvert år, og det har den gjort så lenge noen kan huske. Ikke noe nytt under sola, med andre ord.

Så hvordan kan det da ha seg, at bilistene, veibrøyterne, Sporveiene og alle andre som beveger seg i Norges gater blir like overrasket hvert år når snøen kommer? Og så blir det kaos. Trafikkaos. Folk kræsjer. Det er lange køer. Busser sklir og trikker stopper opp. Er ikke sammenhengen Norge, et land langt nord der det blir vinter hvert eneste år, gjerne i november, en klar nok indikasjon på at det er en god idé å ha skiftet til vinterdekk og dessuten til å ha brøytemannskaper parat?

En annen ting som er ganske spennende med Norge er at når det graves for å gjøre en del av kollektivtilbudet (trikken) bedre, så glemmer man å sjekke om det er noen skumle kabler som er vitale for andre deler av kollektivtilbudet (toget) man risikerer å grave tvers over. Så da de gravde i natt, kuttet de like gjerne over en diger kabel av noe slag og så ble det jammen en storbrann på Oslo S. Og dermed sto all togtrafikken på hele Østlandet helt stille i dag morges. Samme dag som snøen lagde trafikkaos. Haha, for et herlig kjempekaos! Og NSB, ja de klarte å skaffe 20 busser for å ersattte togene som ikke gikk. 20 busser for å dekke opp for all togtrafikk på hele Østlandet. Det er jo fantastisk!

Jeg kan faktisk ikke annet enn å le. Av og til er Norge så innmari Molboland. Og noen dager ligner infrastrukturen vår mest på den man forventer å finne i El Salvador, for eksempel. Så, huskelapp til neste år: det snør i Norge om vinteren, vinteren kommer hvert år, og når man graver er det lurt å sjekke hva som ligger av kabler, så man ikke ender med å lage storbrann én gang til!

Hva skjedde egentlig med afghanerne?

Er det noen som vet hvordan det gikk med afghanerne til slutt? Det var jo stor sak og mye oppmerksomhet da de sultestreiket. Så ble det stille en stund, før avisene igjen var fylt til randen av stoff om dem da de dro på pilgrimsferd og (noen av dem) lot seg døpe. Siden ble vel noen sendt ut, og noen ikke, og mer har jeg ikke hørt om den saken.

Siden jeg tilhører den delen av norges befolkning som stadig får høre at vi er "naive og blåøyde" fra Partiet for Folk Flest (uten at jeg føler meg hverken mobbet eller konspirert mot av den grunn), og som i bunn og grunn mener at det bare er rett og rimelig at Norge tar imot flyktninger fra land der vi fører krig (om det er "krig" mot terrorister eller faktisk krig mot stater er mindre viktig, poenget er at effekten er den samme: det skytes og det bombes og det blir generelt lite trivelig for lokalbefolkningen), så følte jeg umiddelbar sympati med afghanerne.

Men det hender jo at den siden i en sak man umiddelbart føler har rett faktisk tar feil (slik tilfellet var med Greenpeace i Brent Spar-saken for eksempel), så derfor lurer jeg på hvordan et gikk med afghanerne. Hva skjer med de av dem som fortsatt ikke er sendt ut? Men enda viktigere: hvordan går det med dem som ble sendt tilbake til Afghanistan? Klarer de seg? Lever de i konstant frykt? Blir de utsatt for voldshandlinger?

Noen som vet?

Egoistfeminismen lenge leve

Saker som denne er grunnen til at jeg har problemer med å identifisere meg med moderne (vestlige) feminister. Ærlig talt, i Nicaragua dør skokkevis av kvinner under fødsel hvert år fordi det ikke under noen omstendigheter er lov å ta abort, og dette er den beste kampsaken nordiske kvinner klarer å komme opp med?